angst for å miste...

[Gjest AnonymBruker]

I løpet av en kort periode da jeg var midt i tenåra var det er"rush" av jevnaldrende klassekamerater og venner som døde. 7 stk falt fra, alle mellom 13 og 20. På ca 1.5 år...

Før dette var døden bare sort og vanskelig, men ved å komme gjennom dette og være der for andre, fikk jeg et mindre skremmende syn på døden. Jeg tror jeg fikk behandlet noen traumer fra da ene forelderen min holdt på å dø da jeg var liten.

For ikke så lenge siden fikk jeg vite at min eks ble drept.

Sorgen kom fersk for første gang i mitt nye liv. Nå var jeg ikke lenger bare skolevenninne, datter og fjortis, jeg var kone, ansatt og i en ny by.

Det gikk greit, min mann så meg takle det på min måte, støttet, trøstet, lyttet og forstod.

Men etterhvert følte jeg enda mer på det jeg har slitt mest med. Frykten for å miste.

Hver eneste dag har jeg følelsen av at det kan være siste gang jeg ser min elskede i live... Jeg "aksepterer" at hunden -kan- sovne inn mens jeg er på jobb. Men tenker for meg selv at det ikke kan styre meg, jeg kan ikke være hjemme fra jobb i "tilfelle bikkja dør". Jeg er dog veldig opptatt av å fortelle at jeg er glad i dem. Ofte, og alltid når vi skilles.

Akkurat det siste er jo positivt, men jeg blir helt panisk hvis mannen går i sinne under en krangel. Han gjør det heldigvis ikke ofte, 2 ganger på 3 år.

Det er slitsomt for oss begge når det er slik.

Noen som kjenner seg igjen og kan fortelle hvordan du taklet det?