Baksnakker du mye?

[lille_lam]

Leste denne artikkelen her på KG.

Kansje denne artikkelen kan være til nytte?

http://www.kvinneguiden.no/artikler/dette_bor_du_slutte_med/75994

Synes selv at virker som om det er blitt mer akseptert å baksnakke. Hører folk nesten sitter åpenlyst å baksnakker, mens person er i samme rom og kansje kan høre hva som blir sagt! Synes det ikke er noe i det hele tatt! Synd at det er slik det utvikler seg..

[Gjest AnonymBruker]

Aldri. Hvis man ikke har noe positivt å si om en person synes jeg man kan holde kjeft.

[Gjest AnonymBruker]

Baksnakker ikke ofte. Men det er EN person jeg virkelig har et ekstremt anstrengt forhold til, en person jeg MÅ forholde meg til med jevne mellomrom. Denne personen baksnakker jeg, for jeg må bare få ut frustrasjonen før jeg tipper over. Men jeg gjør det aldri når personen er i nærheten og kan overhøre det. Og jeg passer på hvem jeg sier ting til, sånn at jeg vet det er folk jeg kan stole på og som ikke sprer det videre som sladder. Samboeren min og min nærmeste venninne får høre mye, kan du si.

[The Kitten]

Jeg baksnakker ikke. Sluttet med det på videregående. Synes det bare tappet energi fra meg.

[The Kitten]

Aldri. Hvis man ikke har noe positivt å si om en person synes jeg man kan holde kjeft.

En kan jo si negative ting, hvis personen har gjort deg kraftig urett f.eks. Hvis man bare er ute etter å spre rykter, synes jeg også man burde la være.

[Gjest Kevlarsjäl]

Tja.

Jeg kan godt diskutere andre personer sammen med andre. Det vil si at man har samtaler som:

-Jeg er litt usikker på XXX, hun er veldig hyggelig, men jeg føler hun kanskje er litt falsk?

-Nei, det synes jeg ikke, jeg tror hun er oppriktig, men har litt sosial angst?

-Det var et godt poeng

Jeg vet ikke om dette kan defineres som baksnakking.

Men jeg snakker om mennesker som ikke er i rommet, ja. Både i positive og halvveis negative vendinger. Men aldri direkte stygge stygge ting.

[Gjest AnonymBruker]

Baksnakking prøver jeg å unngå så godt jeg kan, det har ALDRI noe godt med seg! Om jeg sviker meg selv og sier noe dumt, så kommer det alltid tilbake i fleisen på meg. Jeg angrer alltid..Baksnakking tapper meg veldig og jeg holder meg unna folk som baksnakker mye.

[The Kitten]

Jeg synes det er barnslig å baksnakke. Sier aldri noe som jeg ikke kunne sagt direkte til personen.

[Gjest AnonymBruker]

Det å baksnakke, kan nok defineres på forskjellige måter. Men selv mener jeg det er baksnakking, når man snakker stygt eller veldig negativt om noen. Å snakke om andres gjøren og laden i hverdagen, ser jeg ikke på som baksnakking.

Vi er jo alle mennesker, og alle mennesker er nysgjerrige vesener. De aller fleste av oss, er sultne etter nyheter, enten de er gode eller dårlige. Bedre er vi ikke.

Ingen skal komme og fortelle meg at de aldri baksnakker litt av og til. Det er bullshit. Hvorfor skal noen fremstille seg selv som så forbanna skinnhellige hele tiden? Total mangel på selvinnsikt, kanskje?

Noen er verre enn andre, men ALLE baksnakker litt noen ganger. Men det finnes jo folk som har sladring og baksnakking nærmest som en livsstil, og de har jeg overhodet ikke noe til overs for.

[Gjest Psiv]

Baksnakking har jeg ingenting til overs for, men det hender at jeg føler for en liten utblåsning hvis jeg er kraftig irritert/sinna på noen - da er den mannen min som må høre den lange regla, stakkars.

Men da dreier det seg jo mest om mine følelser og hvor lite jeg går overens med vedkommende (stort sett), og mannen min ser veldig rasjonelt på ting og skjønner hva det egentlig handler om.

Og han sier aldri noe jeg har sagt videre til andre, samme hva det er.

