Usikker 4 åring

[Jinx]

Mine to jenter på 4 og 5 år, er

bestevenner... Å det er jo bra..

MEN..

Den eldste er veldig utadvent og har alltid tatt vare på

lillesøsteren sin ...

(Å det er ikke hennes jobb å være resverve mamma,

hun skal få være barn selv..)

Yngste er stikk motsatt..

Hun er usikker og redd ..

T.o.m andre ukjente barn..

Hun har alltid vært sammen med storesøsteren sin,

og klarer ikke å gjøre noe på egen hånd..

Vi viste ikke at det var så ille før nå nylig..

De danser ballett, og har gjort det i noen semestre nå..

Å forrige uke begynte femåringen på et høyere nivå

- for hun har virkelig funnet sin ting her i livet...

(er kjempe flink - og elsker det)

Å det var meningen at fireåringen skulle begynne der også,

men det ble for skummelt..

Hun ville ikke..

Sa hun ville danse med den andre instruktøren på lek og dans gruppa..

Så vi snakket med danseskolen, og hun fikk begynne der igjen..

Der fikk vi høre at vi hadde gjort et godt valg,

fordi at lillesøsteren hemmet utviklingen til storesøsteren..

Den største passet alltid på den minste..

Vel..

Da det var tid for de voksne til å gå ut av dansesalen,

begynte hun å hylskrike..

Ville ikke.. Var redd.. Hadde vondt i magen.. Hadde vondt i foten.. Osv..

Så det ble ingen dansing..

(sambo som var med henne)

Snakket med henne om dette, og hun sier at hun er redd for de

andre barna..

Hun vil danse, men vil ikke være alene..

(alene tror jeg = uten storesøster)

Sambo prøvde igjen med henne nå på lørdag, og det

samme skjer..

Bare gråting.. Hun vil ikke..

Å følelsene kommer når pappa skal gå ut..

Å han får ikke være i salen, for da vil alle de andre barna ha

foreldrene sine der også..

Burde vi prøve med jenta hver uke ?

Eller bare gi opp ??

Hadde hun ikke villet danset hadde det vært greit.

Men hun vil danse, hun er bare redd for å være alene..

Hun er så lita av seg og nydelig, så hun er blitt koset med

av alle - alltid.. Yndlingen til alle og enhver..

Å der ligger vel noe av den største feilen..

I barnehagen sitter hun alltid på fanget til en eller annen ansatt..

Hun sjarmerer jo alle i senk..

Å i familie selskaper ol, blir hun alltid bært på..

Så vi har snakket med både barnehage og familie, at

de må slutte med det..

I barnehagen sa de faktisk at ungene våre leker seg med

sine jevngamle.. Altså hver for seg..

Å det går kjempe bra..

Det tyder på at hun føler seg trygg der..

Vi tenker litt på hvordan det skal gå når hun begynner på skolen..

Kan jo ikke sitte å holde henne i hånda de første ukene heller..

Så noe må gjøres..

Noen råd ??

Hvis noen har giddet å lese hele innlegget da..

Det ble jo så langt..

[Jinx]

Må bare få med at ved å prøve å ta henne med til dansingen

ikke koster oss noe, da vi likevel ikke får tilbake

pengene for dette semesteret..

[Gjest care]

Jeg reagerer på denne danselæreren som ikke lar dere være i dansesalen en stund til deres datter er trygg. Om noen få andre foreldre også vil være der: So what?? Det er mange barn i den alderen som er utrygge på nye situasjoner og som trenger litt trygghet (i form av foreldre) før de kaster seg ut i dette alene. Dette må jo denne danselærer vite, eller har hun minimalt med kunnskaper om barn. I så fall er jo det litt skremmende siden hun er lærer på en danseskole med barn. Hun ser vel også at dette gjelder spesielt deres datter i forhold til at hun gråter så mye. Kanskje hun rett og slett ikke takler situasjonen.

Jeg foreslår at dere snakker med danselæreren og spør om ikke dere kan få være der et par ganger for å se hvordan det går. Det må være mulig å få gå på danseskole selv om man er litt usikker og sjenert.

[Marianne]

Jeg syns dere skal prøve litt til jeg, men jeg må si at jeg syns de er vanskelige som ikke kan la en pappa være i salen når de ser hvordan hun reagerer.

Men vi har hatt det samme her, eller har det litt ennå og nå er de 8 og 10. Og du så godt det hadde vært om vi hadde vært mer obs på det før de begynte på skolen. De to første årene på skolen gikk det godt i klasserommet, men hun minste av de knyttet ikke noen kontakter i sin egen klasse for hvert friminutt føk hun ut for å finne hun andre. Og ville ikke hun være med henne sto hun heller alene. Veldig synd syns jeg. Nå i høst sluttet hun på speideren fordi hun eldste skulle opp i ny gruppe.

