De som dro, og vi som ble igjen

[Gjest *miffy*]

Jeg bor i en liten by der alle for det meste vet hvem alle er. Etter videregående var det mange som dro for å studere i større byer som Oslo, Bergen og Trondheim, eller i utlandet. Disse kommer tilbake til hjembyen i feriene, og man merker det hver gang; de kommer tilbake og føler seg kjempeverdensvante og bedre enn oss som "ble igjen". De tar omtrent over kafèene og utestedene, og tar generelt mye plass. Vi andre befinner oss på en måte helt på siden, det er en helt merkelig periode rett og slett. Når de drar igjen, og hverdagen kommer, "eier" vi byen vår igjen og glemmer hvor ille det var til neste gang.

Er det flere i småbyer som opplever dette fenomenet?

Og hva tenker dere som er disse som dro egentlig?

[Vanya]

Hm, kommer egentlig fra en mellomstor by som har høgskole o.l. Flyttet selv (sammen med familien i første omgang) til en større by, og har blitt boende i det området siden.

De fleste jeg gikk i klasse med på barne/ungdomsskolen er av typen som ikke har tatt høyere utdanning, og de som har gjort det har tatt lavtlønnede bachelorutdanninger etc.

Det som jeg synes er rart med mennesker som bor hele livet i samme by, er at de ikke viser interesse til å utvide horisontene sine litt. Hvordan kan de vite at den byen er verdens beste sted, når de ikke har bodd andre steder? Synes for øvrig ofte det er de som er igjen som intenst prøver å vise at de er kule ved å henge i de samme gjengene, og i følge venninner av meg, le ekstra høyt/vise seg frem på utesteder i påske, vinter- og juleferier når vi andre kommer tilbake.

Jeg må innrømme at jeg synes jeg har flere muligheter i storbyen, og at jeg ser på de som bevisst avfeier å flytte som ganske rotfestet, muligens også litt enkle. Hjembyen er fin og idyllisk den, men ikke et sted man blir boende om man satser på en høytflyvende karriere. (Da bør man isåfall ha etablert seg i en større by før man flytter tilbake).

Endret 2. april 2010 av Vanya

[Rosalie]

Jeg flyttet selv for å studere, og er blitt boende i by etterpå. Jeg er sjelden på besøk til mine foreldre, og har lite kontakt med de som ble igjen. Rett og slett fordi vi har utviklet oss i veldig forskjellige retninger. Fra mitt ståsted, så er de som ble igjen (eller valgte å flytte tilbake etter få år), generelt på samme sted som da jeg flyttet. Med samme interesser, samme meninger, samme jobb, samme omgangskrets. Selv har jeg forandret meg veldig, spesielt med tanke på interesser. Ja, jeg har sikkert det en del av de som bor igjen vil kalle snobbete vaner og interesser, med teaterbesøk, turer i operaen, kaffebarer, restaurantbesøk og storbyferier. Og når jeg snakker om mine interesser kan jeg sikkert bli sett på som en snobb. Nå går ikke jeg "på byen" der jeg kommer fra, ei heller henger jeg på kafeen(e). Og kan kanskje ses på som sær pga. det. Men jeg har prøvd det, og jeg gidder ærlig talt ikke fjortisfestinga som de gjenboende fortsatt bedriver.

Jeg flyttet fra stedet der alle visste mer om hva jeg bedrev enn meg selv, og jeg interesserer meg ærlig talt nada i sladderet de som er blitt boende igjen fråtser i.

Vet ikke om dette ble et svar på spørsmålet, men det er ihvertfall et svar på hvordan jeg oppfatter de som knapt har satt sine ben utenfor regionen, og som fortsatt i en alder av over 30 mener at spritgelevorspiel er toppen av lykke.

Endret 2. april 2010 av Wadjet

[Gjest SmallTalk]

Jeg har blitt igjen på stedet jeg er oppvokst på. Stedet er mye mindre enn en by, og det er et sted hvor alle kjenner alle.

Jeg må si at jeg passer ikke inn i stereotypen på folk som har valgt å bli igjen på barndomsstedet. Jeg er snart ferdig utdannet dataingeniør, har planer om en karriere i samme by som jeg studerer i (30 min unna), henger ikke sammen med resten av de som ble igjen (har egne venner på studiestedet mitt) og har generelt lite kontakt med resten av befolkningen i bygda. Ei heller synes jeg fjortisfesting er gøy, jeg bryr meg katta om hvem som har seg med hvem og jeg synes ikke den årlige festen på den lokale puben er toppen av lykke. Jeg gidder ikke dra engang.

