Tanker om adopsjon...

[Barbie]

I all min tid har jeg vært negativ til å adoptere,og hadde vel aldri trodd at dette skulle bli en aktuell problemstilling for meg.

Ettersom jeg sannsynlighvis ikke kan få egne barn,har alikevel tanken på å adoptere meldt seg.

Jeg er imidlertid redd for at jeg har for store krav til en eventuell adopsjon.

Jeg vil ha et barn med min egen hudfarge,barnet skal ikke være mer enn 6-8 mnd,ingen defekter osv....

Hvordan blir mine følelser for et eventuelt adoptivbarn? Blir man like glad i disse,eller føler man seg mer som en langtids-barnepike?

Forteller man andre at barnet er adoptert,og hvordan reagerer folk?

Hvor lang tid tar det å få et adoptivbarn,og hva koster det?

Kan man velge hvilket land man vil ha barnet fra?

Jeg hører gjerne fra noen som selv har adoptert,eller har planer om å gjøre det.

ismen

[Gjest Anonymous]

Tror du kan bli skuffet om du skal ha disse tanker ang adopsjon.

Det er ikke som å handle på butikken.

Det tar ofte noe tid, opptil to år.

Det koster mye penger.

De som er barnløse og velger og adoptere, så er lengselen etter egne barn så sterkt at det blir som om de skulle være biologiske foreldre.

[Cassandra]

Jeg verken skal adoptere eller har adoptert barn, men jeg svarer deg for det Grunnen til at jeg svarer deg er fordi jeg kjenner to par som er fosterforeldre. En fostermor har hatt fosterbarna siden de var 3 og 4 år, og de er nå voksne. Hun har fortalt meg at hun ble like glad i dem som sin biologiske sønn OG sin adoptiv sønn Denne damen som jeg nevner her har oppdratt seks barn. Og fire av dem er fosterbarn, en adoptiv sønn og en biologisk. Alle barna føler seg like elsket, og har vært det!

Det andre paret har en biologisk datter og fosterbarn på 3 og 4 år. De har hatt fosterbarna siden ungene var 7 mnd og 21 mnd, og de er like glad i barna som de skulle ha født dem selv. Jeg tror at å være fosterforeldre er tøffere enn å adoptere fordi med fosterbarn vil alltid de biologiske foreldrene har rettigheter. Barna kan aldri HELT bli deres.

Så jeg har sett med egne øyne at mennesker blir MINST like glad i barn som er født av andre. Akkurat den biten tror jeg ikke du skal bekymre deg om.

Det er jo mange eksempler på ste foreldre også... de blir jo også OFTE like glad i sine ste barn som i sine egne. Derfor tror jeg ikke du skal være redd for at du IKKE skal elske dine adoptiv barn, for det er jeg ganske sikker på at du vil!!

Lykke lykke lykke til!!!!! Å være noens mamma er et mirakel 12

[Crazee]

Eg kjenner ei som er inne i adopsjonsprosessen no - du kan jo lese det ho skriv på sidene sine: http://www.ruus.net/adopsjon/index.html

1212[ Dette Innlegg er endret av: Crazee den 2002-04-30 01:34 ]

[Gjest Linn]

Hei

Min kusine har adoptert en gutt fra Peru. Det tok 2 år før de fikk han. Han er så utrolig skjønn og en skikkelig hjerteknuser.

Når man skal adoptere så snakker man med konsulenter som driver med dette. Man skal fylle ut en skjema og der velger man ev. land ungen skal komme fra. Hvor gammel og om det skal være '100%' frisk eller ikke.

Dems definisjoner på missdannelser osv er alt mulig rart. Skjeler ungen med øynene så er den ikke frisk. Tegn til lese og skrive vansker .. ja alt mulig rart.

Når man først får vite at det er en unge som venter på deg så forsvinner nok redselen for at du ikke kommer til å bli like glad i han/hun som om det skulle vært din egen. Kommer sikkert til å føles litt rart med en gang med dette går over.

Ønsker deg lykke til hvis du skal adoptere.

---

Linn

[fletta]

Hei

Tenker du på å adoptere er det mye informasjon på http://www.adopsjon.com

Derfra er det linker videre til de forskjellige adopsjonsorganisasjonene, med bla. hvilke land barna kommer fra, hvor gamle de er, hvor gamle søkerne må være etc.

Det er flere østeuropeiske land som adopterer bort barn, mtp. utseende som du nevnte. I forhold til misdannelser eller små skader, tror jeg dette kan spesifiseres/ønskes/ønskes bort på søknadspapirene.

12

[Catzy]

Jeg har en adoptert kusine. Hun er like mye min kusine som alle de andre kusinene og fetterne mine. Hun kommer fra Kina. Foreldrene hennes elsker henne og var så stolte da de kom hjem fra Kina med henne. Besteforeldrene mine var litt skeptiske til ideen om en liten jente fra Kina, men nå digger de henne. Hun og bestemor er bestevenninner!

Selvfølgelig kommer hun til å lure på hvorfor hun har sort hår og skjeve øyne når foreldrene ikke har det, men jeg tror det vil gå helt fint å forklare adopsjon for henne.

Jeg tror at adopterte barn blir minst like høyt elsket av sine foreldre og omgivelser, og at de over tid ikke har noen problemer med å tilpasse seg sin nye tilværelse.

Catzy

[Jen]

Har født et barn som jeg elsker over alt på jord, og jeg er helt sikker på at jeg ville blitt akkurat like glad i et adoptivbarn. Leste et intervju engang med noen adoptivforeldre som sa at det måtte være mye lettere for biologiske foreldre å bli kjent med barna sine fordi de visste hvorfor barna handlet som de gjorde. Tull og tøys. Uansett om man føder selv eller adopterer har barnet sin egen personlighet og man må bruke tid på å bli kjent med det. Har faktisk flere venner som er adopterte. To som kommer fra asia og tre som er født i Norge. Ingen av de hadde problemer med å tilpasse seg. Lykke til om du velger å adoptere.