Når fødselen starter

[Bestee]

Jeg gruer meg ikke til fødselen, jeg er derimot veldig spent på hele prosessen og gleder meg selvfølgelig til å endelig få treffe babyen min. Jeg mistenker imidlertid at panikkfølelsen kanskje kommer snikende da jeg forstår at fødselen virkelig er i gang.

Så, hvordan opplevde dere det? Hva følte dere da dere forstod at nå er det virkelig ingen vei tilbake?

[Lilith]

Jeg ble bare superoppspilt. Jeg hadde gledet meg i 9 mnd, og nå skulle det endelig skje! Jeg var overhodet ikke redd, selv om jeg ikke akkurat gledet meg til smertene, og ikke koste meg hjemme mens jeg ventet på at riene skulle bli sterkere så vi kunne reise til sykehuset.

Da vi var vel installert på sykehuset, var det bare velstand - unntatt i de to timene etter at vannet ble tatt og før anestesilegen kom. Da var riene ille. Men så kom epiduralen, og alt var bra igjen

[Gjest imli]

Eg hadde gått ei veke på overtid begge gongene (7 og 6 dagar), så eg var berre veldig klar for å få ungen ut. Då eg merka at fødslane hadde starta, var vel "endeleg!" det eg tenkte mest

Endret 2. mai 2010 av imli

[Eliisa]

Tror ikke jeg helt skjønte hva som holdt på å skje før jeg hadde en åpning på 6-7 cm. Ble satt igang og riene dabbet av - så det var så mye frem og tilbake.

Jeg var hvertfall helt overlykkelig for at det var i gang! Gikk 15 dager over termin i en hetebølge, så var ganske sliten. Gledet meg til å endelig få se barnet mitt!

[Beauté]

Ble litt panikk da jeg ventet første, men de to andre gikk jeg 9 og 10 dager overtid med så jeg var klar som et egg.

[Gjest Frosk]

"Endelig!!! " var vel det første jeg tenkte (sånn rent bortsett fra Oi! siden det hele startet med at vannet gikk )

[Bestee]

Ok, dette høres lovende ut! Jeg gleder meg jo nå, så satser på at det ikke går over etter som det nærmer seg.

[Lillie]

"Endelig er det i gang, og vi får snart treffe babyen vår", tenkte jeg begge gangene.

Gruet meg litt, men gledet meg mest.

Visste at jeg hadde hard jobbing foran meg, men resultatet er SÅ utrolig verdt det!

[Gjest Frosk]

Heh, nå kom jeg på at jeg faktisk spratt opp og utbrøt "YES!!!!" idet vannet gikk Tror jeg var klar for fødsel, ja!

[Kara W]

Jeg kan ikke si at jeg hverken gruet eller gledet meg til første fødselen. Var helt greit for meg om jeg gikk over tiden. Da jeg skjønte at det hele var i gang satte jeg meg ned og gråt. Jeg kan fortsatt ikke si hvorfor jeg gråt, men tårene bare strømmet på. Jordmor ville at jeg skulle vente med å dra på sykehuset, men jeg orket ikke å gå hjemme. Da vi var kommet inn på sykehuset roet jeg meg, og de neste timene gikk helt greit.

Nå har jeg så vidt begynt å glede meg til det hele skal starte igjen (6 dager til termin). Tror jeg kommer til å tenke at det er godt det endelig starter, men man vet jo ikke. Håper ihvertfall jeg slipper det store følelsesmessige utbruddet som jeg fikk sist.

[lille katt]

Hehe, jeg grudde meg endel til første fødsel, så jeg hadde sett for meg et skrekkscenario hvor jeg kom på føden med panikkanfall . Men det skjedde ikke, heldigvis. Riene mine startet veldig rolig og bygde seg opp over to døgn (grøss!) før jeg nådde aktiv fødsel, så jeg hadde mer enn nok tid til å venne meg til tidtaking og pusting. Jeg var faktisk ikke redd i det hele tatt, hadde nok med å passe tiden og puste og pese. Og jeg ble jo ganske sliten og lei av alle riene.

Av en eller annen grunn hadde jeg en slags forståelse av at jeg ikke var i aktiv fødsel mens jeg gikk hjemme, selv om jeg ikke hadde helt kontrollen på de ulike fasene. Jeg hadde bare en sterk følelse av det ikke hadde noen retning, liksom. Da jeg kom i aktiv fødsel merket jeg forskjell, jeg bare skjønte at det begynte å ta en retning, og da dro vi på sykehuset. Da hadde jeg 4 cm åpning.

Da andre fødsel startet våknet jeg midt på natten av den første, milde rien. Da slo panikken ned i meg, og jeg måtte puste meg gjennom panikk i stedet for rien . Men det gikk fort over, og så gikk jeg inn i det samme riefokuset som jeg hadde første gangen.

