Hvordan komme seg videre etter samlivsbrudd?

[Gjest AnonymBruker]

Etter et vondt samlivsbrudd sitter jeg og forsøker å pusle sammen livet mitt. Min mann gjennom nesten 14 år valgte - etter å ha bedratt meg i månedsvis - å flytte fra meg og barna for 4 mnd siden. Jeg har vært gjennom alle fasene med hysteri, fortvilelse, sjalusi...

Nå er jeg mye ferdig med det rundt kjærligheten og har innstilt meg på situasjonen og forsøker å gjøre det beste ut av det. Problemet er at jeg har vanskeligheter med å gå videre. Jeg er så forbannet og sint på min eksmann og sliter med tanken rundt å bli bedratt. Å bli løyet for å månedsvis, å finne ut av det og bli lovet at han skulle kutte ut, å oppdage at det også bare er løgn... å tro at vi var to som kjempet for å finne tilbake til hverandre igjen for å oppdage at det var kun jeg som kjempet.... å gi han tid til "å granske seg selv og det jeg har gjort" for å bare finne ut at det han gransket var elskerinnen...

Alt dette har medført at jeg ikke klarer å komme videre. I hodet mitt kverner jeg om og om igjen på det som har skjedd, jeg tenker på ting jeg burde sagt til han, jeg sliter med en ødelagt selvtillit. Jeg VET at dette ikke er rette måten å komme videre på, å være bitter er ingen tiltrekkende egenskap. Det er ingen vits å tenke på argumenter å legge fram for han; ingenting kan gjøre godt det han har gjort, ingenting jeg sier er ikke sagt før. Vi vil aldri bli sammen igjen og det vonde som har skjedd har skjedd. Likevel tenker jeg på alt dette dag og natt og det er forferdelig vondt og utmattende.

Jeg vet at det er helt fånyttes å bruke energi på dette, men jeg klarer ikke å få hodet mitt til å samarbeide. Kan noen hjelpe?

[Gjest AnonymBruker]

Uff, føler med deg. Det er vel sant som du sier at bitterhet ikke er det lureste, men tror du ikke den forsvinner med tiden da? Tiden legger alle sår..... Klisje, men det er jo sant.

Det beste du kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på deg selv. Skjemme deg selv bort. Finn på ting! Vær aktiv. Både med barna og alene. Reis på tur eller byen med vennniner og lek litt igjen

Ikke kast bort nye tårer på gamle sorger.

[Gjest AnonymBruker]

Uff, føler med deg. Det er vel sant som du sier at bitterhet ikke er det lureste, men tror du ikke den forsvinner med tiden da? Tiden legger alle sår..... Klisje, men det er jo sant.

Det beste du kan gjøre nå er vel egentlig å ta vare på deg selv. Skjemme deg selv bort. Finn på ting! Vær aktiv. Både med barna og alene. Reis på tur eller byen med vennniner og lek litt igjen

Ikke kast bort nye tårer på gamle sorger.

Jeg prøver; både å tenke på noe annet, å gjøre andre ting, å være aktiv... men jeg opplever faktisk en sorgreaksjon; det at vi ikke lenger er en famile, jeg tenker på ting vi har gjort som en familie (da det var bra), jeg tenker på alle ting i fremtiden som vi ikke får gjort som en famile...

Og det som er så veldig rart er at jeg tror kjærligheten er borte, men likevel er det helt forferdelig å vite at han har en annen. At han lever er "liv", at barne mine må forholde seg til henne, at de er blitt en ny familie... I det ene øyeblikket kan alt være ok, mens jeg i det neste har voldsomme gråteanfall. Det kan være fordi jeg plutselig tenke på en gang vi hadde det bra, det kan være fordi jeg tenkte på hvor grundig jeg ble lurt, det kan være fordi jeg vet at barne mine akkurat da er sammen men den nye.... Det er så slitsomt og energikrevende!

