De som dro, og vi som ble igjen

[Rosalie]

Nå setter du ting veldig på spissen her. En debattant skrev at "generelt ble de unge foreldre, fjortizzfester etc" - det betyr ikke at alle gjør det. Skal jeg se på mine bekjente (og det er jo faktisk det du legger opp til i denne tråden), må jeg si at jeg aner samme tendenser. Jeg føler meg ikke bedre av dem av den grunn, ikke alle har store drømmer og visjoner som krever at man reiser bort, men jeg må si at jeg blir litt satt ut når de samme menneskene forteller meg at utdannelse er bortkastet, at alt er bedre i hjembyen, at livet i storbyen bare må være stress blablabla, HVORDAN kan de vite det når de ikke har vært i mine sko?

Jeg rakker ikke ned på livene deres foran dem, men de skal absolutt gjøre det foran meg. De er gjerne en gjeng som har valgt det samme gamle, og det virker ikke som om de evner å se at ikke alle har samme ønsker. Jeg er i begynnelsen av 20-åra, og blir stadig like satt ut når jentene blir truet av at gutter viser åpenlyst interesse for meg på byen/arrangementer o.l. Da er jeg plutselig "hun fisefine mediedama" som kommer løpende hjem og tror hun er noe. Nei, det tror jeg absolutt ikke. Jeg liker livet mitt som det er, og det gjør at jeg ikke har behov for å skrike og fortelle om hvor superfantastiskbra jeg har det, mens jeg rakker ned på andre.

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men dette er det inntrykket jeg og mine utflyttede venninner sitter igjen med.

Edit: Min nåværende kjæreste er østlending, noe jeg tilfeldigvis nevnte for en av de gamle venninnene mine. Alt jeg har fortalt om ham er så å si utelukkende positivt, men da var det ikke måte på hvilken type jeg hadde funnet meg. "Østlending, da har han vel ikke vært utenfor Ring 3, da??? Hvorfor gidder du å innlede forhold til en som er så trangsynt, han mener vel Oslo er det eneste stedet man kan bo i Norge." Kjæresten min har ALDRI sagt noe av dette, men det trodde hun, instinktivt. Jeg vet at andre også reagerer på at jeg har funnet meg en "supercool, verdensvant østlending." Heldigvis bryr jeg meg ikke, men jeg synes det er ganske tragisk når noen nedlater seg til å si sånt til meg direkte.

Veldig enig i dette innlegget, jeg. Mye av de samme følelsene jeg sitter igjen med. Jeg kommer selv fra en bygd med et par tusen innbyggere, men nærmeste større sted er ca. 10 minutter unna med bil.

[thirteen]

Her jeg bor er det menn som blir igjen. De få kvinnene som er her er de som fikk barn i tidlig alder uten utdanning.

(Nei, jeg er ikke herfra, jeg er tilflytter på full fart vekk)

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg er fra Oslo, født og oppvokst her i likhet med ørten generasjoner bakover. Og må si at jeg personlig irriterer meg over alle folka fra bygda som kommer hit og tror de er super-urbane, og overdriver sin kulhet .

[Gjest AnonymBruker]

Vel, hvis vi tar den litt videre da, og ser på de som har vært i utlandet noen år og har jobbet/studert der (dvs noe mer enn et halvår som au-pair/utveksling/reise);

Jeg har bodd tre år i utlandet, og merket det samme da jeg var hjemme på ferie, selv om jeg kommer fra en utkanten av en større by. Jeg får inntrykk av at nordmenn som ikke har vært en stund i utlandet blir like sneversynte, inngrodde og trauste mot det gamle, kjente som de i en bygd eller småby kan virke. Om så folk bodde i tjukkeste Oslo, og dermed tror at de er meget verdensvante, så merket jeg at de hadde lite perspektiv, kunne ikke tilpasse seg like lett, hadde snedige syn på hva norsk betyr for andre utenfor Svinesund og de setter ofte svært lite pris på at de kommer fra et av verdens beste land. Eller det helt motsatte, at de virket hånlig fornøyde og arrogante med å være norske, men skjønner ikke at vi har mange svin på skogen vi også.