Jeg tror hva man gjør avhenger veldig av hva slags miljø man er oppvokst i. Foreldrene mine var innflyttere til bygda, og har på den måten ikke grodd fast her. Ingen av dem har jobbet i noen av de lokale fabrikkene/butikkene her, og de har jevnt over hatt mer kontakt med folk utenfra tettstedet enn folk fra stedet. I tillegg så har de kommet seg ut av landet en del ganger i året, og interesserer seg også for kultur. Og ikke minst så har de hele tiden oppfordret til utdannelse, og da i forstand av noe som kan gi en karriere. Ikke bare det å bli pleieassistent på nærmeste sykehjem eller å skaffe seg en drittjobb i en av fabrikkene her.

Jeg mener også å se et mønster i hvem som flytter og hvem som blir (med noen unntak). Jevnt over så er inntrykket mitt at de som har foreldre med lav/ingen utdannelse gjerne blir, og samtidig finner seg en makker av samme kaliber. Det er også disse som skaper intriger, får barn i en alder av 17 år og blir uføre i en alder av 50.

[Gjest AnonymBruker]

Enig med Wadjet og Vanya. Det er ikke det at de som flytter ut er snobbete, det er de som blir igjen som er enkle, ikke interessert i å utvide horisonten, satt i gamle vaner osv. Min erfaring er at langt de fleste av de som blir boende på samme sted som de vokste opp har liten eller ingen utdannelse, lavstatus og dårlig betalt jobb og generelt virker som de har et mindreverdighetskompleks i forhold til de som har valgt annerledes i livet.

[Cata]

Jeg flyttet ut. (Og har nå landet i en annen småby enn den jeg kom fra.) Har ikke kontakt med noen av mine barndomsvenner fra hjemstedet, men vi hadde vel forsåvidt valgt forskjellig retning i livet allerede før jeg flyttet første gang. Det føles ikke naturlig for meg å kontakte dem når jeg er i byen, selv om vi fint kan utveksle hilsener og snakkes om vi tilfeldigvis møtes ute på gata når jeg er der. De vennene jeg har i den byen har jeg faktisk fått i voksen alder og de er stort sett innflyttere. Jeg jobbet noen år i den byen etter endt førstegangsutdanning, men jeg følte aldri for å prøve å etablere kontakt med "de som var blitt igjen". Grunnene var vel litt de samme som det Wadjet og Vanya skisserer - det var blitt enda større forskjell på oss enn før jeg dro siden jeg hadde fått smaken på å leve utenfor barndomsbyen. Da jeg flyttet tilbake var det mer naturlig (og enklere) for meg å prøve å etablere kontakt/vennskap med mennesker med liknende bakgrunn som jeg selv: mennesker som hadde flyttet ut for å utdanne seg og siden etablert seg med jobb der de nå en gang fikk jobb.

[Gjest SmallTalk]

Enig med Wadjet og Vanya. Det er ikke det at de som flytter ut er snobbete, det er de som blir igjen som er enkle, ikke interessert i å utvide horisonten, satt i gamle vaner osv. Min erfaring er at langt de fleste av de som blir boende på samme sted som de vokste opp har liten eller ingen utdannelse, lavstatus og dårlig betalt jobb og generelt virker som de har et mindreverdighetskompleks i forhold til de som har valgt annerledes i livet.

Det er mitt inntrykk også.

Ihvertfall hvis jeg tar en kikk på de jeg gikk i klasse med på barne- og ungdomsskolen. Vi er noen ytterst få som har blitt igjen som snart er ferdig utdannet med en skikkelig utdannelse og som satser på noe annet enn en kjip jobb, og det er ganske mange av de som ble igjen som ikke har noen utdannelse eller mekken/hjelpepleier osv og som ikke har noen ambisjoner utover dette.

Ikke finnes de interesserte i å diskutere verdensproblemer, og ikke bryr de seg noe om hva som foregår ellers i verden. Politikk er et kjempe skummelt tema, og storbyferier er at ikke-tema. Og Aftenposten innsikt er det kun jeg + innflyttede Oslo-folk som leser.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er også vokst opp på et lite sted, trivdes dårlig og ble lei av alt snakket, så flyttet så fort jeg kunne som 16-åring. Var rastløs og flyttet fra sted til sted, har bodd i både små og store byer rundt om i verden, møtt masse folk og hatt en ubeskrivelig fin ungdomstid.

Nå er utdannet, har giftet meg, og barn på vei; og drømmer om å flytte tilbake til hjembygda. Ser at jeg hadde en trygg og god oppvekst, og jeg drømmer om å få større nærhet til naturen enn jeg har nå.

Men ser det samme som beskrives over her; de som ble igjen er gjerne de som aldri fikk utdannelse, men unger tidlig og en samboer de hele tiden klager over. Og dessuten oppfører de seg som om de er truet meg av meg og mitt liv.