[Havbris]

Jeg prøver; både å tenke på noe annet, å gjøre andre ting, å være aktiv... men jeg opplever faktisk en sorgreaksjon; det at vi ikke lenger er en famile, jeg tenker på ting vi har gjort som en familie (da det var bra), jeg tenker på alle ting i fremtiden som vi ikke får gjort som en famile...

Og det som er så veldig rart er at jeg tror kjærligheten er borte, men likevel er det helt forferdelig å vite at han har en annen. At han lever er "liv", at barne mine må forholde seg til henne, at de er blitt en ny familie... I det ene øyeblikket kan alt være ok, mens jeg i det neste har voldsomme gråteanfall. Det kan være fordi jeg plutselig tenke på en gang vi hadde det bra, det kan være fordi jeg tenkte på hvor grundig jeg ble lurt, det kan være fordi jeg vet at barne mine akkurat da er sammen men den nye.... Det er så slitsomt og energikrevende!

Hei TS.

Jeg vet nok ikke helt hvordan du har det, siden jeg ikke har opplevd et opprivende samlivsbrudd. Men jeg har opplevd utroskap, det utløste en samlivskrise som vi har klart å komme oss igjennom, men jeg vet hvordan utroskap kjennes. Det er en emosjonell berg-og-dalbane som er så fryktelig at kun den som selv har opplevd det, vet hvordan det er. Mange samlivsterapeuter sier at den krisen en går inn i er et traume, og kan i noen faser være det samme som folk som opplever ulykker, naturkatastrofer etc, opplever. Det påvirker selvbildet, selvtilliten og man føler seg som et null uten verdi.

Det verste ved at noen går bak ryggen din på denne måten er jo følelsen av å være et null, og følelsen av at man har vært med i et "trekantdrama" der det kun er 2 av partene som vet om dramaet.

TS - etter at jeg opplevde dette så leste jeg boken "Utro - kjærlighetens bakgater" av Frode Thuen, den hjalp meg mye mht å forstå egne reaksjoner og den kan anbefales.

Jeg synes du skal kontakte et familievernkontor, det er fullt mulig å få hjelp der for din egen del alene. Folk som jobber der har erfaring og kan kanskje hjelpe deg til å finne en retning på livet ditt som gjør at du ikke forblir en bitter kvinne som sitter fast i sorgen. For det er en sorg.

[Gjest brutal_mann]

Å bli bedratt har jeg en del erfaring i. Også det å være den som noen bedrar noen med har jeg rimelig grei erfaring med.

Mitt råd for å komme seg videre er først å fremst å være forbanna. Ikke til evig tid. En skal ikke velte seg i smerte og medynk. Men du skal være forbanna på den som bedro deg. Du har lov å mene mindre flatterende ting om vedkommende. Men ha en ting i mente om det er barn i bildet. Du må akseptere at barna fremdeles er glad i begge sine foreldre. Du skal aldri sette barna i noen som helst form for lojalitetskonnflikt. Ei skal en heller snakke nedsettende om sin eks i barnas nærvær. En kan fortelle barna at deres to foreldre ikke er helt på talefot lenger, og neppe noen gang kommer til å bli det. Men det er en sak mellom dere foreldre, og ikke mellom forelder - barn - forelder.

Videre så er det viktig for sin egen del å ikke tenke "Hvis om og atte". Det fungerer bare ikke slik. Skaden er skjedd. Forholdet er nok ikke til å reddes uansett. Da hjelper det ikke å tenke på "Hva om bare". En må heller se fremover og fokusere på hvilken fremtid en ønsker for seg selv nå. Og ikke gå i samme fellen som min mor (som ikke ble bedratt, bare forståelig nok forlatt) og bestem deg for at i alle menn finnes det et svin. da blir du ensom og bitter til evig tid. (Og som hennes sønn må jeg jo bare takke for komplimentet om at alle menn har et svin i seg).

Ta nå å kast alt _ditt_ som minner deg om eksen. Ha i mente at en del minner er minner barna har krav på. Tenker da spesielt på fotoalbum o.l. Ting som viser familien slik den en gang var. Du kan gjerne pakke det ned og bort. Men det kan ikke kastes. resten kvitter du deg med. For nå begynner en ny fase i ditt liv, og da fjerner en så mange vonde (og på mange måter gode) minner som mulig. Fortiden skal ikke få lov å eie en videre i livet.

