Hva er poenget med livet egentlig?

[Gjest ts]

Hei!

Jeg sliter veldig etter brudd med samboeren min. Det er nå et halvt år siden det skjedde, og vi bor i forskjellige byer. Ettersom jeg bor borte fra familien min også føler jeg meg så ufattelig ensom. Har ingen faste holdepunkter i live mitt nå, føler alt er så håpløst. Tenkt mye i det siste hva som egentlig er poenget med livet. Er ikke noe suicidal, men tenker mye. Det jeg har kommet frem til er at med hver glede fører det med seg en uendelig sorg. En sorg jeg ikke lengre er villig til å ta sjansen på å oppleve igjen. Men uten disse gledene forstår jeg ikke hvorfor livet er verdt å leve. Jeg har bestemt meg for å ikke få meg en nye mann igjen. Hva er egentlig sannsynligheten for at det kan lykkes livet ut? Barnet vet jeg heller ikke om jeg orker å få, med tanke på at du kan miste dem. Har selv mistet en søster, å miste et barn hadde jeg aldri klart å overleve. Så har konkludert med at livet er mer skuffelse enn gleder. Så hva er egentlig poenget? Vil gjerne snu denne tankegangen, har jobbet med det lenge, men får det ikke til. Ser bara på alle de årene jeg har foran meg som fattige og ensomme. Itillegg studere jeg noe som jeg ikke føler gir meg noe "spirituelt". Føler jeg må velge en A4 vei slik at jeg kan ha det trygt økonomisk, men kan ikke gjøre det jeg ønsker for det er ikke fornuftig. At en kunne ha midtlivskrise som 22 åring trodde jeg ikke var mulig... Noen som har noen råd for hvordan jeg kan få orden på livet mitt? Akkurat nå er alt bare kaos..

[Gjest LonelyAngel]

Det at livet består av mer skuffelser enn gleder stemmer ikke

Det kan føles slik i perioder, men slik er det altså ikke.

Man må nesten ta sjangser i livet. Alle vet at negative hendelser kan skje i livet, men skal man ikke leve da? Skal man stenge seg inne og ikke få mann og barn bare fordi en har frykt for å bli såret?

Man må ta sjangser for å bli lykkelig.

Jeg tror det er større sjangs for å bli ulykkelig dersom man heletiden er på vakt og ikke lever livet.

Ikke tenk så mye på hva som KAN skje. For alt kan skje alle!

P.S Du bør se "the secret" den handler litt om slik. Hvordan du kan tenke positivt, og få et positivt liv uten skuffelser

[Gjest meg]

Du har nok ingen midtlivskrise enda, snarere virker det som du er i ferd med å gli inn i en depresjon. Snakk med fastlegen din, før det går for langt. En ubehandlet depresjon er ikke å spøke med, og du trenger tydeligvis hjelp til å sortere og lære deg noen gode tanketeknikker.

Så til det stoooore spørsmålet; meningen med livet. Den leter vi vel etter alle sammen, og det eneste jeg vet er at det ikke finnes noe fasitsvar.

En hver må definere sin egen mening med sitt eget liv. For noen vil selve meningen være å gjøre stor karriere, for andre vil det være å få mange barn, og for andre igjen, å reise.

Du må finne ut hva du vil ha ut av livet ditt. Begynn i en ende. Ikke gap over alt på en gang. Sett deg små mål, og utvid dem etter hvert.

Prøv å gjøre ting som gir deg glede, uansett hvor smått eller stort det måtte være.

Det var mine tanker, sånn i farten

[Gjest navnelapp]

Det finst inga felles meining med livet, det er opp til deg å fylle ditt liv med det som gjev deg meining. Sett deg ned meg penn og papir og tenk igjennom det som gir deg glede i livet, uansett kor lite det er, og gjer meir av det og liknande ting. Det du går igjennom no går alle igjennom på eit eller anna tidspunkt i livet. Du kjem deg ut av det, skal du sjå.

Det rådet om "The secret" kan du berre styre unna, det er eit tøvete og urealistisk opplegg som berre er skapt for å tene pengar på folks sorg og fortviling. Lykke til med å finne din eigen veg!

[Gjest AnonymBruker]

Å reprodusere seg selv og sin partner, det er hele meninga med livet.

[Gjest ts]

Det at livet består av mer skuffelser enn gleder stemmer ikke

Det kan føles slik i perioder, men slik er det altså ikke.

Man må nesten ta sjangser i livet. Alle vet at negative hendelser kan skje i livet, men skal man ikke leve da? Skal man stenge seg inne og ikke få mann og barn bare fordi en har frykt for å bli såret?

Man må ta sjangser for å bli lykkelig.

Jeg tror det er større sjangs for å bli ulykkelig dersom man heletiden er på vakt og ikke lever livet.

Ikke tenk så mye på hva som KAN skje. For alt kan skje alle!