[Rosalie]

Det er mitt inntrykk også.

Ihvertfall hvis jeg tar en kikk på de jeg gikk i klasse med på barne- og ungdomsskolen. Vi er noen ytterst få som har blitt igjen som snart er ferdig utdannet med en skikkelig utdannelse og som satser på noe annet enn en kjip jobb, og det er ganske mange av de som ble igjen som ikke har noen utdannelse eller mekken/hjelpepleier osv og som ikke har noen ambisjoner utover dette.

Ikke finnes de interesserte i å diskutere verdensproblemer, og ikke bryr de seg noe om hva som foregår ellers i verden. Politikk er et kjempe skummelt tema, og storbyferier er at ikke-tema. Og Aftenposten innsikt er det kun jeg + innflyttede Oslo-folk som leser.

Der jeg kommer fra er ikke politikk kjempeskummelt, men brorparten av de som ble igjen syns at det skal være innvandringsstopp, også for kvoteflyktninger, rovdyr må utryddes og det bør åpnes opp for fri ferdsel for motoriserte kjøretøy som scooter og ATV i utmark.

[fink]

Nå har jeg bodd i en av Norges største byer hele livet, men tror jeg skjønner fenomenet du sikter til. Kan hende de som flytter ut føler de har blitt enfarne og verdensvante, og kanskje til og med er litt ovenpå, men mitt inntrykk tilsier at de som er igjen kan fremstå nesten som litt bitre på sin part. Om det er fordi de ikke har anledning til å reise, eller fordi de føler vennene "drar fra" dem og svikter hjemplassen, eller hva det kommer av, vet jeg ikke, men i mitt hode handler det om innstillingen til begge parter.

[Gjest SmallTalk]

Der jeg kommer fra er ikke politikk kjempeskummelt, men brorparten av de som ble igjen syns at det skal være innvandringsstopp, også for kvoteflyktninger, rovdyr må utryddes og det bør åpnes opp for fri ferdsel for motoriserte kjøretøy som scooter og ATV i utmark.

Omtrent de samme meningene her i bygda også, sett bort ifra at veldig mange i tillegg mener at hjemmebrenning bør være tillatt.

[Rosalie]

Omtrent de samme meningene her i bygda også, sett bort ifra at veldig mange i tillegg mener at hjemmebrenning bør være tillatt.

Der jeg kommer fra ER hjemmebrenning tillatt. Til og med lensmann drikker HB.

Endret 2. april 2010 av Wadjet

[Gjest SmallTalk]

Der jeg kommer fra ER hjemmebrenning tillatt. Til og med lensmann drikker HB.

Såpass, ja! Her er det bare de som råner med traktor og som drar på fest i vernesko og jobbjakka si, som drikker HB. Hehe!

[Gjest *miffy*]

Men ser det samme som beskrives over her; de som ble igjen er gjerne de som aldri fikk utdannelse, men unger tidlig og en samboer de hele tiden klager over. Og dessuten oppfører de seg som om de er truet meg av meg og mitt liv.

Jeg har bachelorutdannelse med et middels betalt yrke (da jeg utdannet meg pendlet jeg til høgskolen som ligger en halvtime unna), og ingen barn planlagt i nærmeste fremtid (er nå 24 år), samboer har jeg riktignok, men han er ingenting å klage over. Jeg ser på meg selv som et reflektert menneske, jeg følger med på hva som skjer i verden, bestreber meg på å være nyansert og leser mye litteratur. Men nå er ikke stedet jeg kommer fra en liten bygd med bare et par tusen mennesker (det er kanskje der man mest tenker seg disse stereotypene), jeg bor i en liten by.

Jeg har mulighet til å reise, men jeg er nok veldig hjemmekjær. Jeg ville aldri vært bitter på de som ikke velger å bosette seg her for bestandig, for dette er et valg jeg også selv har. Jeg har valgt å bli igjen fordi jeg trives så godt her. Jeg har familien min her, gode venner, samboer, hus, jobb og egentlig alt jeg trenger. Fra mitt ståsted er ikke det å ha barndomsvenner en negativ ting, jeg setter utrolig stor pris på det. Vi har delt så mye sammen, vi har utviklet oss sammen, men også blitt forskjellige, heldigvis har vi klart å holde sammen og forbli nære.

Svarene fra dere som dro viser jo kanskje det at dere føler dere veldig ovenpå. For det er jo klart at ikke alle som ble igjen på hjemstedet sitt har lav utdannelse, ble unge foreldre, aldri reiser og bare fjortisfester.