Andre aktiviteter er å trene og å være sosial. Trening er undervurdert som mental terapi. Mens en trener kan en rett aggresjonen sin inn i treningen og få utløp for den der. samtidig så kommer en i bedre form og blir mer attraktiv. Noe som strengt tatt ikke er et minus. Bruk ellers venner til å være mest mulig sosial. Både for å prate av seg sorgenog for å kunne tenke på andre ting.

[Gjest brutal_mann]

La meg få legge til noe angående sorgreaksjon. Det er særdeles fortvilende p ha det slik. for en sørger like sterkt som om noen en hadde kjær har gått bort. Men det er bare en hake. Vedkommende har ikke gått bort, og dermed er det ikke legitimt å sørge på samme vis. Ikke er det like endelig heller. Det er alltid noen detaljer som gir falskt håp. Mens andre ting legger byrde på smerten, slik som at den en elsket og æret har byttet en ut for en annen.

Det er ikke lett, og det er vanskelig å få aksept og forståelse for. Men ikke vik her. Tør å krev din rett til å sørge. bare du husker å se fremover samtidig. Du har lov å gråte uten at noen skal holde det mot deg. Du har også lov å ennå kjenne på at du faktisk elsker den som bedro deg. Uansett hvor lite politisk korrekt det er. Alt dette er lov, så lenge blikket ditt er rettet inn i fremtiden.

[Havbris]

La meg få legge til noe angående sorgreaksjon. Det er særdeles fortvilende p ha det slik. for en sørger like sterkt som om noen en hadde kjær har gått bort. Men det er bare en hake. Vedkommende har ikke gått bort, og dermed er det ikke legitimt å sørge på samme vis. Ikke er det like endelig heller. Det er alltid noen detaljer som gir falskt håp. Mens andre ting legger byrde på smerten, slik som at den en elsket og æret har byttet en ut for en annen.

Det er ikke lett, og det er vanskelig å få aksept og forståelse for. Men ikke vik her. Tør å krev din rett til å sørge. bare du husker å se fremover samtidig. Du har lov å gråte uten at noen skal holde det mot deg. Du har også lov å ennå kjenne på at du faktisk elsker den som bedro deg. Uansett hvor lite politisk korrekt det er. Alt dette er lov, så lenge blikket ditt er rettet inn i fremtiden.

Veldig viktige perspektiver du kommer med her BM, denne type sorg er ikke alltid like "legitim" og kan lett bli bagatellisert, bortforklart og usynliggjort av alle velmenende mennesker som sier at det bare er å rette ryggen og gå videre. De jeg har snakket med, som har opplevd slike brudd, har fortalt meg at den vondeste smerten, den såreste og stilleste gråten er den som utløses av en altoppslukende sorg. Den sorgen synes ikke nødvendigvis utenpå.

Finnes det virkelig noe som heter politisk ukorrekt i slike situasjoner BM, ble bare litt forundret over å høre det uttrykket i denne sammenhengen.

[Gjest brutal_mann]

Finnes det virkelig noe som heter politisk ukorrekt i slike situasjoner BM, ble bare litt forundret over å høre det uttrykket i denne sammenhengen.

Det blir gjort politisk ukorrekt. For nå en er blitt bedratt så er jo den andre ( ia alle venners øyne) bare et egoistisk svin som du nå med største selvfølge hater. Når realiteten er at du fremdeles elsker personen som svek deg så blir dette fnyst av og sett på som tull fra ens venner. En møter ingen forstålse for at en ennå elsker den som tråkket på en. Noe som bare legger sten til byrden. For det er nå en gang slik at for de fleste mennesker så er ikke følelser noe en bare skrur av og på, alt etter hva samfunnet mener er riktig å føle i en gitt situasjon. Så da sitter en der og er forbannet på den ene siden (og får jo all forståelse for det) og elsker på den andre siden (som oppleves og gis uttrykk for som den reneste idioti).

