Her man HELT alenemor når...

[Gjest Anonymous]

man har fri annen hver helg og en gang i uka, eller fri annen hver uke?

Tenkte litt på dette etter og ha lest forskjellige innlegg her inne.

Min definisjon av alenemor er at hun er ALENE (dette kan naturligvis også gjelde alenepappaer :D )

Jeg gikk fra faren til barnet mitt når hun var 2 uker, familien bodde i et annet land og når datteren min var 3 mnd døde faren til barnet mitt. Men han hadde aldri noen kontakt etter at vi flyttet.

Så jeg var alenemor. Tror jeg hadde min første frihelg når datteren min var 3 år.

Jeg vil ikke gå inn på en diskusjon hvor slitsomt det er og være aleneforeldre, det tror jeg er individuelt, men personlig synes jeg det gikk helt fint :D , men sympatien min blir litt mindre ovenfor de mødrene eller fedrene som klager og syter når de faktisk har en del fri, mer fri en de som er to har. Etter at jeg traff samboeren min har vi heller ikke fri annen hver helg eller uke…

[Silfen]

Jeg er HELT alenemor.

Dvs: sønnen min er hos sin far annehver helg bla bla, mens datteren min er hos meg hele tiden.

Har "fri" de gangene min mor gidder å forbarme seg over meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det jeg.

Jeg er alene med sønnen min ja, men han er hos pappan sin annenhver helg og en dag i uka. Jeg har mer fri nå enn da vi var sammen.

Vil kansje si jeg var mer alenemor mens vi var sammen faktisk.

[Gjest gjesten]

Gamle Alex, du har et godt poeng. En jeg kjenner skulle fikse alenemor-tilværelsen SÅ bra, det skulle ikke være NOE problem. Og det har det forsåvidt ikke vært heller, siden pappan har barnet annenhver helg og en kveld hver uke, og besteforeldrene passer barnet de fleste av de resterende helgene (gjerne torsdag til tirsdag, for mammaen er "så sliten")........ joda, jeg blir litt irritert, ja!

[Gjest Anonymous]

Gjesten- Det er litt slike eksempler jeg mener.

Har også venner som er så utrolig slitene hele tiden, og det er jo greit nok det men man klarer vel og hente seg inn litt når man har fri annen hver helg. Eller de som sier det blir så mye bedre når pappen henter barnet/barna for nå er det på tide med litt fri :o .

Når man er to har man da ikke så ofte fri, hvis ikke man har ekstremt hjelpsomme besteforeldre da,

[Indira]

Jeg er vel ganske enig her.

Syns kansje enslig mor er et mer passende uttrykk for min del. For helt alene er jeg jo ikke.

Jeg har faktisk mer fri nå enn når vi var to!

Nå er lillegutt hos pappan sin annenhver helg og innimellom en dag i uka.

For enslig og alene er jo nesten ikke det samme... *blond*

[Gjest Qlio]

Det var ett godt poeng, det der! *nikker*

[Gjest Brunhilde]

Hvorfor må alt defineres innenfor så snevre rammer?

Pr. definisjon er man aleneforsørger når man ikke lever sammen med barnefaren (eller annen partner).

For noen av oss vil det å være "helt-alene-forsørger", dvs UTEN avlastning annenhver helg og en dag i uken, være helt greit - for andre vil det være en uoverkommelig oppgave.

Kan vi ikke bare innse at alle er forskjellige og ikke dømme hverandre nord og ned fordi vi tilfeldigvis takler ting, for eksempel det å oppdra barn, forskjellig?

Og sånn til orientering, jeg ER alene med 13 åringen min - og nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt å ikke ha avlastning fra barenfaren, jeg vet ikke om noe annet. Tror det er atskillig verre for de som er vant til å være to og plutselig står alene med hovedomsorgen...selv om de kanskje har avlastning jevnlig. Jeg visste i det minste hva jeg gikk til da jeg valgte å få barn selv om jeg visste at det ville bli mitt ansvar helt alene.

[mellom]

Er det definisjonen av termen Alenemor som plager deg - eller at de sier at de slitne når de jo faktisk har fri annenhver helg? Hm. Jeg vil nok kalle en alenemor det hun selv velger å kalle seg. Tror kanskje at det er best at den som er i situasjonen får definere hva en *er* og ikke. Når det gjelder innholdet i ordet, sett fra mitt ståsted, som er sammen med faren til barna mine - så regner jeg ikke så mye dager, men ser heller kanskje på opplevelsen av det å være alene. Alene om å bekymre seg, alene med regninger, alene med opp- og nedturer - alene isteden for to rett og slett. Vet at det finnes unntak - som de som da deler mer med venner og annen familie - og de som faktisk fortsetter å dele både tanker om barnet og framtida med den de bodde sammen med før.

[Gjest Anonymous]

Alene og alene , fru Blom

Jeg føler meg forferdelig alene som alenemor selv om faren har barnet omtrent like mye som meg. Jeg er helt alene om omsorgen når jeg har barnet- ikke noe nettverk rundt meg...ingenting.. Ingen å spørre, ingen å prate med. Jeg er helt utslitt psykisk. Når jeg ikke har ungen hos meg har jeg ingen.