Om dere kan klare å få noe av dette av henne nå som de er så små hadde ingenting vært bedre. Og jeg håper dere klarer det.

Så jeg vil si prøv med dansingen llitt til og f.eks avtal med henne at klarer hun å være der alene så skal hun og pappaen gjøre noe etterpå og.

Lykke til

[Gjest Malena]

Jeg kan forstå danseinstruktøren - det er ikke lett å øve med barna mens foreldrene sitter på sidelinjen. Og hvordan i all verden skulle de forklart 4-åringer at det kun er et av barna som får ha foreldrene der? Dette vet jeg av egen erfaring, da min mann var fotballtrener for gutter i mange år.

Ellers tror jeg ikke dere har noe å tjene på å lokke datteren deres til å fortsette dansingen. Man bør ta hensyn til hennes reaksjon, og for all del ikke "presse" eller "lokke" henne.

La henne danse hjemme - og hvis interessen hennes holder seg, så vil hun helt sikkert begynne igjen når hun blir mer moden. Vi må rett og slett innse at alle unger ikke er like ...

[Jinx]

Takk for svar..

Det er veldig lett å gi opp Malena, men det hadde

gjort henne så godt å fått til dette..

Tre kvarter alene i lek med andre barn..

Hun stortrives jo med det egentlig..

Danselæreren er ung, men har barn selv og erfaring

med barn på dans Care..

Lurer på om hun har mistet tålmodigheten med henne..??

Hun har prøvd å tatt seg av henne hun også..

(minstejenta har jo hatt henne som instruktør flere

semestre før, så de kjenner hverandre)

Har prøvd å lokke henne med premie etterpå Marianne,

men det hjelper ikke..

Å jeg syns egentlig det blir litt feil..

Kanskje hun gruer seg enda mer da, siden hun blir

belønnet hvis hun gjennomfører det...?

Nei, det skal ikke være enkelt..

Sambo har gitt opp han..

Mens jeg tror jeg vil prøve litt til..

Danseskolen kan vel ikke nekte oss å prøve ?

Siden de nekter oss å refundere beløpet på 1300 for

dette semesteret, så har vi vel rett til å være der ??

[Gjest Malena]

Jeg mente jo ikke at du skulle gi opp - men la henne få en pause.

Har selv et barn som var supertalent i håndball, men måtte ta en pause fordi han ikke taklet tilskuere i salen under kampene. Etter en tid borte fra håndballen så er han tilbake igjen - poenget er at de må ville det selv - og ville det så sterkt at de trosser frykten. Det er her det er "farlig" å presse dem - da kan man drepe all framtidig lyst til å drive idrett.

[Gjest Hilde K S]

Been there - done that !

Vi har i mange forskjellige situasjoner opplevd at barna ikke har villet.

Hun eldste har vi presset en del. Jeg sagt til henne at hun SKULLE begynne på idrettsskole ( hun elsker å være i fysisk aktivitet, all ballspilling og løping er gøy ). Vi avtalte at hun skulle gå tre ganger og dersom hun syntes det var helt forferdelig skulle hun få prøve noe annet.

Hun var glad og lykkelig da første gang var ferdig og ønsket å fortsette. Slik har det vært med mye rundt henne.

Mellomste må vi alltid forklare i det vide og det brede om hvorfor han bør gjøre ting og han forklarer i det vide og det brede hvorfor han ikke vil ting. Slik får vi oppklart mange misforståelser om det han er redd for skal skje. Han har flere tanker om alt som kan skje og hva han er redd for.

Hun eldste er kun redd for ikke å få det til. Med henne kan vi bare forklare at ingen får til noe de ikke har øvd på og at man må nok øve på det meste her i livet. Hun vil helst KUNNE spille håndball når hun begynte der i høst. Uten å pushe henne en del, ville hun ha levd et passivt liv, skjermet for all sosial kontakt.

Han mellomste vil gjerne at vi er med. Feks ville han ikke gå på svømming sist fordi at han var redd for å måtte på do mens han var i bassenget.....

Når vi er tilstede er han trygg og rolig.

Men det er nå en gang slik at man ikke alltid kan være til stede. Feks når han skal på liggebesøk og får alle mulige bekymringer. Dette har vi løst med å si at det noen ganger er litt vanskelig for oss voksne å være med. Det ville jo sett rart ut om jeg skulle ligge på en madrass ved siden av han på liggebesøk...

Dette har han vært enig i. ( Han vil jo ikke kontrolleres heller da. )

Med dansetreningen ville jeg forklart henne at det ikke er plass til foreldrene for nå er de blitt så flinke at de bruker større plass når de danser. De vl vel ikke snuble i masse voksne som sitter og ser på dem, vil de vel ?