[Havbris]

Det blir gjort politisk ukorrekt. For nå en er blitt bedratt så er jo den andre ( ia alle venners øyne) bare et egoistisk svin som du nå med største selvfølge hater. Når realiteten er at du fremdeles elsker personen som svek deg så blir dette fnyst av og sett på som tull fra ens venner. En møter ingen forstålse for at en ennå elsker den som tråkket på en. Noe som bare legger sten til byrden. For det er nå en gang slik at for de fleste mennesker så er ikke følelser noe en bare skrur av og på, alt etter hva samfunnet mener er riktig å føle i en gitt situasjon. Så da sitter en der og er forbannet på den ene siden (og får jo all forståelse for det) og elsker på den andre siden (som oppleves og gis uttrykk for som den reneste idioti).

Da forstår jeg veldig godt hva du mener BM! Jeg har selv opplevd å bli utsatt for utroskap i løpet av mitt nå 19 år lange ekteskap, en kortvarig affære riktignok, men nok til at jeg mistet fotfestet og slet lenge. Jeg valgte å tilgi og har klart det - så jeg har jo ikke opplevd sorgen over å miste den jeg elsker, heldigvis. Men jeg har kjent på holdninger fra noen få mennesker rundt meg - og mange her på KG - som tilsier at jeg er dum som kan elske ham fremdeles, at han er en drittsekk og et svin osv osv. Og at jeg er dum som tilgir. Jeg kjenner at jeg har lite å stille opp med når disse temaene kommer på banen, selv om jeg er den som kjenner mannen min best, vår historie sammen etc. Man skal ikke elske en som har sveket en gang, eller gjort et feiltrinn - det er budskapet, uansett. Idet du blir sveket skal alle gode følelser imiddelbart forvandles til hat. Hvis ikke - så er man naiv, har jeg lært...

Edit: Ojsann, nå har jeg visst kuppet tråden her....sorry TS. Brutal-Mann gir deg mange kloke, og erfarne betraktninger om hva du kan gjøre for deg selv fremover. Lytt til det.

Endret 10. mai 2010 av Havbris

[Gjest brutal_mann]

Tror nok dine erfaringer Havbris er til hjelp for TS og andre i tilsvarende situasjon

[Gjest AnonymBruker]

TS her. Takk for mange gode råd og tilbakemeldinger på at det jeg opplever er vanlig og normalt. Bare det var godt å få avklart....

Jeg ser rådene og skal forsøke å se om jeg klarer å følge noen av dem. Men hodet er en merkelig sak; jeg kan si til meg selv at det som har skjedd har skjedd og det er ingen vits i å velte seg i selvmedlidenhet og bittehet, man må gå videre. Jeg sier til meg selv at jeg må se på dette som en mulighet til å finne noe fint i framtiden, kanskje ikke alle menn er drittsekker? Jeg sier til meg selv at alt var faktisk ikke så rosenrødt før dette skjedde (vi hadde våre problemer, det er lett å glemme nå). Jeg sier til meg selv at jeg har ungene mesteparten av tiden, gode venner, en jobb jeg liker, grei økonomi... ting kan bli bra. Men så begynner tankene igjen å gå sine egne veier og jeg kaver med vonde tanker og masse "hvis, om, dersom...". Det føles som om jeg holder på å drukne og det overskygger alt.

Og det værste er som sagt det å bli kassert, det å blir lurt og bedratt av et menneske jeg trodde jeg kjente ut og inn og som jeg følte meg 100 % trygg på. Det er både vondt, sårt, nedverdigende osv. Innimellom kjennes det som om jeg hater han og at jeg skulle ønske jeg kunne slippe å ha noe mer med han å gjøre. Men så kan jeg plutselig nesten bli fysisk dårlig ved tanken på at han har gått videre og nå bor sammen med en annen. Det er så vondt at jeg nesten ikke får puste og det gjennes som en stor knute i brystet.

[Gjest AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor nytt dette er?

