Kjønnsrolle...

[Gjest Alive]

Det har vært skrevet en del om "flink-pike"syndromet i det siste...

Jeg har også fått en del kjennskap til det gjennom en av mine nærmeste som har fått "diagnosen"-veldig tungt å se den jeg er aller mest glad i detter sammen slik.

Tidligere har dette vært kjent gjennom typisk det å "møte veggen" eller å få et sammenbrudd.

Men nå rammes fler og fler jenter...ofte dreier det seg om yrkesaktive mødre...er det så rart?

Før i tiden var mødre hjemmeværende frem til barna var i skolealder, nå er ikke samfunnet lagt opp slik lenger....

Er det bra? Kvinner skal satse mer og mer på karriere, samtidig som de ikke kommer unna det ekstra båndet og samvittighetsfølelsen ovenfor barna de innehar helt naturlig.

Ja, fedrene skal delta på lik linje, slik samfunnet er lagt opp i dag, men det skjer ikke!

Det er en medfødt forskjell (-mener nå jeg) kvinnene slipper ikke unna følelsen av å skulle strekke til på alle områder.

Menn klarer på en eller annen fortreffelig måte å koble ut andre ting når de er på jobb.

Det er vanskelig å være flink på alle områder, jeg kjenner ofte det river i meg, og klarer ikke å strekke til på alle områder. Streber etter å være flink!!!!

Skulle ønske jeg kun strebet etter å være et godt menneske, med kvalitet i livet!

Ønsker en debatt på dette, fordi jeg ikke finner svar selv til å gjøre det bedre for meg og mine...

Er det fler som tenker/føler det samme?

Noen som er uenige?

[Fru Fomle]

Når det gjelder "flink-pike" syndromet, så tror jeg vi jenter er vår egen verste fiende...

Jeg ser at en av mine venninner alltid har hele huset på G, en annen lager de mest fantastiske retter, en tredje har en super karriere, en fjerde har et fantastisk sexliv... osv. osv. Så slår jeg alt dette sammen og har som mål og klare alt sammen, da vil jeg ha et perfekt liv. Og dermed er jeg inni en spiral der jeg føler at jeg aldri strekker til og aldri blir fornøyd med egen innsats.

For meg så blir det feil og skylde dette på at kvinnene er gått ut i arbeidslivet, jeg kunne aldri gått hjemme og vært avhengig av at min mann forsørget meg og mine barn. Jeg har valgt og ta en utdannelse, og ønsker å bruke den. For meg så passer ikke husmortilværelsen særlig godt, men jeg har full respekt for de som tar seg tid og råd til å være hjemme med barna. Om de har et mindre stressende liv enn meg som jobber er jeg ikke helt sikker på, de fleste hjemmeværende jeg kjenner har fullt program hele dagen og går på "tusen" ulike aktiviteter.

I dag er det blitt slik at vi aldri har tid til å kjede oss lenger, kjedsomhet er blitt et symbol på et lite innholdsrikt liv. Men det er når vi har tid til å sette oss ned og gjøre ingenting at vi kjenner om vi er fornøyd med det livet vi lever. I dag så har de fleste familier et stappfullt program også etter at jobb, skole og barnehage er slutt for dagen, vi lærer rett og slett opp barna våre til å ha det travelt og stresse! Og i helgene skal vi ha "kvalitetstid" med alle mulige aktiviteter..

Og selvfølgelig skal fedre stille opp på lik linje som mødre. Men så er det sånn at mange mødre gjør seg selv til "martyrer" og gjør mer enn sin del, eller at de er redd for at ting ikke blir gjort bra nok når mannen gjør det. Og tro at menn mangler gener for slikt er å legge ris til sin egen bak..

[Sheba]

Enig med ovenstående innlegg, jeg kunne heller aldri verden tenke meg å ikke ha et arbeid og bli forsørget av min mann. Og for å være helt ærlig kan jeg bare ikke forstå jenter av i dag som synes det er helt ok...Så får vi heller renonsere litt på kravene til et prikkfritt hjem og alt det der. Det er da ikke såååå viktig uansett? Det som er viktig er vel at alle har det bra, ikke at det ikke finnes en hybelkanin i hele huset?

Jobben er en svært viktig del av det som gjør meg til meg, og slik ønsker jeg at det skal fortsette æ være (jeg er forøvrig ingen "karrierekvinne", men har en jobb jeg trives godt i selv om lønna ikke er allverden).

[Gjest Poirot]

Men så er det sånn at mange mødre gjør seg selv til "martyrer" og gjør mer enn sin del, eller at de er redd for at ting ikke blir gjort bra nok når mannen gjør det.

Legg til at man forventer det samme av seg selv som det man selv fikk av sin mor (som kanskje var hjemmeværende), og du har et stort problem.

