Barnløs mot sin vilje!

[Gjest Abelone]

Jeg har ei bestevenninne som jeg har mye kontakt med. Vi bor ikke så langt fra hverandre, og har et nært forhold. For noen månder siden giftet hun seg med drømmeprinsen sin - etter at de hadde vært sammen i fire år. Nå viser det seg at han har lurt henne... slik jeg kan se det.

Hun har alltid ønsket seg barn, mange.. helst 4. Det har vi snakket om mange ganger. Og drømmeprinsen ønsket seg også barn, sa han. Helt til de ble gift, de har kjøpt seg et romslig hus, og alt virker så bra. Nå ønsker hun å starte prosessen med å lage barn. Og da viser deg seg at han feiger ut.... Han føler seg ikke klar. Tror ikke at han egentlig passer til å bli far. Han vil fortsette å leve livet sitt, uten å måtte ta hensyn til barn. Han ønsker ikke å legge om livsstilen sin. Han er fornøyd slik som han har det.... Venninnen min er knust, og føler seg sviktet. Men samtidig må hun jo respektere ham, sier hun. Kan ikke tvinge ham til noe. Det må også nevnes at de ikke har tiden på sin side. Begge begynner å komme på gal side av 35.... Det bør skje nå, om det skal skje...

Jeg synes dette er utrolig vondt, for begge to, men mest for min venninne. Vet ikke hva jeg skal gjøre.... Hun støtter seg til meg, og jeg prøver å være en lytter og god venn. Kan ikke gi henne noen råd, selv om jeg gjerne vil.. Om jeg var henne, ville jeg nok dumpet fyren, han er ikke akkurat min type fra før av, og iallefall ikke nå! Men de hadde det megabryllupet, og alt ser så perfekt ut, fra utsiden. Jeg tror ikke min venninne blir lykkelig på denne måten.....

Noen tanker?? Hva gjør jeg....

[Gjest sexysadie]

kjæreste Abelone!

Hadde d vært min venninne hadde jeg rådet henne til å kutte ut prevensjonen i all stillhet.

Han lurte henne og nå kan hun lure ham....

Dessuten:menn kan forandre mening om de vil bli pappa eller ikke omtrent når som helst.

Kvinner kan d ikke.

[Gjest Madam Felle]

kjæreste Abelone!

Hadde d vært min venninne hadde jeg rådet henne til å kutte ut prevensjonen i all stillhet.

Han lurte henne og nå kan hun lure ham....

Dessuten:menn kan forandre mening om de vil bli pappa eller ikke omtrent når som helst.

Kvinner kan d ikke.

utrolig modent sagt

til Abelone

tror venninnen din skal ta tiden til hjelp, for det kan jo være han forandrer mening om en liten stund. Men forstår at hun er skuffet, for han har jo direkte løyet for han, og det er ikke lett å bygge videre på et ektskap om en føler at det er bygt på en løgn

håper det går bra for henne, og at han forandrer mening

gi henne en klem

[VesleBråka]

Hva om hun sier til ham at hun VIL ha barn NÅ med eller uten ham, så får jo han valget. Hun kan reise på klinikk og bli inseminert fra sæddonor hvis han fortsatt blånekter. De trenger ikke å oppløse ekteskapet, selv om det blir litt rart og uvanlig at hun har barn, men ikke han. Jeg synes ivertfall at en kvinne på 35 som veldig gjerne vil ha mer enn ett barn, ikke bør utsette noe særlig. Det kan jo ta litt tid å bli gravid også.

I dette tilfellet er jeg litt enig med sexysadie, om å droppe prevensjonen. Når han er så urettferdig, så får hver kvinne/mann sørge for seg selv.

[Labella]

Han har jo lurt henne grundig! Tror jeg ville sagt noe sånt som: "Jeg ønsker meg barn, og du lot meg tro at vi skulle få barn sammen. Jeg har ikke tid til å vente på at du kanskje skal bli klar, så hvis du ikke vil ha barn nå må jeg dessverre komme meg videre i livet uten deg."

Hun kan reise på klinikk og bli inseminert fra sæddonor hvis han fortsatt blånekter. De trenger ikke å oppløse ekteskapet, selv om det blir litt rart og uvanlig at hun har barn, men ikke han.

Tror du en mann som ikke er klar for barn synes det er greit om barnet ikke er hans? Er det ikke sannsynlig at det er tanken på et barn i huset som er problematisk?

[Pusekatt]

Hadde d vært min venninne hadde jeg rådet henne til å kutte ut prevensjonen i all stillhet.

Han lurte henne og nå kan hun lure ham....

