6-åring med mindreverdighetskomplekser

[Gjest Gjest]

Jeg har en 6-åring som jeg har en følelse av føler seg oversett og mindreverdig. At han aldri klarer noe, og er mindre flink enn andre på hans alder. Dette stememr selvfølgelig ikke, men som den perfekksjonisten han er så gir han opp dersom det ikke blir rett første gangen han prøver. Han er veldig følsom og med en gang noen snakker sammen, tror han det er han de snakker om og blir usikker. Jeg har nok reist mye i jobben siste tiden og mannen min jobber offshore, så noe av usikkerheten kan nok ligge i for liten tid sammen med oss voksne, men forhåpentligvis ikke alt. Jeg prøver å bruke ekstra tid til lekser sammen med han og i det store og hele prøve å prate om ting, men han liker ikke dette. Skyver meg fra seg og er ute sammen med kompiser for å slippe å være hjemme. Kjenner meg igjen i usikkerheten hans. Jeg var selv sånn da jeg var liten. Redd for alt.

Hvordan takle dette best mulig? Han er jo en utrolig snill, hjelpsom, omtenksom og følsom gutt som bare ønsker det beste for alle! Men jeg føler han glir mer og mer fra meg. At jeg ikke strekker til.

[Gjest AnonymBruker]

Bygg ham opp. Det gjør du sikkert fra før av, men om han dummer seg ut, så må du feks ikke bli flau på hans vegne, men later som om det er en liten filleting, eller bygg ham opp til å ikke bry seg med de som han tror 'baksnakker' ham. Om noen ler høyt og han blir usikker av hva de ler av, så le sammen med ham om noe slik at han får positive assosiasjoner med situasjonen. Oppfør deg på en måte som viser at DU er komfortabel med situasjonen, slik at han blir roet ned av din holdning. Unger leser jo en rett igjennom vettu.

Eller kanskje dere kan snakke med en barnepsykolog?

[Gjest Gjest]

Prøver så godt jeg kan! Har lange samtaler med han om kvelden etter han har lagt seg og snakker om både vesentlige og uvesentlige ting. For at han skal føle at vi alltid hører på han. At selv om han er liten skal hans problem tas like seriøst som hos voksne. Det er alvorlig nok for han.

Lurer på å høre på helsestasjonen nå om de kan bidra med noe. Hva tror du? Eventuelt hvor finner jeg tak i barnepsykolog?

[Frk Johansen]

Jeg vet ikke om det vil hjelpe, men jeg har i vanskelige perioder også tatt meg tid til en sengeprat og jeg har fått mest ut av barna når jeg har spurt "Hva har vært det beste med denne dagen?" For da husker de det positive, enten det har vært en sykkeltur, en god prøve på skolen, middagsmaten etc. Har ikke noen andre gode råd å gi deg annet enn å bruke tid og være der, hva med en koselig lesestund? Bak boller, les høyt for han eller hør på lydbok og fortsett å gi ros og positive tilbakemeldinger.

[Gjest Gjest]

Føler jeg bruker utrolig mye tid på gutten. For at han ikke skal føle seg til overs. Vi gjør lekser sammen, han får spille data når jeg lager middag etter leksene, eller han hjelper meg på kjøkkenet, jeg sitter i sofaen og ser barne-tv sammen med barna hver eneste dag, og jeg leser for de hver kveld! i tillegg til at jeg prøver å være positiv og oppmuntrende. Hva mer er det da å gjøre i hverdagen? Ikke hver helg, men minst en helg i uken får han også lov å bestemme hva familien skal gjøre sammen. Likevel klarer jeg ikke få han til å tro at han betyr mer enn alt annet i verden for meg!

[Gjest Gjest]

Føler jeg bruker utrolig mye tid på gutten. For at han ikke skal føle seg til overs. Vi gjør lekser sammen, han får spille data når jeg lager middag etter leksene, eller han hjelper meg på kjøkkenet, jeg sitter i sofaen og ser barne-tv sammen med barna hver eneste dag, og jeg leser for de hver kveld! i tillegg til at jeg prøver å være positiv og oppmuntrende. Hva mer er det da å gjøre i hverdagen? Ikke hver helg, men minst en helg i uken får han også lov å bestemme hva familien skal gjøre sammen. Likevel klarer jeg ikke få han til å tro at han betyr mer enn alt annet i verden for meg!

hihihi... mente en helg i måneden ...

[Frk Johansen]

Uff, dette var ikke lett, jeg leste den første setningen din igjen og bare en tanke som slo meg; Vet du at han ikke har det bra?? For du skriver at du føler at han føler... Så da tenker jeg at det hele kanskje ikke er så ille, men du vet jo best og vi ønsker jo alle bare det beste for barna våre. Jeg har dessverre ingen råd å gi, synes det på en måte er drastisk å skulle sette barn til psykologer, for da blir det på en måte iallefall et problem men det er kanskje den beste løsningen. Hva sier han hvis du spør han hvordan han har det? Sier han at ting er greit og at han trives med vennene sine eller sier han konkret at han føler seg utilpass?

[Gjest Gjest]

Ser det på måten han ter seg. og måten han prater til meg på i forhold til tidligere. (det er selvfølgelig mye en naturlig del av å bli eldre, begynne på skole etc. og teste ut nye grenser, men noe mer plager gutten) Han sier minst mulig til meg for han er redd for å såre meg, at jeg skal bli lei meg. Men som jeg prøver å forklare han; jeg blir mye mer lei meg om han ikke har det bra! Jeg synes også det er drastisk å skulle sende han til psykolog, og redd for at han blir ennå mer innesluttet. Slutter å fortelle noe som helst i frykt for å bli misforstått eller noe. Han sier han ikke liker seg på skolen, og han vil sjeldent gå ut etter skoletid, for han sider det er 2 i klassen som plager han. Men han vet ikke hvorfor.