Og hva er det med Oslofolk og bruken av "liksom/lissom/lizzom", dette med z`er overalt og halvt engelske uttrykk? Nei, du blir ikke hippere eller kulere ved å inkorporere sånt. Stikk motsatt.

[Strenge Frk.Gerd]

Vel, hvis vi tar den litt videre da, og ser på de som har vært i utlandet noen år og har jobbet/studert der (dvs noe mer enn et halvår som au-pair/utveksling/reise);

Jeg har bodd tre år i utlandet, og merket det samme da jeg var hjemme på ferie, selv om jeg kommer fra en utkanten av en større by. Jeg får inntrykk av at nordmenn som ikke har vært en stund i utlandet blir like sneversynte, inngrodde og trauste mot det gamle, kjente som de i en bygd eller småby kan virke. Om så folk bodde i tjukkeste Oslo, og dermed tror at de er meget verdensvante, så merket jeg at de hadde lite perspektiv, kunne ikke tilpasse seg like lett, hadde snedige syn på hva norsk betyr for andre utenfor Svinesund og de setter ofte svært lite pris på at de kommer fra et av verdens beste land. Eller det helt motsatte, at de virket hånlig fornøyde og arrogante med å være norske, men skjønner ikke at vi har mange svin på skogen vi også.

Og hva er det med Oslofolk og bruken av "liksom/lissom/lizzom", dette med z`er overalt og halvt engelske uttrykk? Nei, du blir ikke hippere eller kulere ved å inkorporere sånt. Stikk motsatt.

Enig!!!!!

Endret 10. april 2010 av Strenge Frk.Gerd

[Zzyzx]

Jeg er en utflytter, og jeg skal innrømme at jeg tror veldig mange av de som ikke flyttet rett og slett stoppet utviklingen sin da de var ca 19-20. Jeg er nå 30 (veldig snart iallfall), og det er forferdlig mange av de hjemme som gjør akkurat det samme nå som de gjorde da jeg flyttet som 19-åring. De har kanskje oppgradert deltidsjobben til en heltidsjobb, men de jobber samme sted. Ikke at det er noe i veien med det i seg selv, for all del, men det virker som om de er fornøyde med å sitte i kassa på Rema og at de er fornøyde med å ikke ha noen høyere mål i livet. Helgene går med til den samme fjortisfylla de drev med da vi faktisk var fjortiser, det er svært få endringer der.

Jeg er ikke akkurat den som kommer hjem og tar over kafeer og ser på meg selv som mye mer verdensvant og utviklet enn de er, jeg er egentlig alt for ukomfortabel med å i det hele tatt treffe disse menneskene til at det blir et tema. Sist jeg prøvde meg på en utekveld i hjembyen ble det et svare strev med å rettferdiggjøre at jeg har valgt annerledes, for de synes jo at de har det beste livet i hele verden og kan ikke fatte at jeg har valgt det bort. Så jeg holder meg heller unna.

Joda, jeg har fordommer så det holder, for jeg kjenner ikke disse folka lengre. Det har jeg heller egentlig ikke noe ønske om, siden grunnlaget er så ekstremt annerledes. Jeg oppfatter at det er to hovedretninger som gjelder. Enten fortsetter man å feste som da man var 18, eller så gifter man seg, får fire unger og melder seg helt ut av verden. Noen klarer jo å kombinere disse to livsstilene, utrolig nok.