NEI!!!!!! Ærlig talt, det er BARN vi snakker om her da, etter min mening bør man være noenlunde ENIGE om å få barn. Å kaste prevensjonen i hemmelighet er utrolig stygt etter min mening, respektløst ovenfor mannen. Da får venninnen din heller ta konfrontasjonen med sin mann og si at hun VIL ha barn.

Rent praktisk er det sjelden det egentlig PASSER å få barn, men når man oppdager at man er gravid er det som regel velkomment allikevel. Det handler om å tilpasse seg.

[VesleBråka]

Tror du en mann som ikke er klar for barn synes det er greit om barnet ikke er hans? Er det ikke sannsynlig at det er tanken på et barn i huset som er problematisk?

Nei, men det er uvesentlig. Det er hennes hus også, og hennes barn som hun passer selv. Han er vel redd for å bli belemret med mange innekvelder osv. Jeg er klar over at ekteskapet mest sannsynlig ryker, mest av alt er det vel en utopisk løsning for hvordan får barn når ikke han vil. Jeg synes ikke det er riktig at han skal bestemme 100% om hun skal få bli mor! Kanskje det er best om hun flytter for seg selv og blir alenemor etter befruktning. Hovedbudskapet var at i ytterste konsekvens så må hun prioritere SITT liv først, og SINE ønsker. Han setter jo tydelig sitt liv foran hennes nå, sine ønsker om frihet foran hennes ønsker om barn. Da burde BEGGE sette sine ønsker først ivertfall.

[Gjest Gjesta]

Jeg føler at jeg er i nogenlunde samme situasjon som denne venninnen vi her diskuterer. Jeg er sammen med en mann som ikke ønsker å få barn. Jeg har visst om det helt siden vi ble sammen, men det er utrolig tungt likevel - og til tider er jeg usikker på hva som egentlig er det rette å gjøre.

Men til dere som sier at hun bør forlate mannen sin og kjøre sitt eget løp:

Et ønske om å få barn sammen, vokser gjerne ut av et godt og solid forhold, når man har etablert seg og føler seg tygge på hverandre. Det er sannsynlig å tro at denne kvinnen har giftet seg med mannen hun elsker og ønsker å dele livet med. At han ikke vil ha barn med henne kom sikkert som et sjokk - men det er nok ikke dermed sagt at hun vil forlate mannen sin av den grunn. Det er jo nettopp han hun vil stifte familie med.

Det denne kvinnen må tenke igjennom nå, er nok trolig mye av de samme tankene som jeg holder på med. Hvor viktig er barn, hvor bitter kommer man til å bli med årene, hva er alternativene, er det trolig at han kommer til å endre mening osv.

Jeg syns det er et godt råd å gi henne, at hun må snakke med mannen sin om dette, i tillegg til å tenke seg godt om.

Jeg syns i allefall det er veldig lett å surre meg inn i mine egne tanker og ønsker, og glemme realitetene. Det er lett å gjemme seg bak tanken om at "han endrer seg sikkert"...Ved å snakke med han får han mulighet til å gi uttrykk for sine følelser ang. dette, og man slipper i allefall å lure på hva den andre tenker.

Jeg tror heller ikke at mannen hennes er så egoistisk og ufølsom som noen synes å tro. Det er sikkert ikke lett for han heller, å vite at han sårer sin kjære. Selvom jeg må innrømme at det høres feigt ut at han først har sagt ja til barn, for senere å angre seg. Det er jo litt dårlig av han, syns jeg.

Jeg syns du skal være der for venninna di jeg, og snakke med henne om dette med barn. Etter egen erfaring, føles det veldig godt å snakke om det med noen. Da får man lettere satt ord på følelsene sine, og ser klarere syns jeg.

Kverula

[Gjest Turi]

Til dere som mener hun skal sette seg selv først, og "lure ham" eller få sæd-donasjon:

Er det ikke det eventuelle barnet som skal settes først?

Er det riktig å føde et barn som skal får vite at h*n var uønsket av sin biologiske far? Blir det riktigere av at han ikke fortalte dette før bryllupet - for barnet? Jeg tror ikke dere er klar over hvor store psykiske skader noe slikt kan påføre et barn, jeg.

Å si at hun skal gå fra ham, blir jo også helt feil. Dere tar ikke hensyn til at det er ganske sannsynlig at vi snakker om to mennesker som elsker hverandre. Selv om Abelone ikke mener mannen er "god nok" for hennes venninne, selv om hun ikke syns mannen er "hennes type", og selv om hun sier at ekteskapet ser lykkelig ut, er det nok mye mulig at hun nå har et litt skjevt syn fordi hun bare får en sides mening, og siden denne siden er ulykkelig, får hun bare de mindre bra tingene.