Jeg blir bare så frustrert og føler meg som den verste mamman som noen gang har eksistert! Vi får vel bare fortsette og håpe at ting blir bedre med tiden?

[Frk Johansen]

Barn kan være så utrolig stygge mot hverandre. Kjenner du foreldrene til de to det er snakk om? Det kan jo være at ting er misforstått eller kan la seg rette opp, jeg vet ikke. Jeg har en gang tatt opp noe min sønn opplevde som ubehagelig i skolesammenheng og da tok læreren det opp i klassen i generelle vendinger og etter en stund fikk vi bukt med det. Han løser jo ingenting med å være taus, men barn klarer ofte ikke sette ord på hva som plager de heller. Lykke til videre!!

[Gjest gjestdeluxe]

Prøver så godt jeg kan! Har lange samtaler med han om kvelden etter han har lagt seg og snakker om både vesentlige og uvesentlige ting. For at han skal føle at vi alltid hører på han. At selv om han er liten skal hans problem tas like seriøst som hos voksne. Det er alvorlig nok for han.

Lurer på å høre på helsestasjonen nå om de kan bidra med noe. Hva tror du? Eventuelt hvor finner jeg tak i barnepsykolog?

Er det et lurt tidspunkt (ved leggetider) for en liten gutt å snakke mye om "problemer og tanker"?

Hva sier pappaen til den lille gutten? Hva er hans analyse og løsningsforslag ?

[Gjest Petra]

Barn burde få skryt på ting de er flinke til, ikke på alt hele tiden eller hele seg- det kan skape en perfeksjonistisk oppførsel. F.eks si til lille at "nå var du flink til å skjære opp maten sin selv med kniven", eller "du er veldig flink til å tegne biler lille" er bra, men ikke "så flink du er" ofte uten å spesifisere.

[Gjest AnonymBruker]

Nå er det også dessverre slik at man kan prate for mye med små barn også.

En 6-åring skal ikke tenke like mye over hverdagen som vi voksne gjør, og bør få gå til sengs uten å tenke noe særlig over hvordan dagen har vert.

Legg praten til andre tider av dagen så ikke dere ender dagen med tankespinn som kan føre til både søvnløshet og vonde drømmer.

Her i huset synes vi middagsbordet er en fin stund å fortelle hverandre om dagen.

Ellers så setter vi stor vekt på å si takk når noen gir et kompliment og å si takk når noen hjelper oss med noe.

Vi nøler ikke!

Sier jeg "å så fint du tegner" til sønnen min, svarar han ikke "nei, for Ole tegner mye finere enn meg"!

Han sier "Takk" og smiler tilbake til mamma'n sin og er stolt over kunsten sin!

Spør datteren min om hun skal hjelpe meg å brette klær - så sier jeg ja takk, og jeg skryter av henne etterpå - uansett om bunkene blir ujevne og om hun ikkje gjør det som jeg pleier.

Det de gjør er GODT NOK, og jeg roser dem for det!

Tror det er viktige byggestener i hverdagen for å lære seg å stole på at det en gjør er bra nok.

Det virker veldig bra her hos oss, og jeg håper vi klarer å fortsette å motivere barna på samme måte også i fremtiden når de blir større

Jeg kommer ifra et hus der mor ikke lot oss vere med å pynte juletreet engang - for hun måtte ha det på sin måte, og vi barna fikk det ikke fint nok.........

La det bare vere sagt at jeg har SLITT for å komme dit jeg er i dag, men det her vert verdt det!

[Disturbed]

Jeg hadde i sin tid en 5-åring som følte sånn, nesten daglig hadde lange gråtende deppeseanser ved leggetid der hun la ut om hvor lite flink hun var til alt mulig, hvor umulig hun var og hvor lite likt hun var blant andre barn.

En stund hadde hun også ufine uttalelser om sitt eget utseende. Veldig veldig trist for en mamma å oppleve, det rev opp hjertet mitt hver eneste gang.

Det som hjalp mye var å bygge opp nettverket hennes utenfor familien, samt å ta henne med på daglige gjøremål slik at hun fikk følelsen av å bidra konkret.

For eksempel satte vi opp et par ettermiddager der hun var fast kjøkkenhjelper under middagen (hun har alltid likt å lage mat, så valget var enkelt). Vi hadde god og åpen kommunikasjon med barnehagen, de hadde merket seg litt de også, så blant annet satte de igang med et vennskapsprosjekt som hadde mye å si for den generelle atmosfæren i barnehagen. Vi tok med små venner hjem, hadde overnattingsbesøk og dro igang små vennegrupper på omgang med 3-4 andre familier.

På denne måten oppnådde vi å gi henne bekreftelse på at hun kunne bidra med noe, at hun var godt likt og en fin lekekamerat og barnehagen hjalp til å gi henne gruppetilhørighet.

Og så vil jeg si at selvsagt skal man snakke om de litt vanskelige tingene og følelsene, men jeg er litt enig med en annen her som spør om leggetid er rette tidspunkt. Vi fant ut at lillejenta nærmest lullet seg litt inn i selvmedlidenhet og depresjon når hun var trøtt og sliten.

Så på sengekanten var det bare positive og gode samtaler som ikke varte så lenge. Vi måtte hjelpe henne slik at hun slapp å sovne til tunge tanker og vanskelig spørsmål. Istedet gikk vi igjennom dagen på en positiv måte, og satte et nytt mål for neste dag.