Folve seg ung

[Poppsilopp]

Jeg er en jente på 17 år og samboeren min er 23. Vi har vært sammen i snart tre år og samboere i ett år. Vi bor i et koselig hus på landet sammen med Border Collien vår, og vi stortrives. Vi trives også godt sammen med familiene til hverandre. Det har rett og slett vært full match.

Det er sikkert mange som reagerer litt på alderen min. Der har jeg vært borti før. Men alle som har reagert og siden har snakket litt med meg har fått et helt annet bilde av meg. Alle mener at jeg er veldig voksen for alderen. Når har vi snakket litt om å forlove oss. Jeg vet at man ikke kan være sikker på at forholdet vil vare evig, men jeg er villig til å ta den sjansen, og jeg er villig til å jobbe for det. For man kan ikke være sikker når man er 30 heller.

Vi har planer om å gifte oss, men ikke før om noen år. Det er sikkert mange som er skeptiske, for folk ser ofte på alderen. Og ja, alder har noe å si, men absolutt ikke alt.

Hva mener dere om dette?

Edit: Jeg ser jeg har skrevet "folove" i overskriften , jeg mener selvfølgelig forlove. Men jeg fikk ikke endret det etter det ble postet

Endret 24. april 2010 av Poppsilopp

[Fluffe]

hvis dere ikke skal gifte dere før om noen år. hvorfor haster det å forlove seg?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg sntes det er fint at dere har tenkt å vente et par år før dere gifter dere. Det er fullt mulig at dere to kan komme til å vare, men det er jo litt freit at man har fått vokst litt før man gifter seg slik at man vet at man er voksen når man gifter seg og at man fremdels ønsket den samme partneren når man var blitt voksen.

Det handler ikke om at man ikke kan vite når man er ung, men at man forandrer seg mye og det er jo da en styrke å vite at man ønsket partneren enda selv om man hadde vokst og forandret seg mye de siste årene. Man vokser noe helt enormt mellom 16 og et par og tyve, det er halt ufattelig å tenke tilbake på hvor mye jeg selv voskste på den tiden. Selv er jeg sammen med en som jeg traff når jeg var 17, og vi er enda lykkelig gift. Jeg ser på det som en styrke at vi enda ville ha hverandre selv etter at vi utvikla oss, forandra oss og blei voksne. Jeg ser på det som en styrke at vi har og forandra oss og tenker at vi da også kjenner oss sikrere på at vi også vil kulle klare oss gjennom livets senere faser og forandringer sammen.

Som du sier kan man aldri bli sikker, men jeg tenker at det at vi har blitt voksne sammen uten å vokse fra hvrandre gjør at vi stiller sterkere og gjør meg mer sikker på at vi klarer oss senere også. Den sikkerheten syntes jeg det er fint å ha og kjenne på før vi giftet oss.

Men forlove dere kan dere selvsagt gjøre. Det er ikke noe galt i å forlove seg en del år før man tenker å gifte seg.

[Ethereal]

Jeg hadde ikke gjort det, men det er bare meg. Livet har akkurat begynt for deg, og de neste årene kommer du til å forandre deg mye, lære masse, møte nye mennesker osv.

[Poppsilopp]

hvis dere ikke skal gifte dere før om noen år. hvorfor haster det å forlove seg?

Det er ikke det at det haster, men det er jo en koselig ting å gjøre når man har vært sammen såpass lenge.

Endret 24. april 2010 av Poppsilopp

[Inx]

En forlovelse er bare en "offentlig" markering av at dere har en intensjonsavtale om å gifte dere en gang i fremtiden. Ser ikke problemet egentlig, intensjonsavtaler er til for å brytes

[Poppsilopp]

Jeg hadde ikke gjort det, men det er bare meg. Livet har akkurat begynt for deg, og de neste årene kommer du til å forandre deg mye, lære masse, møte nye mennesker osv.

Jeg forstår tanken din. Og jeg vet at man forrandrer seg mye. Men hvis det er ekte kjærlighet så overlever den det

[Poppsilopp]

En forlovelse er bare en "offentlig" markering av at dere har en intensjonsavtale om å gifte dere en gang i fremtiden. Ser ikke problemet egentlig, intensjonsavtaler er til for å brytes

Det er det jeg også mener. Ikke at jeg har noen tanker om at det kommer til brytes. Jeg hadde ikke gått inn i noe sånt hvis jeg ikke var sikker

[Gjest AnonymBruker]

Det å forlove seg har jo ikke noe å si, kun et løfte mellom dere to om at dere har lyst å gifte dere en gang. Det er tross alt ikke en bindende kontrakt.

Jeg reagerer mye mer på at dere har vært samme i 3 år, dvs at du var 14 år og han 20 når dere ble sammen. Det hadde IKKE blitt akseptert av meg om du var min datter. Heller ikke hadde du fått lov å bli samboer når du var 16. Ærlig talt!

[Poppsilopp]

Jeg sntes det er fint at dere har tenkt å vente et par år før dere gifter dere. Det er fullt mulig at dere to kan komme til å vare, men det er jo litt freit at man har fått vokst litt før man gifter seg slik at man vet at man er voksen når man gifter seg og at man fremdels ønsket den samme partneren når man var blitt voksen.