Selv er jeg flink til å la ting flyte litt, er ikke hysterisk poå hverken vaske eller rydding. Da får man mer tid til kos og tull og tøys.

Lite sidespor: tror mange hjemmeværende ser på seg selv som på jobb, og ikke som forsørget a la en passiv tilstand.

[mellom]

Jeg ville hatt noe problem med å la mannen min forsørge meg, det ville jeg ha satt pris på faktisk - men å ikke få brukt meg utenfor kjøkkengulvet ville vært vanskelig tror jeg. Det ville nok økt sjansen for at jeg etterhvert ville følt meg mindreverdig, uansett om det var reelt eller ikke.

Når det gjelder krav og nye og gamle roller, så driver jeg og snakker med meg selv om det - altfor ofte. Jeg sliter nok med å være sterk både på den ene og den femte areanen, men driver fortsatt og er den som vasker mest og flest gulv. I tillegg har jeg vært innom, så altfor mange ganger, tanken om at barna mine ville hatt det bedre om jeg var hjemme på fulltid, og at det e g e n t l i g er meningen at vi kvinner... og andre slike villfarelser. For det er vel lite i den moderne vestlige verden som har kontakt med det gamle utgangspunktet - kalt urinstinktet?

[Gjest Alive]

Jeg kunne heller aldri bare gå hjemme, jeg hadde gått på veggen, jeg trenger følelsen av et voksent liv.

Men å koble barn og full jobb er ikke alltid like lett, selv om det er en mann i bildet som skal være med å dra lasset.

Jeg gjør meg ikke til "martyr" for jeg ønsker av hele mitt hjerte å kunne lire litt på mine egne krav til meg selv.

Men jeg klarer ikke å slå av de stadige bekynringene for om barna har nok klær, om de kanskje skulle vært hjemme pga den rennende nesa, tårevåt avskjed ved levering i barnehage, skulle kjøpt en størrelse større sko til fotballtrening osv....

Jeg tror mennene klarer fint å legge bort disse stressfaktorene når de er på jobb...-vel jeg klarer det ikke og det sliter meg regelrett ut!

Ja, det er viktig å se på hva som betyr noe i livet, og fire litt på kravene når det gjelder de små tingene.

Når det gjelder barna, så er det vanskelig, for jeg ønsker virkelig å være den perfekte mor, som alltid stiller opp og virkelig engasjerer seg. Det blir faktisk litt mye, når det også stilles høye krav i forhold til jobb!

[Iset]

Enig med ovenstående innlegg' date=' jeg kunne heller aldri verden tenke meg å ikke ha et arbeid og bli forsørget av min mann. Og for å være helt ærlig kan jeg bare ikke forstå jenter av i dag som synes det er helt ok...[/quote']

men hva ser du i det å gå hjemme? å ligge på sofaen med fjernkontrollen og chipsskåla på magen?? å være hjemmeværende er faktisk en fulltidsjobb det og, en svært lite verdsatt sådan!!!!!

dere som hadde gått på veggen hjemme, hva GJØR dere hjemme? jeg er hjemmeværende, venter mitt første barn i november, men nå allerede før ungen kommer er det mye å gjøre i huset, lar ikke alt ligge å flyte jeg. og når barnet kommer er det jo straks mye mer å gjøre.

jeg synes mange har et veldig negativt syn på det å være hjemme, at hjemmeværende kvinner bare ligger og later seg og ser på Oprah! jeg kan iallefall si at det gjør IKKE jeg! å ha et hus krever stell, og det tar ikke 10 minutter daglig for min del.

klart mannen kinne hjulpet til, og det gjør han av og til, men nå jobber han, og da er det min plikt å gjøre husarbeidet mener jeg.

Iset 30+4

[asterix]

å ha et hus krever stell, og det tar ikke 10 minutter daglig for min del.

Men hvordan du får det til å bli en fulltidsjobb begriper ikke jeg i hvertfall. Kunne vært veldig interessant å se en liste over hva du faktisk gjør i løpet av en vanlig hverdag.

[mellom]

Jeg ville ikke hatt noe problem med å være hjemme og fylle dagene med arbeid. Herregud - det er jo nesten ferie å være på jobb. Men vi er forskjellige, og det er vel det eneste sanne her, er det ikke? At det å ikke vil gå (jobbe/slite) hjemme, er ikke det samme som å si at det er galt/feil/kjipt (sett inn ord som passer) - for alle andre. Mange finner mening i å være hjemme - kan hende kan de lese, leve, skrive, jobbe, være mamma - ja - gjøre det de er best til - og det de synes er mest utviklende og mest riktig for akkurat dem. Det vil ikke si at jeg har lyst til å være hjemme.

Tilbake til det å fire på krav - jeg burde nok gjøre det. Men synes det er vanskelig - er det kjønn? Vaner? Mammaen min sin innflytelse? Tvangstanker? Aner ikke. Men det kjøkkengulvet kan ikke være tilgriset av makrell i tomat når jeg går og legger meg. Det går bare ikke.