Jeg har opplevd noe liknende, men fra andre siden. Det var jeg som traff en ny mann (min nåværende ektemann i mange år)

Jeg hadde vært samboer med min x i mange år, men tror vi begge visste at dette gikk mot slutten. Der var bare ingen av oss som gjorde noe med det helt til jeg en dag forelsket meg i en annen. Jeg ville gjøre dette så smertefritt for oss begge og i riktig rekke følge. Tok derfor praten og flyttet ut. Klarte uansett ikke å bo der når jeg hadde så sterke følelser for en annen. Jeg vill la han venne seg til at forholdet var over før jeg gjorde det andre offentlig. Ta en ting av gangen liksom. Nå må jeg også få med at jeg ikke hadde sex med noen av dem under bruddet. Jeg hadde flyttet da jeg gikk steget ut med han nye.

Jeg sa til de få som visste om det nye forholdet at jeg ville vente til tiden var inne før jeg sa noe til exen og at jeg ville si det selv. Det var selvfølgelig en som ikke klarte å holde kjeft og buste det det ut tilfeldig på gata. Det kom så brått på han at han ble sykemeldt. Kan ikke si det var moro å møte han etter det. Jeg trodde jo at han ikke visste noe. Han trodde selvfølgelig ikke på at jeg ikke hadde hatt sex med han nye (det hadde jeg sikkert ikke gjort selv)

Dette gikk bra til slutt. Han traff ei jente, giftet seg og fikk barn.

Mitt poeng er at det går an å gjøre dette så smertefritt som mulig som den forlatte. Spesiellt når det er barn i bildet og en ny partner.

Jeg har også opplevd grusom kjærlighetssorg i et brudd med min mann. Vet hvordan du har det. Sorgen er på en måte ikke ren. Den er forurenset med masse vonde følelser som svik, hat, frustrasjon, knekt selvtillit. Det er ikke som en vanlig sorg hvor et menneske dør. Da er det bare ren sorg som etterhvert går over i gode minner. Du får ikke mennesket tilbake og må innfinne deg med det.

Det er helt grusomt å sørge over et menneske man må ha kontakt med. Innenfor rekkevidde, men allikevel ikke.....

Jeg tror det beste du kan gjøre er å distrahere deg selv når du vet at tunge stunder kommer. Finn på noe du liker når barna er hos han.

Dette klarer du helt sikkert, men det er nok noen faser i sorgen du MÅ gjennom før du kan gå videre til neste fase som ikke er så tung.

Lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor nytt dette er?

Jeg har opplevd noe liknende, men fra andre siden. Det var jeg som traff en ny mann (min nåværende ektemann i mange år)

Jeg hadde vært samboer med min x i mange år, men tror vi begge visste at dette gikk mot slutten. Der var bare ingen av oss som gjorde noe med det helt til jeg en dag forelsket meg i en annen. Jeg ville gjøre dette så smertefritt for oss begge og i riktig rekke følge. Tok derfor praten og flyttet ut. Klarte uansett ikke å bo der når jeg hadde så sterke følelser for en annen. Jeg vill la han venne seg til at forholdet var over før jeg gjorde det andre offentlig. Ta en ting av gangen liksom. Nå må jeg også få med at jeg ikke hadde sex med noen av dem under bruddet. Jeg hadde flyttet da jeg gikk steget ut med han nye.

Jeg sa til de få som visste om det nye forholdet at jeg ville vente til tiden var inne før jeg sa noe til exen og at jeg ville si det selv. Det var selvfølgelig en som ikke klarte å holde kjeft og buste det det ut tilfeldig på gata. Det kom så brått på han at han ble sykemeldt. Kan ikke si det var moro å møte han etter det. Jeg trodde jo at han ikke visste noe. Han trodde selvfølgelig ikke på at jeg ikke hadde hatt sex med han nye (det hadde jeg sikkert ikke gjort selv)

Dette gikk bra til slutt. Han traff ei jente, giftet seg og fikk barn.

Mitt poeng er at det går an å gjøre dette så smertefritt som mulig som den forlatte. Spesiellt når det er barn i bildet og en ny partner.