P.S Du bør se "the secret" den handler litt om slik. Hvordan du kan tenke positivt, og få et positivt liv uten skuffelser

Slik jeg har opplevd livet mitt til nå stemmer det. Men såklart det er ikke slik for alle. Vet en må ta sjanser for å bli lykkelig, men det er den biten jeg sliter med. Vet ikke om jeg orker å ta disse sjansene. "Brent barn skyr ilden". Har også lest boken the secret, er enig at positiv tankegang har mye å si. Det er den jeg prøver å snu nå, at jeg lærer meg å tenke mer positivt, men får det ikke til. For tenker jeg på ting som kan gi meg gleder, så dukkert det automatisk opp at jeg kan bli såret...

Du har nok ingen midtlivskrise enda, snarere virker det som du er i ferd med å gli inn i en depresjon. Snakk med fastlegen din, før det går for langt. En ubehandlet depresjon er ikke å spøke med, og du trenger tydeligvis hjelp til å sortere og lære deg noen gode tanketeknikker.

Så til det stoooore spørsmålet; meningen med livet. Den leter vi vel etter alle sammen, og det eneste jeg vet er at det ikke finnes noe fasitsvar.

En hver må definere sin egen mening med sitt eget liv. For noen vil selve meningen være å gjøre stor karriere, for andre vil det være å få mange barn, og for andre igjen, å reise.

Du må finne ut hva du vil ha ut av livet ditt. Begynn i en ende. Ikke gap over alt på en gang. Sett deg små mål, og utvid dem etter hvert.

Prøv å gjøre ting som gir deg glede, uansett hvor smått eller stort det måtte være.

Det var mine tanker, sånn i farten

Tror jeg heller er på vei ut av en depresjon, er bare det at jeg må jobbe meg skikkelig gjennom den. Tidligere tenkte jeg at det ikke var noen mening med livet. Nå merker jeg at jeg prøver å finne meningen. Men sliter litt med å finne den. Har iallefall tatt et steg i positiv retning, synes jeg. Er ikke en person som åpner meg for andre, så dette er noe jeg vil jobbe meg gjennom selv. Har klart å meg gjennom verre ting så klarer dette også, det vet jeg, er bare tungt til tider. Min mening med livet er å få en mann og barn, en god jobb å reise mye. Så jeg vil med andre ord alt Men når jeg tenker jeg skal finne meg en mann og få barn med han, får jeg en "reaksjon" i kroppen, det byr meg litt i mot. Vet hvorfor, for blir jeg så glad i noen risikerer jeg å bli såret. Hva jeg skal studere har jeg ingen ide om heller. Kanskje jeg skal ta å prioritere reising nå, få ting på avstand. Veien blir til mens du går. Har bare angst for at jeg ikke blir noe klokere om jeg gjør det. Så er jeg fremdeles på villspor med tanke på hva jeg skal bli når jeg har reist ferdig. Må vel lære meg å ikke tenke så langsiktig kanskje. Er ikke nødvendigvis nødt til å ha en plan for de neste åra. Ting ordner seg til slutt sikkert

[Gjest stillness]

Det høres ut som du er inne i en vanskelig periode akkurat nå. Gi deg selv tid til å komme over bruddet med samboeren din.Det kan ta litt tid og etterhvert tror jeg du vil se at du er klar for et nytt forhold.Et forhold er alltid usikkert og om det vil vare livet ut eller ikke det er noe man bare må ta en sjangse på.

Det er en del av livet at man må ta sjangser og noen ganger blir man såret og skuffet.Om man holder tilbake fordi man er redd for å bli såret, blir man noe lykkeligere av det da?Jeg har selv mistet noen så jeg vet litt om hvor vanskelig det kan være.

Meningen med livet,ja det er jo det store spørsmålet.Sliter litt med det selv Som noen andre sa så er det forskjellig fra person til person. Prøv å gjør ting som gjør deg glad og ikke hør for mye på andre.Det er ditt liv og du bestemmer hvordan du vil leve det.

Gi deg selv litt tid og gjør ting som gjør deg glad.Ikke steng deg inne for mye,da føles ting gjerne ofte mye verre.

Om du føler at ting blir for mye for deg så snakk med noen som står deg nær(om du føler deg komfortabel med det) eller du kan snakke med en psykolog.

[Gjest Såret sjel]

Du skriver at du ikke vil overleve å miste et barn... det trodde jeg også, men jeg lever da videre tross alt. Mistet mitt eneste barn på 17 år for 2 år siden, og ikke kan jeg få flere barn heller. Vel, det jeg prøver å si er at man "overlever" mye mer enn man tror, fordi man er nødt.. alternativet er jo å velge å dø, og så vondt vil man ikke sine omgivelser.

Jeg er veldig deppa innimellom, men har lært at det kommer bedre tider etterpå, og det har aldri slått feil

Så du må bare gå på med krum hals, lykken venter på deg, men du vil nok oppleve sorger også, det er bare å håpe du slipper unna de værste..

Såret sjel

[Gjest AnonymBruker]

P.S Du bør se "the secret" den handler litt om slik. Hvordan du kan tenke positivt, og få et positivt liv uten skuffelser