Beholde eller fjerne under visse omstendigheter ?

[mystic_]

Har ikke problemet selv, men vet hva jeg selv ville ha gjort.

Du har sex person du kjenner, liker veeeldig godt men du vet at det aldri kan bli noe mellom dere. Under den lille seansen av moro og nytelse blir du gravid.

Mulighetene for konflikter er mange. Du vet at det aldri kan bli noe mellom dere. Muligheten er meget stor for at faren ikke vil ha barnet. Du vil egentlig IKKE ta abort.

Hva ville du gjort?

Hva mener du er riktig for alle parter?

Osv

Mystic_

[Gjest Lille_my]

Hei!

Jeg og min samboer hadde vært sammen i knapt ett år,da jeg fikk beskjed om at jeg var gravid..Viste at det måtte bli abort,vi hadde ikke økonomi til å få ett barn nå,ikke "kjente" vi hverandre godt nok,å hadde ikke rukket å vokse sammen på den tiden.Eller vært kjærestepar lenge nok til at vi var klar for å bli foreldre sammen.Jeg har to flotte barn fra før,som ikke bor hos oss riktig nok,men greide rett og slett ikke tanken på å ta abort,vi kranglet en del og diskuterte frem og tilbake om hva vi skulle gjøre,hva ville være best for det ufødte "barrnet"?!?Min samboer var da ikke klar for å bli pappa(var da 24 år)noe jeg oxo viste.

Vi gikk til en sosionom på sykehuset for å få en "mekling" mellom oss og en tredje person som kunne få frem våre meninger.Det hjalp enormt for oss begge.

Det som var tungt var at avgjørelsen til syvende og sist falt på meg,det var en stor byrde.Jeg var nesten 7 uker på vei da vi fikk vite at vi var gravide.

Så tok jeg avgjørelsen om å ringe sykehuset for abort da,fikk en time til undersøkelse og dialog med en lege.Man kan ikke være mer enn 12 uker på vei for å kunne få utført en abort.Fikk vite at jeg var nå7 uker p vei,å det gikk greit å avbryte svangerskapet.

Det ble satt opp en time til inngrepet to dager senere...måtte møte opp tidlig på morgene,å ta to tabeletter som skulle stoppe utviklingen av fosteret kvelden før.

Da kvelden før kom,greide jeg ikke ta tabellettene,å heller ikke få utført en abort...DAgene gikk,å ukene..Min samboer og jeg,kranglet og diskuterte.Fikk beskjd av min samboer at hvis jeg ikke møtte opp til den timen jeg fikk,ja da måtte jeg flytte...JA harde bud fra han,han har sagt i etter tid at han alldri ville ha latt meg gå om jeg hadde pakket kofferten.Vel jeg var på vei til og gjøre det,men valgte å la være.Jeg elsket jo han og kunne ikke tenkt meg ett liv uten han.

Vel 4 uker senere,fikk jeg bestilt en ny time til å få utført inngrepet.IKKE lett det må bare sies..MEn jeg hadde bestemt meg for at det rett og slett ikke hadde gått.Har vært alene mor før ,å hadde ingen ønsker om å bli det igjen,heller ikke sette ett barn til verden slik vi hadde det da.For det ufødet "barn" var det best at H*N ikke ble født.

Å slik gikk det til. Jeg var 11 uker på vei da jeg tok abort,min samboer ble med på sykehuset og ventet ute på vente værelset.

Da jeg kom hjem fra sykehuset og ukene etterpå følte jeg meg tom og rett og slett sint..Følelsene var enorme og jeg greide ikke kontrolere de.

Overalt hvor jeg så var det gravide eller foreldre med barnevogn....ute i gaten,på tv eller kafeer....Det ble til at jeg rett og slett ble deppa å holdt meg hjemme...Men ettersom tiden gikk og jeg fikk tenkt mye og snakket med samboeren,ble ting bedre.

Det har nå gått 9 mnd siden aborten,og forholdet har vokst seg til og bli bedre,mye bedre..

Angrer ikke på at jeg har utført abort,selv om tankene er der at vi kunne ha hatt en datter eller sønn på 3 mnd nå..Tungt å tenke tanken,men

ALT ble gjort for det ufødet barns beste...

Så mitt svar er: Tenk på det ufødte barnet,hva er dens beste...å bli født til ett hjem uten en pappa til stede...kanskje økonomien ikke er bra....Uansett så skal det valget være best for det ufødte barn!Ville du født ett barn til en verden,som du viste ikke ville komme til å få det bra?!

Det var mine meninger og mine erfaringer,selv om det ikke skjedde på samme måte som du skrev..

Håper det var greit skrevet og forståelig lest.

Mange klemmer

[Marianne]

Forferdelig vanskelig problemstilling å gi svar på uten å ha vært i den eller stå midt i den.

Jeg tror ikke jeg hadde klart å ta abort, men kan ikke si noe helt sikkert.

[Silfen]

Personlig mener jeg abort er feil på det grunnlaget.

[Gjest Anonymous]

Til begge spørsmål er svaret enkelt og greit abort, og glemme hele greia!

[Gjest Madam Felle]

Har vært i den situasjonen selv :oops: og har i dag verdens herligste 9 åring

Det er ikke alltid p-piller virker :evil: men på den andre siden resulterte det i verdens herligste unge

[Gjest Zirine]

For meg ville det være helt feil å ta abort. Et liv kan da ikke være verd SÅ lite at man bare kvitter seg med det av bekvemmeighetsgrunner?

[birgitte242]

For meg måtte det helt spesielle omstendigheter til for at jeg skulle vurdert abort. Dårlig økonomi, kjenner ikke faren godt nok osv. holder rett og slett ikke.

