Hva gjør en dersom en ikke liker barnas venner?

[Gjest Mayamor]

Hva gjør en dersom en ikke liker barnas venner?

Vanskelig situasjon å komme oppi eller utav... (alt ettersom...):-?

Mayamor

[Gjest Poirot]

Kommer litt ann på alder.

Vet om en mor som sa til sin sønns venn på 14 år: "Du er nok ikke passende selskap for min sønn". Vennskapet opphørte ganske kvikt! (Nå drev denne gutten med rus og tyveri, så jeg kan forstå hennes reaksjon. Som sønn hadde jeg imidlertid dødd av flauhet.)

[Gjest Madam Felle]

her kommer det an på hvorfor du ikke liker barnets venner.

Min sønn har en kamerat som jeg ikke liker, men jeg aksepterer han fordi de to er gode venner. han er høflig ovenfor meg, men jeg synes han er stygg mot min sønn av og til. Noen ganger kommer han ikke når han har sagt at han skal komme, går heller ut og spiller fotball eller noe annet uten å informere sønnen min om det. Dette hender ganske ofte, men jeg har sagt til min sønn at de får ordne opp seg i mellom, jeg kan ikke gå inn som en megler hele tiden. De er begge 10 år

Noen ganger bør en som foreldre holde seg unna, men andre ganger går en inn og megler mellom dem. alt avhenger av hva som er blitt gjort ol.

Min andre sønn ble mobbet av kameraten en gang, og da tok jeg han for meg, og sa at det var greit at de var uvenner, men det er helt uakseptabelt å mobbe på den måten. De var da 8 år.

[Gjest Anonymous]

Hvis mine barn hadde likt de og de lekte godt i lag, burde en jo kanskje forholde seg deretter, og behandle de som alle vennene.

Men jeg har jo opplevd svært dominerende venner som hele tiden skal bestemme, og dine barn liksom dilter etter uten å ha noe en skulle sakt.

Da ville jeg vel ha pratet med mine egne barn. Fortalt dem at de skal bli selvstendige og bestemme selv hva de har lyst til å gjøre. Dette skjer jo selvfølgelig over tid, men tro det er viktig å lære barna å stå opp for seg selv, uten å dominere.

Det finnes vel også nesevise og ekle unger som spytter, slår og er skikkelig snipete og ufine, med de vet jeg sannelig ikke hva jeg ville gjort, fordi om jeg egentlig kunne tengt meg å si akkurat hva jeg mener........men det passer seg kanskje ikke....

[Gjest Mayamor]

Enig med dere ja...

Gutten min er 6,5 år og går i 2.klasse...

Den ene vennen hans får gutten min til å gjøre ting jeg ikke liker.

F.eks.løpe over veien uten å se seg for...

Stjele penger hjemme og snope for dem...

Gutten svarer meg frekt...

Kalte meg drittkjerring forleden dag... :o

Gutten min hadde husarrest i går pga.stjeling.

Dette er helt ulikt ham... :cry:

Mest av alt har jeg lyst å si at han får ikke være med den gutten...

Men er det riktig da? :-?

Mayamor

[Gjest Poirot]

Jeg synes du kan si det, eller kontrollere samværet. Eks at de kan spille fotball men ikke leke hjemme hos han andre.

Så små barn trenger direkte tale innimellom, og ofte går det helt greit.

Da jeg var liten ville ikke de andre være sammen med meg. Min mor pratet med deres foreldre, som sa at jeg skulle inkluderes. Og det ble jeg.

[Gjest Mayamor]

Forrige uke da samboer skulle hente gutten min på SFO ble han fortalt at denne gutten, en annen i klassen og min gutt hadde rent på trehjulssykler ned en bakke og rett ut i veien... :o

Der var det en lastebilsjåfør som drog ungene med seg tilbake på skolen...

Det gikk bra,men hva med neste gang...? :-?

Vi satt oss ned med gutten og forklarte hvor farlig dette er...

Når gutten min går ute, er han normalt sett flink å se seg for,men nå skal de tøffe seg... :-?

Jeg håper selvsagt dette løser seg av seg selv.

