Liker ikke foreldrene mine

[Carrot]

Jeg er over 40 år og har heller ikke et godt forhold til mine foreldre, spesielt min mor. Vi har aldri hatt noe til felles og jeg har alltid følt behov for å ta avstand fra hennes meninger og overbevisninger, hennes tanker rundt barn og oppdragelse og i grunnen det aller meste hun står for.

Ikke føler jeg at jeg står i noen form for takknemlighetsgjeld til dem heller, de har riktignok gitt meg tak over hodet og mat i min oppvekst, kjærlighet på deres premisser og ut over det har de vel ikke bidratt til den jeg er på annet vis enn at jeg veldig tidlig bestemte meg for at jeg ikke skulle være en slik forelder for mine barn...

Og det har jeg heller ikke vært.

Mens jeg har et forhold til mine hvor de vet jeg er tilstede 100%, hvor de snakker med meg om alt uten at jeg hverken fordømmer, avviser eller på andre måter stiller dem til veggs vfor sine meninger, de spør meg om råd og jeg forsøker gi det, jeg lytter til dem og tar deres meninger på alvor. Min mor har i motsetning aldri lyttet - bare fortalt, aldri tenkt at jeg kanskje har evne til å mene selv, og alltid vært nedsettende i sin oppførsel overfor andre. Hun fremstår som imøtekommende så lenge hun mener du er enig i hennes syn, er du derimot ikke det kan ting bli ubehagelige. Hun er egoistisk og selvsentrert og ser seg selv som verdens navle og kan ikke skjønne at ikke alle andre gjør det samme. Andre skal da være der for henne, ikke omvendt. Og er hun der for deg skylder du henne noe - alltid.

Man velger ikke sine foreldre, man får dem tildelt - og det trenger ikke bety at man er et resultat av dem.

Man kan fint velge bort den arven de står for både materielt og ellers.

Jeg syns det å si at TS er utakknemlig basert på at de yter tak over hodet og mat på bordet blir helt urimelig

- det er et minimum foreldre må gi barna sine, men for å være mor og far må du også gi mye mer; tid, engasjemang, omsorg, kjærlighet, respekt for å nevne noe...

- en mor som tyr til ukvemsord, slag og vold, er ustabil er i mine øyne og ingen god mor.

Jeg ser overhode ikke at TS står i noen form for gjeld til moren sin.

At faren velger være usynlig kan ha sammenheng med personen mor er og kanskje det ikke direkte sier noe om personen far egentlig er...

Jeg syns overhode ikke TS trenger skjemmes over at forholdet til foreldrene er som det er.

Endret 19. juli 2012 av Carrot

[Gjest datter]

Mens jeg har et forhold til mine hvor de vet jeg er tilstede 100%, hvor de snakker med meg om alt uten at jeg hverken fordømmer, avviser eller på andre måter stiller dem til veggs vfor sine meninger, de spør meg om råd og jeg forsøker gi det, jeg lytter til dem og tar deres meninger på alvor. Min mor har i motsetning aldri lyttet - bare fortalt, aldri tenkt at jeg kanskje har evne til å mene selv, og alltid vært nedsettende i sin oppførsel overfor andre. Hun fremstår som imøtekommende så lenge hun mener du er enig i hennes syn, er du derimot ikke det kan ting bli ubehagelige. Hun er egoistisk og selvsentrert og ser seg selv som verdens navle og kan ikke skjønne at ikke alle andre gjør det samme. Andre skal da være der for henne, ikke omvendt. Og er hun der for deg skylder du henne noe - alltid.

Hun høres ut som min far, han liker ikke å omgås folk med "rare" meninger, dvs. folk som ikke mener det samme som han. Han har så klart de riktige meningene.

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg kunne ikke fordra moren min før jeg flyttet hjemmefra, hun var en kjeftsmelle med kort lunte og jeg var pissredd for henne. Men etter at jeg flyttet for meg selv og slapp å omgåes henne hver dag så har jeg begynt å like henne mere og mere fordi jeg slipper kjeftinga og hun kan bare være "mamma" og ikke en kjip oppdrager uten peiling.