Jeg orker ikke forholde meg til det, så jeg er nesten aldri hjemme. Og når jeg er hjemme så treffer jeg aldri folk på min egen alder eller gamle venner, det blir rett og slett for slitsomt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg føler at jeg er litt "midt i mellom" i dette temaet. Jeg er fra ei bittelita bygd og flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har nå flyttet hjem til bygda igjen som 32-åring. I løpet av denne 15-års perioden har jeg bodd rundt omkring i hele Norge og vært skoleelev/student, i jobb og en liten periode som arbeidsledig. Det tok lang tid å finne ut hva jeg skulle bli når jeg blir stor, så jeg har prøvd en del sånne "drittjobber" mens jeg har prøvd å tenke ut hva som er mitt kall i livet. Jeg har truffet masse mennesker og lært masse, men følte etterhvert at hjembygda lokket med sin vakre natur og ikke minst at jeg har kjæreste, familie og venner her. Jeg har "bare en lavtlønnet bachelorgrad" og et studielån som gjør vondt i sjela, men har fått en liten jobb som jeg trives med, egen leilighet, god kjæreste og en kattepus. Barn kommer senere pga økonomiske og praktiske årsaker. Jeg elsker å være tilbake i hjembygda og synes også miljøet her er bra. Det er to småbyer i grei avstand herfra, så hvis kafélivet, shoppingstrangen, utelivet, kino e.l. lokker går det fint an å dra til en av byene.

Jeg merker at jeg noen ganger synes litt synd på dem som har et par år på videregående og synes nærbutikken er en passende arbeidsplass resten av sitt liv, men samtidig vet jeg at mange faktisk trives med det. De har tross alt en fast jobb i heimbygda, og de vokser jo ikke på trær. Bygda her er ei salig blanding av innfødte og tilflyttede og det går fint å pendle til de nærmeste småbyene på jobb. Her bor både ingeniører, hjelpepleiere, butikkansatte, forskere, husmødre og flere forskjellige yrkesgrupper. Jeg har aldri merket at dem som har dratt ut for å utdanne seg blir ansett som snobbete når de kommer tilbake. Jeg har heller ikke merket at de som aldri flytter blir ansett som mer tragiske tilfeller enn de som valgte å flytte på seg.

Mulig jeg har vært heldig eller bare er ifra ei veldig "åpen" bygd, men jeg har aldri følt at det er noen inndeling her i "oss og dem", verken ene eller andre veien. Det jeg merker meg her i tråden (og ja jeg vet den er under skråblikk og generaliseringer) er at de som valgte å flytte ut også har en noe nedlatende holdning til de som velger å bli igjen. Det virker som at fordommene går begge veier, men forskjellen later mest til å ligge i at fastboende bygdeboere hvisker og tisker seg i mellom, mens de utflyttede oftere tier om de små fordommene sine (og heller uttrykker dem på diskusjonsforum som KG).

Ja jeg er nok garantert en bygdetulling i mange storbybeboeres øyne, men det er egentlig helt greit. Jeg føler at jeg har fått litt av begge verdener; jeg har utvidet horisonten min og opplevd en masse, men har likevel funnet mine røtter her og stortrives med bygdelivet. Det er kanskje sant som de sier; man kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta.

Mvh. vimsete bygdetulling

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er utflyttet fra en liten bygd, til oslo. Når jeg drar hjem så får jeg intrykk av at folk kjeder seg, og lager rykter om alt smått for å more seg. Tilogmed en god veninne laget et rykte om meg med en gang jeg kom hjem. Personlig har jeg ikke interesse av å sladre om alt, men det virker som at sladder er et must for å få tiden til å gå på slike små steder, hvor de kansje ikke har kino,teater,festlokaler osv..

TS er det derfor du føler at folk synest de er bedre enn deg eller? ;D

[Gjest *miffy*]

Jeg er utflyttet fra en liten bygd, til oslo. Når jeg drar hjem så får jeg intrykk av at folk kjeder seg, og lager rykter om alt smått for å more seg. Tilogmed en god veninne laget et rykte om meg med en gang jeg kom hjem. Personlig har jeg ikke interesse av å sladre om alt, men det virker som at sladder er et must for å få tiden til å gå på slike små steder, hvor de kansje ikke har kino,teater,festlokaler osv..

TS er det derfor du føler at folk synest de er bedre enn deg eller? ;D

Det er nok ikke derfor nei. Som sagt er jeg ikke fra ei lita bygd, men en småby. Vi har nok av sosiale ting å finne på, med et godt kulturtilbud, flere kinosaler, utesteder og kafeer. Selv om jeg skal være den første til å innrømme at jeg liker sladder, er det ikke det som får tiden min til å gå for å si det sånn.