Nei, denne uheldige kvinnen, må snakke med sin mann. Hun må konfrontere ham med sine ønsker, og med at de har vært åpne hele veien og at hun nå føler seg lurt. Hun må finne ut hva som gjør at han ikke føler seg moden, og hva som skal til for at han blir det.

Syns du skal råde din venninne til det jeg - Abelone. Si at hun bør snakke med mannen sin om det - du kan uansett ikke hjelpe henne videre i prosessen med å bli mor.

~Hormonella - gravide-Sissan

[VesleBråka]

Til dere som mener hun skal sette seg selv først, og "lure ham" eller få sæd-donasjon:

Er det ikke det eventuelle barnet som skal settes først?

Er det riktig å føde et barn som skal får vite at h*n var uønsket av sin biologiske far? Blir det riktigere av at han ikke fortalte dette før bryllupet - for barnet? Jeg tror ikke dere er klar over hvor store psykiske skader noe slikt kan påføre et barn, jeg.

Hun må jo enten overtale ham til å ville ha barn - eller velge mellom barn og kjærlighet. Så lett og så vanskelig.

Jeg kan ikke se at ikke barnet settes nok først? Jeg kan ikke se at hun kommer til å bli en dårlig mor? Mange kvinner velger jo å bli alenemødre også, jeg synes ikke det er noe galt i det. Noen vil kanskje si at slike kvinner setter sitt ønske om barn foran barnets beste med to foreldre.

Hvis barnet er uønsket av sin biologiske far, så antar jeg du mener hvis kvinnen lurer mannen og dropper prevensjon. Tror du mannen sier dette til barnet da? "Jeg ville ikke ha deg, men mamma lurte meg, og så ble vi belemret med deg". Hvis han er en slik mann, vil jeg ikke anbefale å få barn med ham i noe tilfelle..

[Gjest Anonymous]

:o Er hun over 35 år er definitivt tiden i ferd med å løpe ut.

Min lege viste meg nettopp et diagram for å illustrere hvor mye sjangsene minket etter fyllte 35.

Jeg er 30 og har nettopp blitt gravid.

Hadde jeg vært din venninne hadde jeg forklart mannen min at jeg ikke hadde mulighet til å "ta tiden til hjelp".

Allerede nå er sjangsene hennes for å bli gravid redusert betraktelig.

Mange kvinner tror at de kan få barn opp til 40 år, men da har du flaks!!!!

Ingen som er friske bør frarøves sjangsen til å få et barn.

Hadde min mann nektet nå etter bryllupet hadde jeg gått fra ham.

Ville heller fått et barn alene enn å leve i ensomhet i et ekteskap.

"Den værste ensomhetsfølelsen er når en føler seg alene SAMMEN med noen"

Klemmer til deg og din venninne fra La Guapa :D

[Joplaya]

Har hun virkelig blitt lurt da?

Han ville ha barn før de ble gift? Hvor sikkert er det? Hvor mye var dette et samtaleemne de imellom? Kan han rett og slett ha endret mening siden forrige gang barn var et tema?

Å bli lurt syns jeg blir å dra det litt vel langt? Som å si han er sleip som bare vil bli gift med henne, men vil slippe å ha barn og derfor har vært mer enn bare enig angående barn frem til bryllupet var overstått. Han må jo da være en utrolig kald og kynisk mann?

Har hun på sin side snakket med han om hvor viktig det er for henne å få barn?

Vil det være riktig å få barn med han nå, lure han som dere sier? Hva når barnet er født da? Og hva om han ikke endrer innstilling? Da sitter hun der, fastlåst, dag ut og dag inn mens han fremdeles har sin "frihet". Faren for å bli en bitter mor er da utrolig stor om far ikke ønsker bake sin del av kaken.

[AUF]

Hun burde nok respektere mannen. Ingen ting er verre enn et uønsket barn!!!! :-?

Men jeg vil nok tro at om hun ble gravid ved et "uhell" så kommer nok mannen til å snu på flisa...

De begyner jo å bli gammel til sånt, så for hennes del og barnets bør de jo få ut fingeren snart. Alle vet jo at sjansen for å bli gravid blir mindre når man er over 30/35...

[Gjest Tex]

Det dummeste hun gjør er å lure ham.

Men jeg hadde ikke blitt blid om jeg var blitt lurt på den måten som hun ble heller. Jeg vet ikke om jeg hadde stolt tilstrekkelig på ham etter dette.

Men det heter i gode og onde dager, da.....

[Gjest Turi]

Hun må jo enten overtale ham til å ville ha barn - eller velge mellom barn og kjærlighet. Så lett og så vanskelig.