Rier krever mye oppmerksomhet, man rekker liksom ikke å tenke så mye. Og mellom riene nyter man bare fraværet av rier og smerter.

[SummerJoy]

Jeg ble veldig gira da riene startet. Gledet meg sånn til å se babyen! Og var drittlei av å gå gravid. Var jo selvsagt også spent, men gledet meg mest. Fikk litt sjokk over at det var SÅ vondt som det var, var ikke helt forberedt på det. Vanskelig å forestille seg en slik smerte.

[helenaa]

Jeg ble spent, litt glad og lettet da vannet gikk. Dette var 5 dager etter termin. Det var faktisk litt den samme følelsen som da jeg fikk positiv test. Ventet en times tid før jeg vekket mannen og fortalte det. Husker jeg satt alene i stua og gledet meg over at det var igang...

Det gikk ganske fort fra vannavgang til riene kom jevnt, men jeg skjønte faktisk ikke at det var kommet så langt. Jeg så for meg at riene skulle vare mye lenger, og at jeg garantert kom til å gå med rier i 2-3 dager før fødselen Dermed var jeg litt overrasket over at det var så vondt, så tidlig. Jeg tenkte med gru på hvordan det skulle bli når riene ble skikkelige og vondere. Men det viste jeg jo at det var på det vondeste da, kun 3-4 timer etter vannavgang.

[Aud Long]

Jeg ble mest overrasket da jeg skjønte at fødselen var i gang. Den startet ca 2.5 uke før termin, så jeg var ikke helt i modus.

Vi dro på sykehuset og ble sendt hjem noen timer for å "hvile". Jeg klarte ikke å sove, og var bare utrolig giret og spent på selve fødselsopplevelsen. Kanskje litt sånn når man skal reise på noe spennende, og skal stå opp midt i natta og dra på flyplassen, og bare ikke klarer å sove kvelden før, selv om det trengs .

[Sissan]

For meg var det som å gå inn i seg selv og la kroppen ta over.

Første gangen var det litt styr rundt når jeg skulle på sykehuset. Heldigvis har mannen min fødselsangst, og ville IKKE ha meg hjemme etter vannavgang. Sykehuset sa jeg skulle vente, men vi kjørte med en gang, og da jeg kom inn hadde jeg 8 cm åpning.

Andre gangen var jeg lagt inn før fødsel pga risiko for styrtfødsel, og da tenkte jeg ikke noe. Før på slutten, da tenkte jeg "FÅ HENNE UT NÅ!!!!", men det er nok ganske vanlig for de fleste vil jeg tro.

Jeg har ikke hatt noen "gleder meg til å se henne" eller lignende opplevelser i forbindelse med fødslene. De har vært intense og raske, så jeg har ikke hatt tid.

Men den siste måneden svangerskap gjør det på en måte litt klar for å bli ferdig med det tror jeg . Husker jeg tenkte at vi er klokt skapt sånn - etter å ha smågruet meg i 8 måneder, begynte jeg å glede meg noen uker før.

[Arkana]

Jeg tror ikke jeg tenkte så veldig mye om at det ikke var noen vei tilbake, det er jo noe man blir forberedt på mens man går gravid.

Min fødsel startet med vannavgang, uten rier, og jeg og mannen humret litt av alle filmer og TV-serier hvor de må skynde seg til sykehuset i full fart straks vannet går fordi babyen omtrent er halvveis ute. Det var jo totalt antiklimaks å oppleve at det faktisk ikke går så raskt etter vannavgang. Da riene så startet dagen etter kom de så tett og var så vonde helt fra start at jeg ikke rakk å tenke noe på at nå var det i gang, det var bare å henge på. Hadde aldri noen panikkfølelse selv om jeg husker jeg tenkte "hvordan skal det gå an å holde ut dette i flere timer til?" Når man er i midt i det så går det som det går, og som sagt, når man velger å bli gravid vet man jo at man må føde så det kommer ikke akkurat kastet på deg.