Jeg har også opplevd grusom kjærlighetssorg i et brudd med min mann. Vet hvordan du har det. Sorgen er på en måte ikke ren. Den er forurenset med masse vonde følelser som svik, hat, frustrasjon, knekt selvtillit. Det er ikke som en vanlig sorg hvor et menneske dør. Da er det bare ren sorg som etterhvert går over i gode minner. Du får ikke mennesket tilbake og må innfinne deg med det.

Det er helt grusomt å sørge over et menneske man må ha kontakt med. Innenfor rekkevidde, men allikevel ikke.....

Jeg tror det beste du kan gjøre er å distrahere deg selv når du vet at tunge stunder kommer. Finn på noe du liker når barna er hos han.

Dette klarer du helt sikkert, men det er nok noen faser i sorgen du MÅ gjennom før du kan gå videre til neste fase som ikke er så tung.

Lykke til

Det er 4 mnd siden han flyttet ut, 7 mnd siden jeg oppdaget det og ca 10 mnd siden han begynte å bedra meg... Og noe av det som smerter mest er faktisk det som har skjedd etter at jeg oppdaget utroskapen. Dersom han der og da hadde sagt til meg at vi to var over så hadde det på en måte vært en annen sak, og jeg ville kanskje hatt litt respekt for han i dag. Men han sa det ikke var noe alvorlig med hun andre og at vi to skulle forsøke å få ting til å fungere igjen, at han fremdeles elsket meg.... Og i flere måneder trodde jeg faktisk det, men etterhvert fant jeg ut mer og mer av hva som foregikk og han fant fortløpende på nye løgner. Det sviket er faktisk det verste, at jeg trodde at han ikke traff henne mer og at vi seriøst jobbet for å få ting til å fungere mens han hele tiden fortsatte forholdet til henne. At hun har vært i vårt hus, at han traff hennes barn mens han ennå bodde sammen med meg, at han hadde sex med oss begge i en lang periode... Det er så vondt å tenke på i dag og jeg føler meg som en idiot.

Og det er derfor jeg på en måte ikke skjønner hvorfor jeg ikke bare kan snu ryggen til både han og sviket hans og gå videre? Hvorfor skal jeg bruke tid på en som har gjort meg så indelig vondt? Jeg er sint på han, jeg er sint på henne, jeg er sint på meg selv og det sliter både psykisk og fysisk.

[Havbris]

Hei igjen TS!

Ja du er sint, og det har du rett til å være. Og du sørger, det skal du også gjøre. Og – siden du trodde han var innstilt på å gå inn i en prosess som handlet om å forsøke å finne tilbake til hverandre, og som du tok alvorlig, så er sviket dobbelt vondt. Han har ikke bare sveket deg men han holdt deg også for narr i en periode der du trodde dere hadde blikket rettet i samme retning, og der du tok din del av ansvaret for dette. Det er ikke noe som svir mer enn å oppdage at man lenge har levd i en verden basert på løgn, fortielse og svik. Og at det er 2 som har visst om dette lenge, men de bare ”unnlot” å fortelle det til den 3 involverte part, nemlig deg. Du tenker sikkert at han har snakket om deg, servert historier om kona som ikke stiller opp osv, og du er, uten å vite eller ville det selv, blitt del av en annen historie. Dette er sterke saker. Og du må ta den tiden du trenger for å kjenne at du får fotfeste igjen. Det er ingen ting som er riktig eller galt mht de følelsene du har.

Men bare husk, dette er helt normale reaksjoner TS, det er en voldsom påkjenning som suger krefter og gjør at du kanskje også har vært redd for å miste deg selv. Snakk med venner som tåler å høre det samme om, og om igjen, som tåler tårene dine og som er der for deg. Og oppsøk et familievernkontor får å finne noen du kan snakke med der, som kan hjelpe deg med å finne en måte å håndtere dette på.

[Gjest AnonymBruker]

Uff, ikke føl deg som en idiot. Det er du ikke!

