Å leve med sosial angst

[Gjest Jennifer]

Jeg liker egentlig ikke å bruke ord som "pasient" og "psyk" om det å ha sosial angst. Det er en psykisk lidelse, men jeg får assosiasjoner til mye mer alvorlige lidelser når det dukker opp sånne opp. Jeg vet at jeg har sosial angst, og jeg fornekter ikke, men jeg liker det ikke. Jeg hyler ikke høyt om det, og jeg godtar det ikke.

Det utviklet seg fra det å være et sjenert barn, til stille og usikker fjortis. På et eller annet tidspunkt begynte isolasjonen. Jeg stengte meg aldri fullstendig inne. Jeg har alltid hatt noen få venner. Venner fra da jeg var liten, som det alltid har vært relativt uproblematisk å forholde seg til. Jeg lot være å komme i bursdagsselskaper, turte ikke å spørre om hjelp i butikken og lot være å ta telefoner. Det var sånn jeg gjorde verden trygg, ved å delvis stenge den ut og gjøre meg så anonym som mulig. Erting på skolen gjorde at jeg følte meg utsatt. Jeg hadde ingen selvtillit, og det sitter igjen den dag i dag. Jeg er nervøs for å prøve selv den enkleste oppgave foran andre mennesker, fordi jeg ser for meg ydmykelsen ved å gjøre feil.

Det har gått noen år siden jeg gikk på skole, og jeg har kommet meg videre. Jeg klarer ting jeg ikke klarte før, jeg jobber fullt og jeg har venner. Ikke mange, men de er der. Tankegangen var årene jeg gikk på skole er der likevel enda. Tankene forteller meg at det er best å bli hjemme om jeg blir invitert med på noe. De forteller meg at det ikke gjør noe å utsette nødvendige telefonsamtaler noen uker til, og de forteller meg at jeg ikke er bra nok fordi jeg ikke er sikker på meg selv.

Jeg har gått til behandling, men følte ikke det gjorde noe for meg. Ingen andre enn meg kan forandre tankene mine, og jeg prøver så godt jeg kan, men jeg føler jeg har en konstant uro i kroppen. Alt jeg ønsker er å være fri fra tankegangen jeg har hatt i så mange år, og jeg vil være sikker på meg selv. Jeg vil være glad for sosial omgang med andre, istedenfor å føle det som en prestasjon. Jeg er lei av å enten trekke meg eller ha lyst til å trekke meg fra personalmøter, bursdager, handleturer og telefonsamtaler fordi det innebærer sosial kontakt med andre mennesker. Jeg vil nyte det, ikke bli stresset av det.

Jeg er ikke deprimert, selv om det gjør meg trist fra tid til annen, og jeg fungerer relativt greit i hverdagen. Jeg har ingen problemer med å ta bussen, gå på butikken og fungere greit rundt andre. Det er ting jeg har gjort før, og jeg vet det ikke byr på problemer, men jeg er redd for å treffe kjentfolk. Starte en samtale. Vi med sosial angst har jo ofte den forvridde tanken om at vi må oppføre oss korrekt, og det virker fort uoppnåelig for de aller fleste.

Er det noen som sliter med det samme? Noen som har kommet over problemene, og vil dele erfaringer? Jeg har et ålreit liv på mange områder, men vil så gjerne komme over det hinderet som ligger i veien for meg.

[Gjest AnonymBruker]

For meg hjelper terapi. Jeg ser på sosial angst som en del av den onde sirkelen. Mye som henger sammen og må løses opp i. Hard jobbing.

[Gjest T.k]

Jeg kjente meg utrolig mye igjen av det du skrev. Jeg er 16 år og har egentlig nettopp innsett at jeg sliter med sosial angst . Har egentlig visst det lenge, men har fornektet det til nå. Til slutt orket jeg ikke mer og fortalte det til foreldrene mine. Jeg skal nå til legen snart og spørre om å bli henvist til en psykolog, så jeg håper på å få hjelp der

[Gjest sille25]

Kjære Jennifer,

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har aldri tenkt på det som at jeg har hatt sosial angst, og har heller ikke fått noen diagnose. Jeg har alltid vært og blitt oppfattet som sjenert. Dette er noe jeg har fått høre ofte. Jeg ville aldri være med på noe, ble jeg invitert med på noe der det var mange mennesker, folk jeg ikke kjente, så hadde jeg alltid en unnskyldning på lager. Det har jeg til tider enda. Jeg kan ikke sette fingeren på hva som gjorde at jeg fikk det bedre med meg selv, kanskje var det da jeg måtte ta ansvar hjemme i forbindelse med at min mor døde. Året etter at min mor døde begynte jeg på universitetet, og det var da jeg fikk høre at jeg var så utadvent. Så noe hadde hendt på det året. Jeg tror nok det var det at jeg MÅTTE, jeg måtte forholde meg til nye mennesker, nye situasjoner. Det var ikke noe alternativ for meg. Den dag i dag er det sosiale situasjoner som jeg ikke har lyst til å utsette meg for, men som jeg vet jeg må utsette meg for. I dag kan jeg for eksempel både stå foran en mengde mennesker å prate om et emne og gå på jobbintervju uten å få hjertebank og slite med å få uttrykt meg. Jeg syns fremdeles det er ubehagelig i store selskap hvor jeg kjenner få mennesker, men jeg kan ikke la være å gå selv om jeg vet det vil bli ubehagelig. Det er fremdeles enklere for meg å forholde meg til en person enn mange. Men det kommer seg. Alternativet å være isolert er ikke et alternativ, og derfor må jeg jobbe med meg selv og "tvinge" meg selv til å være med på ting jeg kanskje i utgangpunktet absolutt ikke har lyst til - for som regel så går det veldig greit og kanskje til og med bedre

Jeg vet ikke om dette var til hjelp for deg, men jeg håper du overkommer dine hindre slik at du får en enda bedre hverdag.