Gutten min må også lære seg å stå for det han gjør-ikke bare skylde på andre...

Snakket med den tredje mamman- og hun opplevde det samme...

Der hadde gutten hennes stjålet over 100,- fra storesøsteren sin og snopt dem opp (samme gutt var på besøk der i går)...

Han har heller ikke stjålet tidligere...

Mayamor

[Gjest Kinga]

Hvis du er sikker på at det er denne ene gutten som er årsak til problemene (er du sikker på det?), kan du jo ta en samtale med hans foreldre.

Istedet for å holde din gutt unna en god venn, kan dere jo alle sammen jobbe for at forholdene blir bedre. Eller er det helt umulig?

[Gjest Mayamor]

Det er derfor jeg ikke sånn med en gang vil nekte dem å leke sammen...

Gutten min er jo med på alt dette

- og må lære seg å stå til ansvar for sine egne handlinger...

Men samtidig er ikke gutten min frekk mot andre voksne...

Det er en av de egenskapene jeg liker minst ved denne gutten...

Selv om han skulle vært aldri så husvarm

- kan han ikke tillate seg å kalle meg drittkjerring heller...

Dette tok jeg opp med gutten med en gang, men han er bare sånn frekk gutt (hvis du forstår hva jeg mener...?). :-?

Takker for alle synspunkter...

Mayamor

[VesleBråka]

Hvis han er på besøk hos deg, så setter da vel du grensene? Hvis han kaller deg drittkjerring, så forklar ham at det er helt uakseptabel oppførsel, nå er det på tide å gå hjem. Han er velkommen tilbake en annen dag hvis han oppfører seg.

Han virker som et pøbelfrø, vet foreldrene hans det? Kan du snakke med dem? Å nekte dem å være venner er vel siste utvei, selv om det ikke er noe kjekt at noen lærer opp sønnen din til å stjele. Å se på at sønnen din forvandles til et pøbelfrø uten å si noe for å være grei, er vel neppe beste utvei.

[Gjest Tex]

Hvis jeg hadde vært forelder til denne andre gutten ville jeg satt pris på å få høre fra andre voksne hvordan han oppførte seg.

En kan jo ikke irettesette egne barn dersom en aldri ser eller hører om at de gjør noe galt.

[Gjest gjesta]

Heisann, Mayamor!

Tror nok jeg, som mange andre nevner her, ville prøvd å snakke med guttens foreldre. Mange foreldre er veldig var på ting som kan oppfattes som kritikk mot deres søte små, så det beste utgangspunktet er vel noe sånt som; " hei, disse guttene våre driver med en del ting vi ikke aksepterer, kanskje vi kunne diskutert litt felles reaksjoner i forhold til dette? "

Dersom et forsøk på samtale med disse foreldrene ikke fører frem, kan du jo forsøke å styre sønnen din litt? Oppfordre til kontakt med andre kamerater osv.

Jeg mener også at du kan snakke til denne gutten selv, på samme måte som du snakker til din egen gutt. Eldstemann her hos oss har alltid dratt huset fullt av kamerater, og jeg har alltid snakket direkte til dem om oppførsel vi ikke vil ha/aksepterer. Dette gjelder alt fra banning til mer alvorlige ting. De har faktisk taklet dette utrolig bra, men det er jo noe litt annet enn det du spør om da.

Lykke til!

[Kosejente]

Hvis jeg hadde vært forelder til denne andre gutten ville jeg satt pris på å få høre fra andre voksne hvordan han oppførte seg.

En kan jo ikke irettesette egne barn dersom en aldri ser eller hører om at de gjør noe galt.

Vi har noe av de samme problemene med 2 av vennene til sønnen min.....dette er foreldre som lar (etter mitt hode) barna gå mye på selvstyr og som ikke bryr seg så mye.....så å gå der å si ifra (vet at andre har prøvd før)...det er nytteløst...

[Gjest Madam Felle]

Hvis jeg hadde vært forelder til denne andre gutten ville jeg satt pris på å få høre fra andre voksne hvordan han oppførte seg.  