Dette er ganske ferskt ennå. Du trenger nok litt mer sinnatid tenker jeg. Nå er det snart sommer med lyse kvelder og varmere vær. Ta litt vare på deg selv i tiden som kommer. Kjøp deg noen tøffe klær. Kos deg med barna. Prøv å le litt. Tren. Finn deg en hobby du aldri vill gjort med han i huset. Puss opp hjemmet hvis du har ork og råd.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg smilt mitt mest strålende smil når jeg traff han. Bare for å vise at jeg ikke er knekt og at livet går videre uten han. (men det er meg da)

[Gjest AnonymBruker]

Vil bare si at jeg er litt i samme båt som deg. Gråter når jeg leser brevet ditt fordi jeg kjenner meg så sårt igjen. Det er forferdelig sårt...

Tror ikke han var utro mot meg, men det føles nesten slik siden han kort tid etter å ha forlatt meg flyttet inn til en kollega av seg. Vi hadde kun vært sammen et par år, men likevel forlovet oss og kjøpt hus, -og han hadde blitt en flott "reservepappa" for min datter på 4 år.

At han plutselig ikke ville mer kom som et sjokk. Ja, forholdet hadde vært litt surt en mnd tid pga tidkrevende jobb, men han begynte å hente frem ting som hadde vart hele veien, ifølge han.. Mener han har prøvd å ta ting opp med meg, men at jeg har vært avvisende. Har jeg det? Ikke bevisst i såfall.. Jeg har også vært avvisende følelsesmessig ifølge han. Har jeg? Kanskje, i perioder, men tenker litt at det er slik hverdagen er.. Eller? Vet jeg har gitt veldig mye av meg selv og vist min kjærlighet!

Synes det er fryktelig vanskelig når jeg har fått hørt og følt at dette skjer pga at jeg er slik og slik, mens jeg aldri i verden har ønsket dette. Har grått og bedd på mine knær om at vi må gi oss en sjangse, men han har vært null interessert... Har bedt meg gå til psykolog, og jeg har tenkt mye på om det virkelig er meg som er skyld i dette..

Jeg føler det så urettferdig, og tenker at han burde luftet problemene før det smalt. Han sier han har prøvd, men er det virkelig mulig når jeg ikke har hatt noen som helst anelser?

Tvert imot har han hele veien vært imøtekommende, og vist at han har vært glad i meg. Vi hadde det flott sammen i jula, og hadde lagt planer for sommerferien. Ringen kom på fingeren i høst (han fridde). Har ikke greid å ta den av enda...

Det at han nå virker lykkelig i nytt forhold gjør alt så mye værre. Jeg er kjempebitter og forbannet, men det er kun fordi jeg savner han.. Jeg greier ikke legge vekk den tiden med han som har vært kjempefin og gitt meg så mye. Savnet er så utrolig stort. Kjennes som et stort sår i magen og en hånd som griper rundt halsen.. Noen dager er ok, men så kommer nedturene.. Vet ikke hvordan jeg skal komme over dette.. Leste et sted at samlivsbrudd er en sorg det ikke gis blomster til. Man tenker kanskje ikke på det før man får kjenne det på kroppen. Jeg har en følelse av at de rundt meg forventer at jeg er kommet meg videre. Det er ikke lengre så lett å ringe venner på kveldene for å prate. Føler at de er lei av å høre om dtte, men sorgen er der fortsatt.... Det gjør så vondt....

[Gjest AnonymBruker]

TS her - svar til deg som kommenterte sist her på tråden:

Jeg synes forferdelig synd på deg, jeg har vært der du nå er. Selv om vi begge sørger, så sørger vi nok på ulike måter og av ulike grunner. Du sliter ennå med følelsene for din eks og har det i tillegg til alt annet.

Jeg har fått mange gode svar her på KG og ser at jeg faktisk har kommet meg et steg videre. Jeg er (nesten) helt forbi det med kjærlige følelser for min eks, jeg sliter med følelsene rundt det å bli bedratt, rundt det å ikke være en familie lenger, rundt det at mine barn inngår i en "ny" familie...