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med sosial angst, og er ikke blitt kvitt det. Mye fordi de fleste folks svar på problemet er at de skal kaste deg til ulvene hele tiden. Dvs tvinge deg til å gjøre de tingene du frykter mest. Noe som i mitt tilfelle har gjort ting mye verre. Men det er mange som tror at hvis de bare kaster deg i vannet så lærer du å svømme...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Bare at jeg ikke har noen venner igjen, de er bare bekjente nå og det er min egen skyld. Fordi jeg så alt som hindere, (eller fjelltopper om du vil) når det gjaldt det å gå ut med venninner, ta kollektivtrafikk, gå på skole osv. Isolasjonen kan være hard av og til, jeg slet mer før når jeg ikke hadde kjæreste og ingen venner eller venninner. Jeg må si jeg ønsker meg vennskap, men samtidig er det veldig slitsomt å opprettholde når man har sosial angst, i hvert fall om vennen vil at man skal finne på ting ute i omverdenen hele tiden.

Vel, jeg kan takke meg selv og angsten min for "isolasjonen" eller venneløsheten. Men jeg må si livet er mer behagelig nå, jeg trenger ikke utfordre meg selv og angsten like ofte (har en kjæreste som gjør mye for meg/oss, handling, henter pakker på posten osv mens jeg gjør ting hjemme for han som matlaging, rengjøring og lignende.)

Jeg er utrolig nok ikke så redd for å ta telefoner så det har reddet meg litt, ofte kan jeg heller ta en telefon eller ti og ordne opp i forskjellige ting og kanskje få ting tilsendt i posten, enn å måtte møte opp på steder, dette sparer meg også for mye stress føler jeg.

Gikk til psykolog når jeg var yngre, ble opplyst om at jeg hadde sosial angst og det var i grunnen det, går ikke på medisiner selv om jeg sikkert kunne trengt det.. Håper jo jeg skal få noen venner etterhvert, føler jeg er en likendes person (hadde mange venner når jeg var yngre) så tror absolutt det er mulig, men jeg må også ha energi og krefter til dem. Akkurat nå føles det umulig.

Jeg har nok, og kommer nok til å forme livet litt etter sosial angsten min selv om jeg egentlig liker å presse meg selv og teste grensene mine. (herregud jeg presser grensene mine hver gang jeg går på utsiden av døren omtrent.) Men jeg har etterhvert begynt å tenke meg ut hvordan jeg vil leve, jeg tror ikke jeg kommer til å orke 100% stilling et sted med mye folk hele tiden, kanskje 50%.

Så kanskje satse på et eget firma ved siden av. Selv om man har sosial angst behøver ikke det bety at man ikke kan ha et spennende liv eller at livet er over. Kanskje man åpner seg mer opp for nye muligheter. Ting man ikke ville tenkt på å gjort tidligere. Gå på jobb som en zombie fra 8-16 hver bidige dag kan jeg ikke tenke meg, det er faktisk utenkelig! På en måte er jeg litt glad for sosial angsten og de mulighetene og ting i livet jeg må overveie kanskje mer enn mannen i gata. Fordi da vet jeg at jeg har selv valgt det og ikke bare fulgt strømmen eller andres ønsker. Selv om jeg føler det er hardt å måtte innrømme at angsten bestemmer i en del av livet mitt, så er jeg også veldig god til å tilpasse meg slik at jeg ikke går glipp av altfor mye. (Ja det sier jeg selv om jeg er viggo venneløs)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har slitt med sosial angst, og er ikke blitt kvitt det. Mye fordi de fleste folks svar på problemet er at de skal kaste deg til ulvene hele tiden. Dvs tvinge deg til å gjøre de tingene du frykter mest. Noe som i mitt tilfelle har gjort ting mye verre. Men det er mange som tror at hvis de bare kaster deg i vannet så lærer du å svømme...

Enig i dette.

Jeg har gitt meg selv utfordringer, men har ikke startet med å hoppe fra 10 meteren. Først var det nok å komme seg ut å hente posten og så sakte eskalere.

Baby step....

[Wombat]

Du snakker en del om å ha en "indre uro" i kroppen - du har ikke blitt vurdert for ADD? Det er en type AD/HD som er den motsatte typen av den folk er mest vant til...

Det er en ganske lite synlig diagnose, men den rammer ganske hardt i hverdagen.

Håper jeg ikke sporer av fra tråden nå, tenkte bare på ADD med en gang jeg leste posten din