Det handler ikke om at man ikke kan vite når man er ung, men at man forandrer seg mye og det er jo da en styrke å vite at man ønsket partneren enda selv om man hadde vokst og forandret seg mye de siste årene. Man vokser noe helt enormt mellom 16 og et par og tyve, det er halt ufattelig å tenke tilbake på hvor mye jeg selv voskste på den tiden. Selv er jeg sammen med en som jeg traff når jeg var 17, og vi er enda lykkelig gift. Jeg ser på det som en styrke at vi enda ville ha hverandre selv etter at vi utvikla oss, forandra oss og blei voksne. Jeg ser på det som en styrke at vi har og forandra oss og tenker at vi da også kjenner oss sikrere på at vi også vil kulle klare oss gjennom livets senere faser og forandringer sammen.

Som du sier kan man aldri bli sikker, men jeg tenker at det at vi har blitt voksne sammen uten å vokse fra hvrandre gjør at vi stiller sterkere og gjør meg mer sikker på at vi klarer oss senere også. Den sikkerheten syntes jeg det er fint å ha og kjenne på før vi giftet oss.

Men forlove dere kan dere selvsagt gjøre. Det er ikke noe galt i å forlove seg en del år før man tenker å gifte seg.

Jeg er helt enig! Det går ant å forlove seg nå for å vise at man mener alvor og har tenkt å gifte seg en gang, men å vente noen år til vi har opplevd litt mer og kanskjeforrandret oss før vi gifter oss. Det er som du sier jeg tror man stiller sterkere da

[Poppsilopp]

Det å forlove seg har jo ikke noe å si, kun et løfte mellom dere to om at dere har lyst å gifte dere en gang. Det er tross alt ikke en bindende kontrakt.

Jeg reagerer mye mer på at dere har vært samme i 3 år, dvs at du var 14 år og han 20 når dere ble sammen. Det hadde IKKE blitt akseptert av meg om du var min datter. Heller ikke hadde du fått lov å bli samboer når du var 16. Ærlig talt!

Da jeg var 14 var også veldig moden for alderen. Og mine foreldre hadde aldri tillatt det hvis de mente jeg ble utnyttet på neon måte. Fra vi ble sammen har de hatt god kontakt med kjæresten min og visste godt hvordan han var.

Og hvis du har en datter i den aldren så burde du visst at å nekte henne å være med noen vil(med mindre hun har skremmede respekt for der) gjøre det allikevel. Det du da oppnår er at hun lyver til deg og da vet du ikke engang hvor hun er. Sånn som vi hadde det så synes selvfølgelig foreldrene mine det hadde vært bedre hvis jeg hadde vært litt eldre, men når det nå engang var sånn så valgte de å godta det, (det hører også medtil historien at jeg har et veldig godt folhold til foreldrene mine, og de kjenner meg så godt at de vet at jeg ikke tok skade av det) da visste hvor jeg befant meg og hvem jeg var med.

[Jade]

Hvis dere vet at dere skal gifte dere, så ser jeg ikke noe poeng i å vente med å forlove seg. Det er mye bedre å forlove seg når man er 17 og faktisk har tenkt å gifte seg, enn å forlove seg når man er 25 år uten å ha tenkt å gifte seg overhodet! Når man forlover seg, så lover man jo seg å gifte seg med hverandre, og det virker jo som at dere "er der" Man trenger jo ikke begynne planleggingen dagen etter forlovelsen heller! Men konkrete planer om å gifte seg, burde jo være et minstekrav

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Hva er fremtidsplanene dine? Sett bort fra han fyren?

-Reising

-jobb

-utdanning

-opplevelser?

[Gjesten]

Jeg ser ike helt poenget med å forlove seg nå hvis dere uansett ikke skal gifte dere før om noen år. Hvorfor rushe det?

[sebra]

kt.

Jeg reagerer mye mer på at dere har vært samme i 3 år, dvs at du var 14 år og han 20 når dere ble sammen.

Jeg og!

[Gjest YVONNE19]

Hei!

Jeg ble sammen med typen min da jeg var 17 år, mens han var 21 år. Vi forlovet oss etter kun 3 måneder, og jeg flyttet rett inn til familien hans.. Bodde med han og familien i 2 år, og hadde det kjempe godt sammen. Nå nylig valgte vi å flytte ut, og har nå bodd sammen i littt over 2mnd. Dette går kjempe fint, og det var ingen hindring at jeg var ung og samtidig forlovet meg ung! Men gjør akkurat et du føler for, ikke ta for forhastede beslutrninger.. Mine foreldre var totalt imot forlovelsen, men jeg gjorde det uansett. Jeg elsket han.. Det var noen tøffe / pinlige perioder..

[Poppsilopp]

Hei!