Dette var bare et tankekors fra min side. Ser at "dere som dro" nok har enda flere fordommer mot "oss som ble igjen" enn motsatt.

[Vanya]

Dette var bare et tankekors fra min side. Ser at "dere som dro" nok har enda flere fordommer mot "oss som ble igjen" enn motsatt.

Interessant, jeg synes mange av eksemplene i denne tråden tyder på det motsatte.

[Hoppetaujenta]

Hmm...folk som dro - folk som ble igjen; de kommer i alle varianter, og oppfører seg på alle måter. Har ingen negative følelser for noen av partene. Det går vel heller på enkeltpersoner om jeg har noe å utsi på noen. Stortsett velger jeg å passe mitt eget.

Lykken ligger ikke alle andre steder - den ligger i hver og en av oss, uansett hvor vi velger å gjøre av oss her i verden. Jobben vår er å gi den gode vekstforhold, så den kan springe ut i knopp, og blomstre i oss.

[epsilon]

Å flytte er å rekke en lang finger til foreldre, og deres foreldre, og deres foreldre og deres foreldre og deres foreldre....

Selvsagt ingen som tenker sånn lenger. Pliktetikken er død. Lenge leve min egen etikk som tillater meg å gjøre akkurat det som passer meg til ethvert tidspunkt. Fordi jeg fortjener det.

[livesen]

Enig med Wadjet og Vanya. Det er ikke det at de som flytter ut er snobbete, det er de som blir igjen som er enkle, ikke interessert i å utvide horisonten, satt i gamle vaner osv. Min erfaring er at langt de fleste av de som blir boende på samme sted som de vokste opp har liten eller ingen utdannelse, lavstatus og dårlig betalt jobb og generelt virker som de har et mindreverdighetskompleks i forhold til de som har valgt annerledes i livet.

Merkelig , en må jo da anta at foreldrene til de som er flytta ut er enkle mennesker . Eller er de alle innflyttere til barnas barndomsby ?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg føler at jeg er litt "midt i mellom" i dette temaet. Jeg er fra ei bittelita bygd og flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har nå flyttet hjem til bygda igjen som 32-åring. I løpet av denne 15-års perioden har jeg bodd rundt omkring i hele Norge og vært skoleelev/student, i jobb og en liten periode som arbeidsledig. Det tok lang tid å finne ut hva jeg skulle bli når jeg blir stor, så jeg har prøvd en del sånne "drittjobber" mens jeg har prøvd å tenke ut hva som er mitt kall i livet. Jeg har truffet masse mennesker og lært masse, men følte etterhvert at hjembygda lokket med sin vakre natur og ikke minst at jeg har kjæreste, familie og venner her. Jeg har "bare en lavtlønnet bachelorgrad" og et studielån som gjør vondt i sjela, men har fått en liten jobb som jeg trives med, egen leilighet, god kjæreste og en kattepus. Barn kommer senere pga økonomiske og praktiske årsaker. Jeg elsker å være tilbake i hjembygda og synes også miljøet her er bra. Det er to småbyer i grei avstand herfra, så hvis kafélivet, shoppingstrangen, utelivet, kino e.l. lokker går det fint an å dra til en av byene.

Jeg merker at jeg noen ganger synes litt synd på dem som har et par år på videregående og synes nærbutikken er en passende arbeidsplass resten av sitt liv, men samtidig vet jeg at mange faktisk trives med det. De har tross alt en fast jobb i heimbygda, og de vokser jo ikke på trær. Bygda her er ei salig blanding av innfødte og tilflyttede og det går fint å pendle til de nærmeste småbyene på jobb. Her bor både ingeniører, hjelpepleiere, butikkansatte, forskere, husmødre og flere forskjellige yrkesgrupper. Jeg har aldri merket at dem som har dratt ut for å utdanne seg blir ansett som snobbete når de kommer tilbake. Jeg har heller ikke merket at de som aldri flytter blir ansett som mer tragiske tilfeller enn de som valgte å flytte på seg.