[Idaomor]

Trodde egentlig jeg hadde sterke kynnere med en gang! Hihi... Tok en paracet, gikk på do og ringte føden... Ville bare sove litt mer ,jeg... riene mine satte seg KUN i korsryggen, så hadde vakent med ryggsmerter. Like etter jeg pratet med føda, måtte jeg på do igjen og da plasket det blod i toalettet... Og sto med hodet nesten oppi der fordi det lå en ting der, som kalles slimproppen.. Eh, ringte føden, fikk beskjed om å komme til undersøkelse osv.. Tok alt med ro, hentet bag, drikke og dro i rolig tempo innover.. Klokken 03.30 var vi på sykehuset, hadde 7 cm åpning da vi kom inn ( burde kanskje vært litt tidligere ute.. ). Hadde jo ikke vært hjemme mer enn ett par timer.. Trodde liksom ikke det var i gang heller.. Klokken 06.08, to timer og 38 minutter etter vi kom inn var hun ute.. Mitt første barn, og en uke overtid.. Selve fødselen var ikke vond, og hadde ikke epudiralen da den faktsk kan stoppe fødselen noen timer.. Pluss at jeg klarte jobben helt alene, de bare var der å surra, klipte opp, sydde og ja, diverse andre greier, stakk sprøyter i låret og masse svada.. Ja, når riene avtok sovnet jeg.. Presset på når pressriene kom.. Var som å bæsje, bare med forstoppelse.. I grunn helt greit.. Ikke vondt eller noenting.. Og jeg har sensitivt underliv..

Men etter fødselen er plagsom, føles ut som man har løpt ti mil.. Kroppen er mørbanka, men jeg var oppe og gikk etter ett par timer... Løvly... Så det så..

[Bestee]

Jeg tror ikke jeg tenkte så veldig mye om at det ikke var noen vei tilbake, det er jo noe man blir forberedt på mens man går gravid.

Min fødsel startet med vannavgang, uten rier, og jeg og mannen humret litt av alle filmer og TV-serier hvor de må skynde seg til sykehuset i full fart straks vannet går fordi babyen omtrent er halvveis ute. Det var jo totalt antiklimaks å oppleve at det faktisk ikke går så raskt etter vannavgang. Da riene så startet dagen etter kom de så tett og var så vonde helt fra start at jeg ikke rakk å tenke noe på at nå var det i gang, det var bare å henge på. Hadde aldri noen panikkfølelse selv om jeg husker jeg tenkte "hvordan skal det gå an å holde ut dette i flere timer til?" Når man er i midt i det så går det som det går, og som sagt, når man velger å bli gravid vet man jo at man må føde så det kommer ikke akkurat kastet på deg.

He he, nei, jeg tror ikke akkurat at jeg kommer til å få sjokk. Men det er jo mange ting her i livet man tror man er forberedt på, og så viser det seg at man ikke er det allikevel.

[Sissan]

Du kan nok ikke forberede deg på en fødsel om det er første gang. Min erfaring er at det er best å forberede minst mulig, ha minst mulig forventninger og forhåndsoppfatninger. For du vet ikke hvordan det kommer til å bli.

Selv brukte jeg litt tid første gang på å ta stilling for/mot epidural. Så viste det seg ved begge mine fødsler at det ikke var noe tema, fordi fødselen gikk for fort til at de rakk å sette den. Altså var det bortkastet tid (og frykt).

Du må jo gjerne gjøre deg opp en ønsket situasjon, og være informert om mulighetene, men ikke "se for deg" fødselen din. Dette er rett og slett noe kroppen kjører selv, uansett hva du har planlagt mentalt.

.... og jeg skulle gjerne født igjen, selv om det er uten smertestillende. Det er en fantastisk og utmattende opplevelse. For ikke å snakke om at det hever smertegrensen mange hakk

[Bestee]

Du kan nok ikke forberede deg på en fødsel om det er første gang. Min erfaring er at det er best å forberede minst mulig, ha minst mulig forventninger og forhåndsoppfatninger. For du vet ikke hvordan det kommer til å bli.

Selv brukte jeg litt tid første gang på å ta stilling for/mot epidural. Så viste det seg ved begge mine fødsler at det ikke var noe tema, fordi fødselen gikk for fort til at de rakk å sette den. Altså var det bortkastet tid (og frykt).

Du må jo gjerne gjøre deg opp en ønsket situasjon, og være informert om mulighetene, men ikke "se for deg" fødselen din. Dette er rett og slett noe kroppen kjører selv, uansett hva du har planlagt mentalt.

.... og jeg skulle gjerne født igjen, selv om det er uten smertestillende. Det er en fantastisk og utmattende opplevelse. For ikke å snakke om at det hever smertegrensen mange hakk

Jeg har ingen som helst forventninger til fødselen. Det sier seg jo selv at det ikke lar seg gjøre å planlegge noe som helst. Har for eksempel aldri forstått poenget med å sende sånne ønskebrev til sykehuset man skal føde på. Man kan jo ikke vite hvordan fødselen blir. Og hvordan kan man vite på forhånd om man vil ha epidural eller ikke, hvilke stillinger man vil føde i, om man vil bruke badekar osv? Men jeg tror så absolutt det går an å forberede seg mentalt til fødselen. Tror det er veldig nytting å lære om alle fødselens faser for å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer.

Godt å høre at du gjerne kunne født igjen.