Jeg ble sammen med typen min da jeg var 17 år, mens han var 21 år. Vi forlovet oss etter kun 3 måneder, og jeg flyttet rett inn til familien hans.. Bodde med han og familien i 2 år, og hadde det kjempe godt sammen. Nå nylig valgte vi å flytte ut, og har nå bodd sammen i littt over 2mnd. Dette går kjempe fint, og det var ingen hindring at jeg var ung og samtidig forlovet meg ung! Men gjør akkurat et du føler for, ikke ta for forhastede beslutrninger.. Mine foreldre var totalt imot forlovelsen, men jeg gjorde det uansett. Jeg elsket han.. Det var noen tøffe / pinlige perioder..

Så fint at det ordnet seg selv om noen var uenig! vi har jo i tillegg vært sammen i snart tre år nå. Håper alt ordner seg for dere! :-)

[Jesse]

Hva er fremtidsplanene dine? Sett bort fra han fyren?

-Reising

-jobb

-utdanning

-opplevelser?

Lurer bare på om du mener hun går glipp av å reise, få seg en utdanning og oppleve ting fordi om hun er forlovet?

Livet stopper ikke akkurat opp heller da, og man må da virkelig ikke være singel for å gjøre alt dette..

Når det gjelder spørsmålet til TS, så er jeg ikke imot og å forlove seg så tidlig, for du virker rimelig moden, og sikker i din sak, men jeg er litt sånn at skal man forlove seg så bør man ihvertfall vite sånn ca når man vil gifte seg. Men det er nå min mening

[Poppsilopp]

Lurer bare på om du mener hun går glipp av å reise, få seg en utdanning og oppleve ting fordi om hun er forlovet?

Livet stopper ikke akkurat opp heller da, og man må da virkelig ikke være singel for å gjøre alt dette..

Når det gjelder spørsmålet til TS, så er jeg ikke imot og å forlove seg så tidlig, for du virker rimelig moden, og sikker i din sak, men jeg er litt sånn at skal man forlove seg så bør man ihvertfall vite sånn ca når man vil gifte seg. Men det er nå min mening

Jeg er helt enig. Virker som folk tror at man er helt "låst" når man er i ett forhold. Forskjellen er at må man ta hensyn til en annen. Men vet du hva, det e rakkurat slik jeg vil ha det. Ja, man må ta hensyn. Men man har også noen å dele de opplevelsene og reisene med. Jeg ser på det som en berikelse å ha noen å dele livet mitt med, ikke som noe som holder meg igjen.

[Gjest andrassy]

Jeg er helt enig. Virker som folk tror at man er helt "låst" når man er i ett forhold. Forskjellen er at må man ta hensyn til en annen. Men vet du hva, det e rakkurat slik jeg vil ha det. Ja, man må ta hensyn. Men man har også noen å dele de opplevelsene og reisene med. Jeg ser på det som en berikelse å ha noen å dele livet mitt med, ikke som noe som holder meg igjen.

Dette viser igrunnen umodenhet.....

Jeg kjenner og vet av MANGE som hadde kjæreste da de var på din alder - og som ikke har studert der de egentlig ville, og dels heller ikke de fagene de egentlig ville. Hvorfor? Jo - fordi de måtte ta hensyn til kjæresten. Og når kjæresten syns det var trist med et avstandsforhold - ja da valgte man bort den utdannelsen eller det lærestedet.

i ettertid er det ikke EN som ikke har angret på akkurat den typen valg, og som også faktisk har vært litt oppgitte over foreldre/foresatte som ikke i større grad diskuterte dette med dem. klart - man kan ikke bestemme at en på 18-19 skal hit eller dit for å studere - men de fleste foreldre har faktisk såpass med livserfaring at de vet en del mer om disse tingene.

Noen har gått itl det skritt å ta annen utdannelse etterpå, nettopp fordi de innser at valget de tok var mer preget av "Må ta hensyn til kjæresten" enn det de egentlig ville.

Det er veldig typisk "modne" tenåringer både å pukke på at "de er ferdig med festing" og at de velger å "kose seg hjemme med kjæresten og et glass vin" (selv om de er under 18 og ikke har lov. Kjæresten blir jo da en langer, hvis han som her er eldre). Det er også veldig typisk å være så opptatt av å leke hus. Dvs. at 17-åringen tar fullt ansvar for middager, gardiner, pynteputer og gave til svigermors fødselsdag.

jeg fatter ikke hva som er så stas med å være så liksomvoksen som mulig så tidlig som mulig. Man kan godt være ansvarsbevisst, ha klare formeninger om framtiden - men man bør faktisk ha evnen itl fleksibilitet, og ikke være så opptatt av at det MÅ være slik eller sånn. Tenåringer er jo gjerne de mest bastante i verden, slik at det lett blir "må være slik eller sånn". Da mener jeg at foreldre/foresatte har en soleklar plikt ifht å faktisk begrense tenåringen litt, nettopp fordi tenåringens livserfaring fortsatt ikke er så stor.

De aller fleste innser når de kommer seg videre fra videregående både at det ikke er så viktig å være super"voksen" og at man modnes mye under videre utdannelse og sånt.

Så forlovelse som 17-åring? da tenker jeg "fjortis" og "patetisk".