Så ville jeg forklart hvor jeg var henne og at jeg kom og hentet henne med det samme de var ferdige.

Laaaangt innlegg.

[Gjest Embla s]

Jeg er enig med care - syns det burde gå ann å få til en avtale om at pappan kan være med inn noen ganger. Det gjelder jo å få henne ut av kneika, du sier hun gjerne vil danse, da er det jo for ille at hun ikke skal gjøre dette pga at hun er utrygg når hun er alene! Hvis pappan er med et par ganger, kan han etterhvert snakke med henne om at han kan gå ut en tur mens de danser, etterhvert. Gradvis venne henne til å være alene. Det er også viktig at hun vet at pappa sitter rett på andre siden av døren og at det er greit om hun går ut for å hilse på ham innimellom.

Det er jo viktig å forstå problemet hennes. hvorfor er hun slik. Jeg tror det eneste som kan hjelpe henne er tid (at hun blir tryggere etterhvert som hun blir eldre og mer moden) og at dere voksne tar hensyn til utryggheten hennes samtidig som dere pusher litt (men ikke for mye!!) på noen av de tingene hun syns er vanskelig. Det er viktig at dere snakker mye med henne om hva som skal skje, hvor dere kommer til å befinne dere i fht henne, at dere gjør gode avtaler på forhånd og at hun ikke strekkes for langt.

[Jinx]

Takker for kloke svar..

Har bestemt meg for at jeg skal bli med neste gang..

Vet ikke om det vil gjøre det bedre eller verre, siden hun

er mer knyttet til meg.. Men det er vel verdt et forsøk ..?

Men skal ringe danseskolen på forhånd, og snakke med

dem ang dette med usikkerheten hennes..

Å om at vi kommer...

Tviler på at jeg får sitte innne i dansesalen..

Voksne fikk være med usikre barn i fjor husker jeg, og

det forstyrret timene mye..

Å alle de andre barna ville også til foreldrene sine da..

Men de andre barna er sikkert trygge nå, siden de har holdt på

noen uker.. Så da gjenstår det å få min lille prinsesse til å gi slipp..

Jeg snakker mye med henne om det..

Har fortalt at jeg sitter rett utenfor døren, og venter på henne..

Hun ble kjempe glad da jeg sa at jeg skulle bli med..

(men hun gleder jo seg hver gang.. Det er når vi går ut, hun blir redd)

[Marianne]

Men du hva om du kunne blitt med å hjulpet med ungene da for noen ganger. Ikke bare din men alle sammen. Kanskje det hadde vært lettere å godtatt at du var der for de andre ungene da.?

[Gjest Poirot]

Går ikke prøvingen, er det jo ikke verre enn å forklare henne hvorfor det ikke blir noe mer, og at hun kan prøve når hun er litt større. kanskej hun tenker seg om...

[Jinx]

Bare noen dager igjen da..

Hun gleder seg, men sier hun er redd de andre barna..

Må si jeg er spent på hvordan dette skal gå...

[PrinsesseGullhår]

Hei Jinx!

Jeg maa si jeg kjenner meg veldig igjen her. Jeg var akkurat saann da jeg var liten.. kanskje tom enda mer ekstrem. Jeg var redd for alt og min stakkars mamma maatte vaere med paa ALT. I bursdagsselskaper, med venninner hjem.. Jeg var tom redd for aa gaa i barnehagen og det var dager mamma maatte ta meg med hjem igjen..

Men jeg husker spesielt ballettskolen.. I begynnelsen fikk mamma lov til aa sitte inne, men etterhvert kunne hun ikke det lenger (vet ikke hvorfor) og hun satt i ventevaerelset rett utenfor.. Jeg husker, jeg syntes det var litt skummelt og jeg trivdes daarligere.. selvom alle venninnene min var der..

Mamma var utrolig god mot meg. Jeg maa ha krevd utrolig mye og mange ville kanskje sagt at det mamma skulle gjort var aa presse meg til aa vaere alene.. Men barn er forskjellige. Personlig foler jeg at mamma taklet det paa rett maate. Jeg har en indre trygghet og i voksen alder er jeg mye "toffere" enn mange av de som var toffe da de var yngre.

Proev en gang til. Kanskje du kan sitte inne litt i begynnelsen, eller rett utenfor med doren paa gloett! Det vanskelig aa forklare den redselen barn har. Jeg tror jeg var redd for at mamma skulle forsvinne.. dessuten var jeg utrolig sjenert.. Det er viktig at man ikke presser dem til noe de foler seg utrygge paa, men laerer dem aa takle det som utfordringer..

