deprimert

[Gjest AnonymBruker]

hei folkens. jeg vil ikke si navne mitt, grunnen til det er at jeg vil ikke noen skal kjenne meg og veit hvordan jeg har det. jeg er en gutt på 17 år, kommer fra nord-irak. jeg er ikke så flink til å skrive norsk eller jeg kan skriv norsk men skriver feil av og til.

jeg har vært deprimert i hele live mitt og jeg skjønner ikke hva er vitsen med at jeg lever når jeg har det så tungt som jeg har hadd det sia jeg har skjønnt at jeg er mennske.

jeg klarer nesten ikke å snakk om live mitt, når jeg snakker om live mitt triller tårene ned automatisk. det var endag da jeg bodde i hjemmelande mitt. jeg vila til søskenbarne mitt fordi jeg hadde savnet dem. jeg var 5-6 år gammel og, husker ikke helt hvor gammel jeg var. da pappa kjørte meg til søskenbarne mitt så kunna han ikke vær der han mått dra tilbake. jeg husker ikke så mye av dette men jeg husker da jeg ble kjørt hjem så hva døren åpent, jeg såg bare blod som går mellom fottene mine, jeg og han søskenbarne mitt gikk in (vi fikk sjokk da vi såg det kommer blod fra huset) da jeg gikk in hadde hele famillien ligga på baken og var død, bare jeg som levde å det hva fordi jeg ikke var hjem. da jeg såg at mamma & pappa & søster og bror ligga der å hva død jeg skrite i hjel etter det flytta jeg til broren til faren min. der har jeg ikke opplevd nå særlig bra. også kom vi til norge. vi kom ikke med fly med kom land til land og på veien opplevd jeg mye dårlig, f.eks frys,uten mat også videre. også kom vi til norge til slutt. har bod i norge sia 2002 og fikk oppholdt stilatelse i 2006 eller noe sånt. men de tiden jeg har hadd bra hva da jeg hva med familien min eller store broren min og store søstra mi. etter jeg flytta til han broren til faren min har jeg ikke hadd det nå bra, isteden de skal rop på meg på navne mitt så har dem laga egen kalle navn til meg f.eks esel, hund, idiot, homse også videre jeg har prøvd å ta livet av meg men vet ikke hvorfor jeg ikke død. sku virkelig ønska jeg hadde død da hadde jeg følt meg at jeg er nær familien min. jeg har ikke tryggt her jeg bor. til og med jeg har fått psykologiske problemmer eller ka det heter, jeg føler meg som jeg er i fengsel, jeg går på skolen og etter skolen er jeg hjemme for ikke lov å dra ut når jeg vil og må kom hjem på rette tid. er kanskje ute 8 timer til sammen i uka, resten er jeg hjemme og gjør hus arbeid eller sitt på romme mitt og tenker og tenker helt til jeg begynner og gråter, jeg lever med tårene. jeg vil ikke lev synes ikke det er no bra å lev uten familie, største ønsken min er å kall noen for mamma eller pappa eller bror eller søster synes ikke det er noe arti å lev uten familie. endag begynnte jeg å elske ei jente via nette ho komt fra samme land som meg det var første gang jeg elsket ei jente så my som jeg gjorde, jeg elsker henne sånn helt seriøst, jeg trud hun hva engelen min men endag snud ho seg mot meg og forlata meg, jeg kommer aldri til å glemme henne. det er sikkert mange som syns jeg skal flytte ut altså gå på et barnehjem eller instudesjon eller noe sånt, jeg vil gå på barnehjem men problemen er at vis jeg går til barnehjem da kommer dem til å si til resten av slektene mine at jeg ikke bor sammen med dem og jeg er en dårlig gutt osv, da mister jeg dem også. sånn er kulturen vår :-/ jeg bruker og snakk med helsesøstra noen gang men jeg forteller ikke alt som har kjedd, jeg forteller bare henne at jeg er lei meg og vet ikke hvorfor jeg er det, så begynner hun og snakk til meg slik jeg føle meg litt bedre. nå vet jeg ikke hva jeg skal snakke om først, det ble blanding på en måtte. her hjemme får jeg ikke penger, og klærne mine er gammel, får klær 1 gang i året. da kjøper dem 2-3 dongrybokser og 2-3 t-shorta osv for 1 år :-/. når jeg er på skolen eller på familie besøk så føler jeg meg flau og får tårene i øyne når æ ser på andre og ser på meg selv. klarer nesten ikke å skriv mer tårene triller bare ned over vet ikke hva jeg har gjort som er galt siden jeg har opplevd alt dt her og har det for jævlig. håper ikke dere misforståd, jeg tigger ikke om peng men forteller bare om live mitt og hvordan jeg har det. men mer klarer jeg ikke å skrive for bare mer og mer tårer i øyne, syns jeg har gråt nokk for idag. hva bør jeg gjøre for å ungå alt dette her ? skal jeg ta livet av meg slik jeg ungår alt som har kjedd og sjer ? hva hadde du gjort om du hva på min plass ? og jeg vil ha noen info fra dere om hva jeg bør gjør og ikke gjør. men jeg vil fremdeles ikke si hvem jeg er osv. vil ikke noen skal kjenne meg. takk for alle svarene <3

[Sekretæren]

Kjære deg

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh SportyShorty, mod