Ungen min liker meg ikke engang. Begynner å grine når jeg henter det i barnehagen. Jeg tror jeg begynner å få et steinhjerte.

[Gjest Anonymous]

Vel, vet ikke om det er ordet "alene " som plager meg, men etter og ha opplevd begge deler, og være HELT alene og være to må jeg si at jg sliter litt med og sitte og høre på klagende venninner som har fri annen hver helg og en gang i uka, eller en hel uke av gangen.

Jeg hadde ingen hjelp, ingen familie,ingen avlastning eller noen og få råd og tips fra. For meg går det under definisjonen alenemor.

[Gjest Madam Felle]

Vel, vet ikke om det er ordet "alene " som plager meg, men etter og ha opplevd begge deler, og være HELT alene og være to må jeg si at jg sliter litt med og sitte og høre på klagende venninner som har fri annen hver helg og en gang i uka, eller en hel uke av gangen.

Jeg hadde ingen hjelp, ingen familie,ingen avlastning eller noen og få råd og tips fra. For meg går det under definisjonen alenemor.

Ikke alle klarer den rollen like bra. hvordan mennesker opplever ting er og blir forskjellig, og om noen klager for at de er trøtt så må de få lov til å gjøre det selv om de har en far som stiller opp for barnet. jeg synes det blir tåpelig når noen skal bestemme hvordan andre skal reagere. Det du egentlig sier, er at du som ikke har hatt nettverk rundt deg har lov til å klage, men ikke de som har et nettverk rundt seg. tror du ikke de også kan bli sliten selv om de har mer avlastning enn det du har?

Har selv vært alene med mine barn i alle år, faren til eldstemann er den eneste som er i bilde, men ikke til de to andre. Har foreldre som mener at de er ferdig med småfolk, og har klart meg utmerket alene. Men jeg klarer å forstå at selv de med avlastning kan være sliten også

[Gjest Anonymous]

poenget mitt Madam Felle er at jeg klaget ikke da heller, synes faktisk ikke det var så ille :D , men det har kanskje noe med at jeg ikke viste bedre fordi jeg ikke hadde noe å sammenligne med.

Folk kan klage og syte så mye de vil for meg men jeg er av den personlige mening er at de har det litt lettere en de som er helt alene.

[Gjest Poirot]

Min venninde har 50/50 omsorg. Hun er MYE MER på byen enn meg (som ikke har barn), og lever livets glade dager. Besteforeldrene stiller også opp på begge sider, har barnet på ferie, henter i barnehagen osv. Hun og exen er også fleksible, så hvis en skal noe tar gjerne den andre omsorgen.

Allikevel er det ikke grenser for hvor hemmet hun blir av sitt barn, alenemor som hun er.

[Gjest Anonymous]

Min venninde har 50/50 omsorg. Hun er MYE MER på byen enn meg (som ikke har barn), og lever livets glade dager. Besteforeldrene stiller også opp på begge sider, har barnet på ferie, henter i barnehagen osv. Hun og exen er også fleksible, så hvis en skal noe tar gjerne den andre omsorgen.

Allikevel er det ikke grenser for hvor hemmet hun blir av sitt barn, alenemor som hun er.

Donpedro, Du skjønte poenget mitt.

[Gjest Madam Felle]

Min venninde har 50/50 omsorg. Hun er MYE MER på byen enn meg (som ikke har barn), og lever livets glade dager. Besteforeldrene stiller også opp på begge sider, har barnet på ferie, henter i barnehagen osv. Hun og exen er også fleksible, så hvis en skal noe tar gjerne den andre omsorgen.

Allikevel er det ikke grenser for hvor hemmet hun blir av sitt barn, alenemor som hun er.

så er det noen som ikke burde fått barn før de var klar for det

[Gjest Poirot]

Helt klart! Men hun er 28, da... (og barnet er 5).

[Gjest Kri]

Halloen!

Jeg er altså pr definisjon en "gift alenemor"!

Dvs: Jeg har to barn fra tidligere ekteskap, og er nå gift for annen gang.

Mine to barn er nokså sporadisk hos sin far (2mnd siden sist) jobb etc..

Vel, så lenge jeg var gift med barnefaren var det annerledes og lettere å være mor.

Riktignok hadde vi ikke fri annenhver helg, men vi var da to om hverdagene. Når leksene skulle gjøres, når noen var syke, trengte kos, trøst, skulle leses for, kjøres i selskap eller på trening, puh...

Vi var to som kunne svare når barna spurte. Jeg / han kunne gå alene i butikken, på trening, på tupperwareparty osv.

Det er dette som gjør at alenemødre blir så slitne og trenger litt tid for seg selv. Det er alle disse små pustepausene som andre får innimellom i hverdagene som alenemødrene ikke har, og så er det selvfølgelig alt ansvaret!

Jeg var selv alenemor i 4 år før jeg giftet meg på nytt, og min mann er hjemme med barna når jeg skal alle disse små tingene som alle gjør.

Men ansvaret er bare mitt alene. Det er helt ok, jeg har alltid synes at det er lettere å lage klare retningslinjer på den måten.

Det er viktig for barna å ha kontakt med begge foreldrene, og det er kjekt for barna å komme hjem til en uthvilt mamma som har savnet dem.

Hei og hå