En kan jo ikke irettesette egne barn dersom en aldri ser eller hører om at de gjør noe galt.

enig med Tex

[Gjest Madam Felle]

Vi har noe av de samme problemene med 2 av vennene til sønnen min.....dette er foreldre som lar (etter mitt hode) barna gå mye på selvstyr og som ikke bryr seg så mye.....så å gå der å si ifra (vet at andre har prøvd før)...det er nytteløst...

Er det da barnets feil?

[Gjest Alive]

Har litt samme problemet selv, med en vanskelig og utrolig frekk gutt i gata som er eldre enn mitt barn.

Jeg har etter gjentatte episoder, vært skikkelig streng, og satt veldig klare grenser før ungen min får gå ut å leke med ham.

Faktisk har jeg oppnådd en fin gjensidig respekt hos denne gutten, tror ikke han får mye tilsnakk hjemme, og egentlig ser det ut som han hungrer litt etter grenser.

Etter at jeg har satt han (og sønnen min) skikkelig på plass noen ganger, er han enda mer ivrig etter å komme på døra og vil leke, tar til og med intiativet selv til å si at de skal oppføre seg pent.

[Joplaya]

Jeg ble nektet å være med min venninne da jeg var rundt 10 år (tror jeg det var). Mamma og pappa likte henne aldri noe særlig. Hun hadde visst dårlig innflytelse, hennes foreldre hadde ikke samme oppdragelse, hun fikk lov til mer, slapp unna med å gjøre ulovlige ting og tang. Etter at JEG løy for en tredje venninne, lagde en usannsynlig fjern historie, ble jeg nektet å være med venninnen min. Hvor lenge det varte, husker jeg ikke. Endte opp med at mamma og pappa aldri visste hvor jeg var. Jeg sa jeg gikk til en annen venninne, men jeg gikk jo alltid til hun som var forbudt.

I dag er vi fremdeles bestevenninner.

[Gjest Anonymous]

Er det da barnets feil?

Sa jeg d???

Det var snakk om å snakke med foreldre om barna..!!!

Selvsagt er d ikke barnets feil hvis foreldre ikke bryr seg....!!!...det er i noen tilfeller forklaring på hvorfor barn oppfører seg dårlig, vil jeg si...

[Kosejente]

Sorry...glemte å logge meg inn...gjest over er meg...

[Gjest Pjusk]

Jeg har litt samme problem som Mayamor og noen av dere andre her. Min eldste er seks år og begynte på skolen i høst. Han er en grei og flink gutt, men trenger helt klart mye voksenkontakt, rutiner og klare grenser. Han har fått litt problemer på skolen fordi han har begynt å være sammen med eldre gutter som drar han med på mange ting: Spytte etter andre barn, bite, slå, ødelegge andres lek.... Det overrasker meg, for han oppførte seg ikke slik i barnehagen eller når han har besøk/er på besøk hos jevnaldrende.

Vi har et godt samarbeid med skolen og jobber nå iherdig med å motivere til riktig oppførsel og oppmuntre ham til å søke kontakt med barna på samme klassetrinn.

I går kom en av disse eldre guttene som har litt adferdsproblemer (dette er ikke noe bare vi synes, vi har fått dette bekreftet fra skolen) hjem til oss, helt overraskende. Mest av alt hadde jeg lyst til å be ham gå hjem, men det kunne jeg jo ikke. Så jeg var hyggelig mot ham, men passet litt ekstra på (jeg lusket rett og slett på dem for å høre hvordan de snakket sammen når de trodde de var alene). Alt gikk egentlig helt greit. Men jeg må innrømme at jeg håper han ikke blir en hyppig gjest hos oss.... Men jeg skal selvfølgelig være like hyggelig mot han som jeg er mot de andre kameratene til gutten min.

Dette med "kontroll" av venner er veldig vanskelig!! Jeg vet jo selv hvor mye venner betyr og påvirker en (bevisst eller ubevisst) gjennom oppveksten. På en annen side skal det mye til for at jeg avviser et barn - det er vel disse "vanskelige" barna som mest av alt trenger voksenkontakt og følelse av samhørighet.