[Gjest Lenni20]

når noen skriver at man ikke burde være utakknemlig syns jeg at de ikke kan si no egentlig.. for de har ikke vært i våre sko..

min situasjon er veldig lik TS sin, men jeg har ikke noe loft og hjemme meg på ..

min mor er veldig spesiell.. veldig ofte ønsker jeg at jeg aldri var født..

min far stakk av når jeg var 10 og er innom oss 2 ganger i året , hvor ha nblir i 2 uker hver gang og snylter oss for mat og penger.. han er et perfekt eksemplar på en forferdelig far ..

jeg forstår hvordan du har det.. jeg liker på en måte ikke foreldrene mine.. men jeg har ingen andre .. faren min må jeg opprette et falskt forhold til når han er her, selv om jeg har kjeftet på han flere ganger med tanke på hvordan han er, moren min vil ikke innse å skille seg fra han.

Jeg har ingen annen familie .. moren min er alt jeg har.. venner har jeg også men de er ikke til å stole på..

Jeg blir presset av hu for å hjelpe henne økonomisk, hun jobber ikke.. så jeg har full jobb og får ikke studert, fordi hun ikke overlever på det lille hu får fra nav..

jeg kan ikke si at jeg hater foreldrene mine.. men misliker dem sterkt.. for at de har latt seg bli slik de er, og at de ikke innser feilgrep de gjør gang på gang..

Endret 19. juli 2012 av Lenni20

[sol87]

Ikke for å være kjip. Men jeg synes du høres litt utakknemlig ut. De fleste 17-18-åringer er midt mellom det å være selvstendige og forstå hva det innebærer, og det å være barn og ta for gitt at andre skal ta ansvar for deg fullt og helt.

Du skriver ikke noe om hva du bidrar med hjemme, men ettersom du bare er ute av rommet ditt til måltider og når de ikke er hjemme høres det ikke ut som om det er så mye.

Vil det si at du bor hjemme i huset til foreldrene dine, i noe du kaller en slags loftsleilighet, og får alle måltider og penger i tillegg? Og så sier du at du ikke liker de noe særlig.

Det er mulig at det du opplever som irrasjonelt sinne fra din mors side handler om at hun synes du bidrar litt lite i forhold til hva hun skulle ønske av deg. Både som hjelp og som et menneske hun har oppdratt.

Det er ikke sikkert dette stemmer, men om det gjør det så foreslår jeg at du f.eks tar ansvar for å vaske badet hver uke. Og kanskje lager middag OG rydder opp igjen en dag i uken.

Så kan du begynne å klage over foreldrene dine etter det.

Om du misliker de sånn så får du flytte hjemmefra.

Hadde mine barn tatt imot gratis hus, mat og penger, og bare tatt for gitt at sånn er det. Og i tillegg sagt om meg at de ikke egentlig liker meg noe særlig. Da hadde jeg blitt skuffet

Skal hun være takknemlig for at moren var fysisk og psykisk voldelig mot henne i barndommen også eller? Jeg synes ikke at hun på noen måte er utakknemlig, og ingen av oss vet noe om hva hun bidrar med hjemme, for det har hun ikke sagt noe om. Det er foreldre som valgte å få barn, ikke hun som valgte å bli født. Når du er 17 år, har du rett til å bo hjemme, til å få mat og omsorg, fordi du er fortsatt et barn, og trygghet er ikke noe et barn skal gjøre seg fortjent til! Klart man kan hjelpe til hjemme, men det er sikkert mer fristende å ta i et tak om du vet at foreldrene dine setter pris på deg som menneske og er glad i deg. Da er det lettere å glede dem også. Det er de voksne som har ansvaret, og de får (som regel, men ikke alltid) de barna de "fortjener". Hilsen ei som har vokst opp med psykisk mishandling gjennom store deler av livet, men som heldigvis klarte seg fint, på egen hånd.