[Jinx]

Takk for gode råd PrinsesseGullhår..

Men har snakket med 4 åringen idag, ang morgendagens

dansing, og nå sier hun for første gang

at hun ikke vil danse..

Å da kan jeg ikke tvinge henne heller..

Hun grudde seg...

Å det skal hun slippe..

Hun er jo bare 4, og ikke 14..

Det var penger rett ut av vinduet, men men..

Hadde nok vært enkelere for henne å tilpasse seg den nye

situasjonen, om en av oss hadde fått lov å blitt

med henne til hun hadde følt seg trygg..

Men neida..

Skulle egentlig opplyst om det i annonsen sin danseskolen,

at de vil bare ha selvsikre barn (fra 3år) som klarer seg selv..

Litt små irritert på dem ...

[Gjest Tabby]

Jeg bare lurer litt på hvorfor hun er så usikker jeg. Som du sier så er det en klar fordel for henne å bli mer selvsikker før hun begynner på skolen. Det er jo bare snakk om to år til. Kan du prøve å få henne til å forklare hvorfor hun er redd for de andre barna? Som Marianne (tror jeg det var) sa så holdt hennes minste seg for seg selv om hun ikke fikk være med storesøsteren i friminuttene og jeg forstår på deg at du ikke unner henne noe slikt.

Jeg er imot å presse barn, som du sier, vil hun ikke så vil hun ikke. Men man kan ikke gi opp heller. Jeg har fra jeg ble mamma for 5 år siden jobbet med å få jenta mi til å både føle seg trygg på at mamma er her og at hun skulle bli selvstendig tidlig. (Altså ikke måtte sitte på mammas fang hele tiden) Jeg gjør også dette med minimannen. De får kos når de trenger det og mye utenom også, men når de er lei seg eller har slått seg få duller jeg ikke med dem. Jeg trøster, koser, blåser og alt som skal til, men når jeg merker at de ikke trenger så mye av det sier jeg "nå er det bra, nå kan du gå å leke igjen".

Ikke ta meg for å være hard og avvisende her, men jeg gjør dette bevisst for å få dem til å klare seg litt selv.

Når det gjelder belønninger så har jeg brukt det med god virkning på storesøster her, og det vil jeg fortsette med.

Har vel ikke så mange råd å komme med egentlig, men jeg tror du gjør rett i å gjøre noe med dette før hun begynner på skolen. Det kan jo ikke være greit å være henne heller.

[Jinx]

Grunnen til at hun er så usikker er nok helt klart at

hun nå har innsett at hun må klare seg uten storesøster..

Hun gråt når vi snakket om at storesøster begynner på skolen

til neste år, og ikke hun..

Hun er så avhengig av henne.

De er jo sammen døgnet rundt..

(de har jo de samme vennene her hjemme)

Så vi må helt klart gjøre noe..

Å har jo begynt med det også..

De i barnehagen er klar over situasjoen, og

der leker barna adskilt..

Dvs med de på sin egen alder..

Største er med i "store gruppa"..

Å størsta danser jo også alene en gang i uken,

og er mega fornøyd med det..

Hun er veldig sosial og utadvent..

Endelig får hun tid til bare seg selv,

og ikke dra på lillesøstra hele tida..

De trenger nok helt klart litt mer tid fra hverandre...

Skulle ønske det var noe min minste også kunne fatte

skikkelig interesse for...

Å være litt sammen med andre ukjente barn...

Hun må jo lære seg å sosialiseres..

Så hvis noen har noen forslag er det bare å komme med dem..

[Gjest Tabby]

Det er ikke lett dette her. Er det noen andre interesser jenta di har da? Kanskje det hadde blitt noe stort og moro å kunne gjøre noe som ikke storesøster gjør? Og passe på å påpeke dette for henne. Det gjør vi her, for begge de to eldste, datteren min og sønnen til sambo, vil gjerne gjøre det den andre gjør, men synes det er kjempestas å få lov til noe den andre ikke får gjort også. Vå må jo passe på å ikke få dem misunnelige på hverandre, men allikevel la dem se at det er positivt å gjøre noe alene.

En ting jeg kom til å tenke på, har du noen venner eller bekjente med barn i samme alderen som din minste? Så kunne hun kanskje fått en bestevenninne hun ikke bor sammen med. Hvis disse to da kunne være med på en fritidsaktivitet sammen så kunne det kanskje hjelpe. Da ville hun jo hatt en hun kjenner og stoler på der, men allikvel ville hun kanskje blitt dratt med inn.

Ellers, hvis hun er like ille når storesøster begynner på skolen ville jeg tatt en samtale med læreren og spurt etter tips. Det kan jo hende h*n har vært borti dette før.