Jeg liker ikke å snakke negativt om andre til andre venner, og de få gangene jeg gjør det fordi jeg er forbanna på en person og jeg ikke greier å holde igjen, føler jeg meg ganske dårlig etterpå.. :/

Men jeg kan godt ta en liten "sladrerunde" med venner, dvs oppdatere hverandre på felles kjentes gjøren og laten siden sist, men på vennlig vis!

[The Kitten]

Det å baksnakke, kan nok defineres på forskjellige måter. Men selv mener jeg det er baksnakking, når man snakker stygt eller veldig negativt om noen. Å snakke om andres gjøren og laden i hverdagen, ser jeg ikke på som baksnakking.

Vi er jo alle mennesker, og alle mennesker er nysgjerrige vesener. De aller fleste av oss, er sultne etter nyheter, enten de er gode eller dårlige. Bedre er vi ikke.

Ingen skal komme og fortelle meg at de aldri baksnakker litt av og til. Det er bullshit. Hvorfor skal noen fremstille seg selv som så forbanna skinnhellige hele tiden? Total mangel på selvinnsikt, kanskje?

Noen er verre enn andre, men ALLE baksnakker litt noen ganger. Men det finnes jo folk som har sladring og baksnakking nærmest som en livsstil, og de har jeg overhodet ikke noe til overs for.

Jeg baksnakker ikke. Det kan jeg si helt ærlig, og det er ikke mangel på selvinnsikt som er åraaken til det.

Endret 21. april 2010 av The Kitten

[Mir]

Det er som The Kitten sier, noe som drar så voldsomt på energien!

Jeg kjenner jeg blir helt tappet hvis noen rundt begynner med slikt.

Hvis jeg synes Bjarne virker litt rar, og spør en venninne:

- Vet du om han har noe skade/problemer ? Jeg hørte av Linda at han har Aspergers`s.

- Ja det har han, man merker av og til at det er noe.-

- OK.

Dette er ikke baksnakking i mine øyne. Dette er jo fordi man ønsker å vite, for å få en forklaring kanskje på en hendelse.

Baksnakking er mer for meg: "Å se på den rompa da! Hun skulle iallefall ikke ha hatt på seg den buksa", og rykteslenging, og latterliggjøre på andres vegne på en slik måte.

Ifjor sommer sa jeg til venninnegjengen til søsteren min at det var vel ikke koselig å sitte sånn og baksnakke. Da fikk jeg høre det.. :/

[Hoppetaujenta]

Har opplevd at det er Mye baksnakking med negativt fortegn, blant kvinner. Jeg vil ikke være en del av det og tar avstand fra den typen samvær. Baksnakking er et skikkelig virus; det sprer seg med lynets hastighet. Neitakk.

[Gjest Dhanu]

Et par-tre mennesker har en tendens til å tråkke på meg og jeg kan ikke ta et oppgjør med dem, slik det ellers ligger meg naturlig å gjøre. Jeg skal glatt innrømme at noen av mine nærmeste får høre en del negativt om disse personene, rett og slett fordi jeg har behov for å få ut dampen og jeg ikke kan ta det ut på de det gjelder. Dårlig samvittighet? Nei, det kan jeg ærlig talt ikke kjenne noe til. De hadde fortjent at jeg tok et skikkelig oppgjør med dem, for oppførselen er virkelig uakseptabel, og det koster meg ærlig talt MYE å ikke kunne forsvare meg selv. Da er det ærlig talt godt (og nødvendig) for selvfølelsen å få litt trøst av mine nærmeste og få bekreftet at i de aktuelle situasjonene så var det ikke MEG det var noe galt med.

Ellers så syns jeg det er forskjell på baksnakking og baksnakking. Baksnakke for å være slem gjør jeg ikke. Sprer heller ikke rykter. Men jeg har et par venninner som irriterer seg over felles bekjente som bedriver trygdemisbruk, og den irritasjonen hører jeg på uten å irettesette dem.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig å huske på at uskyldig sladring kan også såre. Om to gode venner av meg kritiserer min sminkebruk og det kommer frem, så blir jeg skuffet og såret. Om noen i svigerfamilien sladrer /gjør narr på uskyldigvis om meg og det kommer frem, så blir jeg lei meg. Det glemmes jo etterhvert, men selv uskyldig sladring kan altså såre et følsomt individ. ;D

[Colargol]

Jada, jeg både sladrer og baksnakker jeg! Et sted må man jo kunne gå når det ligger en noe på hjertet!