Mulig jeg har vært heldig eller bare er ifra ei veldig "åpen" bygd, men jeg har aldri følt at det er noen inndeling her i "oss og dem", verken ene eller andre veien. Det jeg merker meg her i tråden (og ja jeg vet den er under skråblikk og generaliseringer) er at de som valgte å flytte ut også har en noe nedlatende holdning til de som velger å bli igjen. Det virker som at fordommene går begge veier, men forskjellen later mest til å ligge i at fastboende bygdeboere hvisker og tisker seg i mellom, mens de utflyttede oftere tier om de små fordommene sine (og heller uttrykker dem på diskusjonsforum som KG).

Ja jeg er nok garantert en bygdetulling i mange storbybeboeres øyne, men det er egentlig helt greit. Jeg føler at jeg har fått litt av begge verdener; jeg har utvidet horisonten min og opplevd en masse, men har likevel funnet mine røtter her og stortrives med bygdelivet. Det er kanskje sant som de sier; man kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta.

Mvh. vimsete bygdetulling

Dette er det eneste reflektertee innlegget i denne tråden....og dere andre skal jo visstnok være så velutdannete. Men nedlatende er dere jammen også i fullt monn. Sjelden jeg leser noe så til de grader nedlatende som flere av dere presterer her.

Jeg er også utflytter, har bodd i en av landets "storbyer" i mitt voksne liv. Men jeg har da jammen innsikt nok til å skjønne at folk som bor igjen i hjembygda har flere kvaliteter enn at de liker hjemmebrent og sladder, og at mange av dem også har utdanning utover vgs.

Nei, kom dere ned fra den høye hesten deres, og se at folk er ulike, men samtidig har kvaliteter. Jeg ville forresten heller foretrekke ei venninne som jobber på et sykehjem framfor snobber som dere framstår som.

Og ja, jeg har da utdannelse...7 år på universitet.

Men likevel er jeg ikke plutselig opphøyet til noe omtrent untenomjordisk.

[Gjest Anjelika]

Dette var bare et tankekors fra min side. Ser at "dere som dro" nok har enda flere fordommer mot "oss som ble igjen" enn motsatt.

Det tror faktisk jeg også.

Og jeg er en av "de som dro".

Føler det er vanligere for de som har tatt x antall år på universitetet og har karriere og trendy leilighet på Majorstua å se litt ned på klassekompisen som flyttet inn i kjelleren til foreldrene sine og har 3 unger og jobb på Rimi enn omvendt.

Selv så ser jeg jo ikke direkte ned på de som har tatt det valget, men jeg har som mange andre her følelsen av at de står litt fast. Jeg kan dra hjem til den lille kroken av verden hvor jeg vokste opp og gå på en fest der, og det vil være samme folk som har samme samtale, samme livssituasjon, samme musikk og kanskje til og med samme klær som da jeg var der 5 år før.

Føler også det blir et aldri så lite kulturkræsj på mange måter. F eks klarer jeg ikke å engasjere meg i small talken, som nærmest er obligatorisk på småsteder ("ut og bye deg? Mm. Ja, kjekt det en gang i blant. Heldig med været."). Folk på min alder, gamle venner, jabber som 80 år gamle koner som er leie av livet, og det er null substans og noe tilgjort og uekte over det. Tar jeg opp noe jeg er interessert i så kan jeg bli oppfattet som en snobb som bare skal prate vanskelig og vise hvor smart hun er, imens jeg tenker at de burde åpne en avis eller en bok en gang. Jeg prøver aldri å hevde meg, for jeg merker det skaper gnisninger. Men det er litt uvant å snakke om doktorgrad og få "å? skal du bli lege nå?"..

Mener ikke å si at de er dummere enn meg, men bare at noen år i en storby og på et universitet har laget et skille mellom oss.

Endret 9. mai 2010 av Anjelika