I hovedinnlegget sies det :

1. Du vil egentlig IKKE ta abort

2. Du liker barnefaren veeeldig godt

Er ikke dette gode nok grunner til å beholde barnet da?

[Gjest Tex]

Har vært i den situasjonen selv  :oops:  og har i dag verdens herligste 9 åring    

Det er ikke alltid p-piller virker  :evil:  men på den andre siden resulterte det i verdens herligste unge  

Jepp! Jeg har også verdens herligste niåring som ikke lot seg knekke av p-piller, den biologiske faren har jeg aldri bodd sammen med, men abort på det grunnlaget blir veldig feil for meg..... Litt for lettvint på en måte....

[Joplaya]

I utgangspunktet, slik jeg tenker i dag, ville ikke jeg tatt abort pga de faktorene som du nevner Mystic. Men det er trygt å godt å sitte på egne vurderinger og prinsipper når man selv ikke sitter oppi situasjonen. Om jeg kom opp i en tilsvarende situasjon hadde nok ikke svaret mitt komt så lett som det gjorde nå...

Tenke på det ufødte barnets beste. Jeg vet jeg kunne gitt et barn et utrolig godt liv, til tross for dårlig økonomi og at far ikke ønsker å være en del av familien.

[Gjest Hilde K S]

Jeg er for selvbestemt abort og synes det er bra vi har det i Norge.

Kunne ikke selv ha tatt abort, ble gravid en måned etter at jeg hadde truffet manenn min. Mener at dersom jeg var voksen nok til å ha sex var jeg også voksen nok til å ta konsekvensene av sexen.

Har også en venninne som hadde en romanse der kondomet sprakk, hun tok angrepille og likevel ble gravid. Hun tok abort og det kan jeg forstå. Hun hadde tross alt gjort det som kunne gjøres for å unngå å bli gravid.

Selv tror jeg at jeg hadde kommet til å slitt veldig psykisk etter en abort. Bedre å slite litt med å være alenemor.

[Gjest Tex]

Bedre å slite litt med å være alenemor.

LITT????? :o

HAR du prøvd, eller????

[Gjest Brunhilde]

LITT????? :o

HAR du prøvd, eller????

ja, Hilde KS - har du prøvd?

[Silfen]

Og siden når ble det slit å være alenemor?

Jeg bare spør!

Dessuten, Hilde har da mann som jobber mye borte.

Er nesten verre det, å ha hjelp ene dagen men må klare deg uten neste.

[Gjest Tex]

Og siden når ble det slit å være alenemor?

Jeg bare spør!

Og hvor gammel var den ene lille snille du hadde sa du???

Dessuten, Hilde har da mann som jobber mye borte.

Er nesten verre det, å ha hjelp ene dagen men må klare deg uten neste.

Ja selvsagt er det verre å være alene gjennomsnittelig annenhver dag enn å være alene hele tiden.....

[Silfen]

Jeg har to barn, tex og finner det ikke vanskelig å være alene i det hele tatt.

Men, selvsagt, det kan jo bare være at de er så utrolig godt oppdratt.

Og ja, hvorfor kan det ikke være like ille å være alenemor halve året som hele?

[Gjest Zirine]

Noen ynder å fremstille dette med å være alenemor som verdens undergang - et slit fra ende til annen. Det er sikkert tyngre for noen enn for andre, men å generalisere blir for dumt. Jeg var alenemor for to jenter - fra de var 3 og 5 år - fra jeg ble skilt til jeg fikk ny samboer, og synes dette fungerte veldig godt. Jeg fikk det lettere da jeg ble skilt og overtok full omsorg alene.

I dag har jeg samboer, men må han reise bort i lengre tid så er det helt greit. Jeg føler det overhode ikke som noen byrde å må ha hele ansvaret alene.

[Gjest Hilde K S]

Og sånn rent bortsett fra det så sa jeg vel at det var bedre å slite litt som alenemor enn å slite med psykiske problemer ?

Og at JEG hadde kommet til å slitt psykisk ?

Selv tror jeg også at dette emd å være alenemor er veldig individuelt hvor slitsomt det er.

Noen klarer å komme seg gjennom hverdagen uten nevneverdige problemer, mens andre blåser opp små ting.

Noen har greie barn, mens andre har urolige, slitsomme barn.

Jeg er mye alene med tre barn, så jeg vet hva jeg snakker om. Mange ganger er jeg sliten, men ikke døende. En god natts søvn er fint det !

Jeg har også vært mye alene med en kolikkunge, et barn som senere har vært urolig og ikke så lett å ha med å gjøre.

Periodevis er jeg mer alene enn mine venninner som ikke er gift / samboende er.

Jeg innbiller meg likevel at en alvorlig depresjon ville være tyngre enn å være alene med barna.

[Gjest Zirine]

Jeg innbiller meg likevel at en alvorlig depresjon ville være tyngre enn å være alene med barna.

Hvorfor i all verden trekker man paraleller mellom det å ta abort og alvorlige depresjoner, når det hører til unntakene at man får alvorlige depresjoner?

[Gjest Hilde K S]

Og en gang til : JEG tror JEG ville fått psykiske problemer dersom JEG hadde tatt abort !

JEG vil IKKE ha psykiske problemer og ville DERFOR ikke tatt abort.

JEG ville ha valgt barnet framfor psykiske problemer jeg mener en abort ville ha ført til for MEG !

JEG har også skrevet at jeg er FOR selvbestemt abort. Det kommer av at da kan man BESTEMME SELV om man er i stand til å ta vare på et barn eller om livssituasjonen er slik at man ikke kan bære fram et barn.