[Gjest Anonymous]

Men hvordan du får det til å bli en fulltidsjobb begriper ikke jeg i hvertfall. Kunne vært veldig interessant å se en liste over hva du faktisk gjør i løpet av en vanlig hverdag.

jaja fulltid og fulltid, overdrev kanskje litt der, men jeg har inntrykk av at mange ser ned på hjemmeværende og mener de er late som "bare går hjemme". men å være husmor er jo ikke akkurat ferie heller. det er det jeg mener. jeg gjør alt husarbeidet hjemme, lager mat, osv, det er mye å gjøre. er det bedre å ha en fulltidsjobb der man feks sitter foran en pc hele dagen?

det er bare det jeg mener, at folk må slutte å se ned på hjemmeværende, har faktisk fått kommentarer som at jeg er en "trussel" for likestillingen feks, det er jo helt idiotisk!

klem Iset

[Gjest Starya]

Skulle gjerne vært hjemmeværende husmor, jeg.

Tenke seg til, jeg som ikke engang liker Oprah..

[Gjest Anonymous]

Skulle gjerne vært hjemmeværende husmor, jeg.  

Tenke seg til, jeg som ikke engang liker Oprah..

Jeg også, ikke fordi jeg synes hus og hjem krever så mye at det er nødvendig, men fordi det er herlig å kose seg hjemme med hobbyer, videreutdanning, kurs osv uten å måtte "kaste bort" tid på jobb. Men nå får jeg jo et år til å kose meg hjemme framover da.

Men Iset, jeg lurer fortsatt på hva dette "alt husarbeidet" er, som tar så mye tid.

[Gjest Mayamor]

Jeg har lyst å jobbe i en 50% stilling når babyen er blitt ett år.

Forrige gang va jeg hjemme til gutten min var 2,5 år.

Men fra han var 11 mnd var jeg dagmamma.

Ja takk begge deler...

Mayamor

[Gjest Anonymous]

Men hvordan du får det til å bli en fulltidsjobb begriper ikke jeg i hvertfall. Kunne vært veldig interessant å se en liste over hva du faktisk gjør i løpet av en vanlig hverdag.

Det lurer jeg litt på også - så sant du ikke bor i et slott på 1600 kvadratmeter da..

Jeg har ingen barn, har dog en samboer som ikke akkurat er verdens flinkeste til og vaske og rydde - mao i tillegg til heltidsjobb så er det stort sett jeg som svinger skurefilla og rydder hjemme. Og det ser altså helt ålreit ut hjemme hos oss, og fritid synes jeg da også at jeg har nok av. Så jeg skjønner altså ikke hvordan det er mulig at det å stelle et helt standard norsk husvære kan være hverken heltids- eller deltidsjobb (50%).

[Sheba]

Gjesten over er meg, har visst glippa litt med autologinen

min...

Sheba

[asterix]

Hmm Autoinlogingen slo visst krøll på seg for min del også her før i dag for gjesten mellom Starya og Mayamor her over er altså meg. :-?

[Fakse]

Må bare si meg helt og totalt enig med valla. Tror ikke problemet med utbrennthet løses av at kvinner igjen skal bli husmødre og gå hjemme hele dagen.

Jeg ville også ha blitt gal av å gå hjemme hele dagen. Ikke fordi det nødvendigvis er lite å finne på (har man et hus kan man jo doble som både husmor og snekker), men fordi hjernen min trenger utfordring og jeg trenge å møte andre folk.

Hjemmeværende husmødre slutter å være en trussel for likestillinga den dagen det blir like naturlig med hjemmeværende husfedre.

[Gjest Alive]

Som sagt tror heller ikke jeg at det er løsningen, men jeg tror det er en utløsende faktor til økningen av utbrenthet hos kvinner!

Jeg ville ikke klart selv å gå hjemme over lang tid, nettopp av den grunn at jeg trenger et "voksen" liv og litt mer intellektuell stimulans enn det barna mine kan gi.

Jeg tror som valla skrev at vi skal bli flinkere til å ikke sammenlikne oss med andre til en hver tid, ikke prøve å streve etter å bli finkere hele tiden.

Tror det er viktig å gjøre seg opp en mening om hva som virkelig betyr noe, og heller konsentrere seg om det!

Jeg tror fortsatt at de ønskene vi har om mer avlastning fra mennene kan sikkert bedres i praksis, men de stressutløsende bekymringene vi mødre alltid går med, slipper vi ikke unna -det er genetisk.

[Gjest Anonymous]

Hjemmeværende husmødre slutter å være en trussel for likestillinga den dagen det blir like naturlig med hjemmeværende husfedre.

nettopp!!!