Enig med deg. Så lett og så vanskelig... Ikke noen luring.

Jeg kan ikke se at ikke barnet settes nok først? Jeg kan ikke se at hun kommer til å bli en dårlig mor? Mange kvinner velger jo å bli alenemødre også, jeg synes ikke det er noe galt i det. Noen vil kanskje si at slike kvinner setter sitt ønske om barn foran barnets beste med to foreldre.

Som barn av en far som ikke ønsket seg barn, vet jeg faktisk hva jeg snakker om. Og min mor er verdens aller aller beste mor !! Men hun burde sannsynligvis valgt en far til sine barn som ØNSKET å bli pappa (jada - jeg er klar over at jeg ikke ville vært meg da, og jeg er glad i pappan min jeg, og han er glad i meg, så det er ikke bitterhet dette. )

Jeg mener faktisk at det er noe galt i å velge å bli alenemamma, dersom man ikke velger sæddonasjon, men en faktisk partner. Og jeg mener det er et valg en kvinne ikke har lov til å ta uten å involvere mannen.

Alle får jo barn av egoistiske grunner - det er ingen barn som maser om å bli født der ute . Men man skal legge et best mulig grunnlag for at barnet skal ha det godt når det er på plass.

Hvis barnet er uønsket av sin biologiske far, så antar jeg du mener hvis kvinnen lurer mannen og dropper prevensjon. Tror du mannen sier dette til barnet da? "Jeg ville ikke ha deg, men mamma lurte meg, og så ble vi belemret med deg". Hvis han er en slik mann, vil jeg ikke anbefale å få barn med ham i noe tilfelle..

Det er ikke det jeg mener, nei - luring er et ikke tema og helt ulovlig i min (muligens snevre) lille verden. Jeg mener f.eks. der en mor presser gjennom at hun skal ha barn fordi hun ønsker seg barn. Og selv om faren ikke ønsker barn av "egen vilje", kan han elske sin fru så mye at han "går med på det". Barna er dermed ikke uønskede - de er kanskje mer ikke ønskede, om du skjønner forskjellen? Litt sånn som det blir med barn som kommer til "feil tid" og ikke er planlagte kanskje. Høyt elsket, men i utgangspunktet ikke ønskede.

Og nei, jeg tror ikke mannen sier slikt til barna sine, men jeg tror at når det gjelder så enormt store ting som å få barn.... så kan man ikke på sikt skjule følelsene sine. De er så grunnleggende. Og barn oppfatter mye.

[Gjest Abelone]

Takk for svar. Jeg vet at min venninne har snakket mye med mannen sin om dette, og vært veldig åpen på at hun føler seg sviktet og lurt av ham. Selv om hun er kjempeglad i ham også......Han sier at han trodde at han ønsket barn, men at ting har endret seg for ham den siste tiden. Bl. annet har han kjøpt seg noe veldig dyrt og flott "hobbyutstyr" (for å si det litt diskret) som han ønsker å bruke mye tid på, også sammen med min venninne. Men det passer dårlig til baby og barn... og så har han en krevende jobb, som han driver å kurser og etterutdanner seg i.. som også tar mye tid. Jeg tror han ser at han ikke ønsker å prioritere bort dette som gir ham så mye. Min venninne jobber nå også, og har sine ting som hun holder på med. Men hun ønsker seg jo barn og familie også! Kanskje de bare kom seg litt seint igang med etableringen...... sårt men sant..?

Jeg må bare være der og gi henne trøst og klemmer, tror jeg. Synes det er vondt. Hun er iallefall en kjempesuper barnevakt og nestentante til mine da.....

[Gjest sexysadie]

D rådet ble nok i tøffeste laget for deg;men tenk litt over:menn kan forandre mening om de vil bli pappa eller ikke omtrent når som helst.

Kvinner kan d ikke.

Kan være han om 10 års tid får lyst på barn og forlater denne kvinnen som han er gift med nå fordi hun ikke kan gi ham noen.

Hva har hun igjen da?

[Iset]

jeg er faktisk enig med sexysadie jeg, og å få råd som å ta tiden til hjelp er det vel ikke så mye hjelp i når man nærmer seg de 40.

Iset 31+0

[Gjest sexysadie]

jeg er faktisk enig med sexysadie jeg, og å få råd som å ta tiden til hjelp er det vel ikke så mye hjelp i når man nærmer seg de 40.

Iset 31+0

Å gi ett sådant råd til en dame på 35 år; viser at man ikke tar problemstillingen seriøst.

[Gjest Ellisiv]

Slik jeg ser det må damen ta et valg her. Enten barn, eller denne mannen.

Hun kan sikkert få begge deler- men en bitter mann er nok ingen god far.