MEN det er kun et par av mine nærmeste venninner og min mor som får høre slikt av meg, og vi har en underforståelse av at det vi sier oss i mellom -blir oss i mellom, og det blir også overholdt!

Jeg synes det er en stor forskjell på å snakke bak noens rygg for å spre rykter eller sverte noen og det å få ut frustrasjon og tanker som man ikke orker å bare gå å bære på selv gjennom nære venner. Det handler jo ofte også om å få litt perspektiv på en situasjon, kanskje noen gode råd, litt trøst eller å rett og slett bare få lov til å si "arrgh, den personen er så dust pga. av det og det h*n gjorde det og det" for så å bli ferdig med saken når ballongen har sprukket.

Ryktespredning er jeg i mot, og også det å skulle dele andres hemmeligheter -deler noen noe med meg så har jeg lært meg å bruke standarsvaret "nei, det husker/vet jeg ikke, om du lurer så må du nok spørre h*n han selv, eller bare drite i det, det er vel ikke så viktig for deg?". Å sitte å baksnakke noen på en fest eller i sosiale sammenhenger med "hvem som helst" er både lite smart, uetisk, og ikke minst direkte slemt. Slike ting ser jeg egentlig på som en slags mobbing.

Endret 23. april 2010 av Colargol

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at en viss baksnakking/ryktespredning finnes i folks natur. Det er veldig vanskelig å ikke snakke om folk som irriterer eller sjokkerer en, og jeg synes ikke det skal stemples som barnslig eller teit. Det er menneskelig.

Det var i alle fall utgangspunktet, fram til jeg begynte i ny jobb. Det er få av oss som røyker der, så ofte går jeg ut med den samme, eldre dama. Og hun er virkelig helt ekstrem! XXX er alltid sur, han burde sluttet, det går ikke an å være så negativ. AAA vil søke studiepermisjon, og hun kommer ofte for sent om morgenen. Og likevel skriver hun overtid! Avdelingssjefen hadde hjemmekontor på fredag, og skrøt av den nye bloggen sin på møtet i går. Tror du han jobbet mye på fredagen? Det tror ikke jeg!

Gjennom samme dama har jeg også hørt falske rykter om meg selv. Siden vi er røyke-gjengen tror hun visst at vi er på samme lag, men til min store overraskelse (jeg mener som sagt at et visst nivå av baksnakking er menneskelig) synes jeg at hun er fullstendig turn-off med alle beskyldningene i alle retninger. Det blir så veldig smålig. Og samtidig lurer jeg på hva hun sier om meg. Jeg TROR jo hun liker meg, men jeg vet da faen- hvis jeg gjør noe hun synes er litt snobbete (det er hun forferdlig obs på, hun har nok et par mindreverdighetskomplekser) er det nok min tur til å grilles.

Og nå baksnakket jeg noen selv Men det er i alle fall anonymt. I bunn og grunn tror jeg det er naivt å tro at man skal gå gjennom livet uten å ha sine meninger om hva andre gjør, men det er greit å være litt forsiktig.

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg baksnakker en spesiell person. Fordi denne personen har gjort alt h*n kan for å forsure livet til flere rundt meg. Nå også i det siste meg. Denne personen er så negativ og full av onde ord om alle i sin nærhet så jeg føler ikke dårlig samvittighet her (eller jo kanskje litt). Baksnakkingen fra min side går ut på å høre hva andre mener om denne personen og hvordan vi skal bli kvitt dette råtne eplet i vår klikk for å få det OK igjen. Så baksnakkingen bunner ut i mye frustrasjon og sårede følelser fra flere hold.

Ellers liker jeg faktisk å se det possitive i de fleste mennesker. Men jeg baksnakket en person tidligere og gjett om jeg måtte svelge mange hårete kameler når jeg først ble kjent med denne personen. For en skjønn person h*n egentlig er. Men ja jeg lot meg rive med på mobbelynsjen her en stund...

[Delilah :-)]

Kall det hva du vil, men at det forekommer at jeg diskuterer og snakker om andre mennesker med andre hvor den som blir snakket om ikke er tilstede, ja.

Det tror jeg gjelder de fleste, enten det er positive eller negative ting. Det er vel som oftest litt begge deler man til tider har behov for å diskutere/rådføre seg med andre om.

[Gjest green tea]

minn teori er at alle baksnakker men ikke alle er bevist på det.