Det jeg er så forferdelig redd for er at jeg ikke skal klare å komme over bitterheten. Jeg ønsker ikke å kverne rundt med dette, jeg skulle så gjerne gå videre. Men jeg skjønner at det tar tid. De siste ukene har jeg forsøk å "jobbe" aktivt med denne sorgen, tidligere satt jeg bare og lot meg rive med av følelser og sinnstemninger. Og jeg opplever at det jeg gjør faktisk hjelper meg; selv om jeg fremdeles har det vondt så kjennes det i korte øyeblikk bedre. Vet ikke om noe av dette kan hjelpe deg?

1. 
   
   
2. Jeg fortsetter med de aktiviteter jeg hadde før (trening, jenteklubb, kor etc)
   
3. Jeg lager lister hvor jeg skriver opp både det positive og negative med forholdet vårt og ser nok at den negative listen er lengst....
   
4. Jeg lager lister (som jeg brenner etterpå) med ALT det jeg ikke likte med min eks; alle hans dårlige sider og ting jeg irriterte meg over
   
5. Når jeg er alene synger jeg så høyt jeg kan; f.eks Lily Allens "Fuck you"..... eller egenkomponerte hvor ord som "drittsekk" forekommer ganske så ofte....
   
6. Jeg holder på med å kjøpe hus og lager uendelige lister med hvordan jeg skal pakke, hvem jeg skal spørre om hjelp etc
   
7. Jeg planlegger innredning av det nye hjemmet
   
8. Jeg skriver ned ALT jeg kan tenke meg å gjøre (og uten at jeg må spørre noen først...) reiser, kurs, aktiviteter, turer....
   

Dette ble noe rotete, men du skjønner?

Gjør det DU føler hjelper deg. Ikke vær redd for å forsøke; for èn ting vet du - det kan ikke bli verre!

[Gjest AnonymBruker]

TS: Takk for gode råd! Jeg skriver dem opp!

Jeg vet at sola vil skinne en dag for meg også, men nå er nå, og dette tar tid.. Får prøve å lete frem til negative ting, selv om det i alt savnet er det fine, trygge og kjærlige forholdet vårt jeg ser.. Fortsatt vanskelig å skjønne at dette faktisk skjer..

Får kaste meg ut i å skrive lister!

[Optimist40]

Sorgen ingen sender blomster til -- er vel en meget god oppsummering.

Føler med deg, vil bare gi deg en klem

Endret 19. mai 2010 av Optimist40

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det føles selv om vi ble på en måte enig om at vi måtte gjøre det slutt. Vi har 3 barn sammen og tiden etter bruddet har vært vondt. Begge har funnet nye og jeg har hatt opp/ner perioder i snart 1 år. Enkelte dager er jeg glad jeg slipper å være sammen med han, men andre dager er fryktelig vonde og jeg har nesten ikke krefter og hjertet blør. Ikke minst hvilken situasjon vi har satt ungene oss i og bittherheten at han aldri ville kjempe for oss og bare gi slipp pga en dårlig periode. Jeg fikk heller aldri snakket ut med han. Det ble slutt og pang flyttet han ut og behandler meg ikke med respekt og utad så har han tydligvis glemt årene og det vi hadde sammen. Jeg har lest en del i en bok som heter Tenk deg glad og det har vært min terapi så anbefaler den boken på det sterkeste. Det kommer nok alltid til å gjøre litt vondt innimellom når man har barn sammen og man sitter med masse dårlig samvititghet for at vi lot det bli så det bli. Hva vi kunne ha gjort for å holdt på mennene våre og det vi ikke burde gjort. Utroskap er nok ekstra bitter og skjønner godt at du har det fryktelig tøfft nå. Men som alle sier tiden leger alle sår og la deg lov til å sørge, men prøv å ta vare på deg selv oppi alt selv om det er vanskelig. Tren og fresh deg opp og bruk vennene dine så tenker jeg at dette er en erfaring som gjør oss sterkere med tiden, selv om det er å lære på den hadre måten Stor klem til deg.