[Vanya]

Jeg har bachelorutdannelse med et middels betalt yrke (da jeg utdannet meg pendlet jeg til høgskolen som ligger en halvtime unna), og ingen barn planlagt i nærmeste fremtid (er nå 24 år), samboer har jeg riktignok, men han er ingenting å klage over. Jeg ser på meg selv som et reflektert menneske, jeg følger med på hva som skjer i verden, bestreber meg på å være nyansert og leser mye litteratur. Men nå er ikke stedet jeg kommer fra en liten bygd med bare et par tusen mennesker (det er kanskje der man mest tenker seg disse stereotypene), jeg bor i en liten by.

Jeg har mulighet til å reise, men jeg er nok veldig hjemmekjær. Jeg ville aldri vært bitter på de som ikke velger å bosette seg her for bestandig, for dette er et valg jeg også selv har. Jeg har valgt å bli igjen fordi jeg trives så godt her. Jeg har familien min her, gode venner, samboer, hus, jobb og egentlig alt jeg trenger. Fra mitt ståsted er ikke det å ha barndomsvenner en negativ ting, jeg setter utrolig stor pris på det. Vi har delt så mye sammen, vi har utviklet oss sammen, men også blitt forskjellige, heldigvis har vi klart å holde sammen og forbli nære.

Svarene fra dere som dro viser jo kanskje det at dere føler dere veldig ovenpå. For det er jo klart at ikke alle som ble igjen på hjemstedet sitt har lav utdannelse, ble unge foreldre, aldri reiser og bare fjortisfester.

Nå setter du ting veldig på spissen her. En debattant skrev at "generelt ble de unge foreldre, fjortizzfester etc" - det betyr ikke at alle gjør det. Skal jeg se på mine bekjente (og det er jo faktisk det du legger opp til i denne tråden), må jeg si at jeg aner samme tendenser. Jeg føler meg ikke bedre av dem av den grunn, ikke alle har store drømmer og visjoner som krever at man reiser bort, men jeg må si at jeg blir litt satt ut når de samme menneskene forteller meg at utdannelse er bortkastet, at alt er bedre i hjembyen, at livet i storbyen bare må være stress blablabla, HVORDAN kan de vite det når de ikke har vært i mine sko?

Jeg rakker ikke ned på livene deres foran dem, men de skal absolutt gjøre det foran meg. De er gjerne en gjeng som har valgt det samme gamle, og det virker ikke som om de evner å se at ikke alle har samme ønsker. Jeg er i begynnelsen av 20-åra, og blir stadig like satt ut når jentene blir truet av at gutter viser åpenlyst interesse for meg på byen/arrangementer o.l. Da er jeg plutselig "hun fisefine mediedama" som kommer løpende hjem og tror hun er noe. Nei, det tror jeg absolutt ikke. Jeg liker livet mitt som det er, og det gjør at jeg ikke har behov for å skrike og fortelle om hvor superfantastiskbra jeg har det, mens jeg rakker ned på andre.

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men dette er det inntrykket jeg og mine utflyttede venninner sitter igjen med.

Edit: Min nåværende kjæreste er østlending, noe jeg tilfeldigvis nevnte for en av de gamle venninnene mine. Alt jeg har fortalt om ham er så å si utelukkende positivt, men da var det ikke måte på hvilken type jeg hadde funnet meg. "Østlending, da har han vel ikke vært utenfor Ring 3, da??? Hvorfor gidder du å innlede forhold til en som er så trangsynt, han mener vel Oslo er det eneste stedet man kan bo i Norge." Kjæresten min har ALDRI sagt noe av dette, men det trodde hun, instinktivt. Jeg vet at andre også reagerer på at jeg har funnet meg en "supercool, verdensvant østlending." Heldigvis bryr jeg meg ikke, men jeg synes det er ganske tragisk når noen nedlater seg til å si sånt til meg direkte.

Endret 2. april 2010 av Vanya

[Gjest SmallTalk]

^Ja, akkurat som om alle østlendinger er sossegutter fra Oslo Vest og som ikke har vært nord for Sinsenkrysset.

Jeg for min del bor på Østlandetm, og ser daglig folk som er så langt ifra coole og verdensvante som det er mulig å bli.

[Vanya]

^Ja, akkurat som om alle østlendinger er sossegutter fra Oslo Vest og som ikke har vært nord for Sinsenkrysset.

Jeg for min del bor på Østlandetm, og ser daglig folk som er så langt ifra coole og verdensvante som det er mulig å bli.

Haha, det morsomste er at kjæresten min IKKE kommer fra vestkanten, han kommer fra et lite tettsted utenfor Lillestrøm, men det er liten vits i å forklare det for østlandsfolk er jo østlandsfolk uansett.

Ikke sant, østlandsfolk er jo som alle andre, men hvis de absolutt vil tro at de er såååå verdensvante og kule, må de bare leve i troa.

[Gjest SmallTalk]

Ikke sant, østlandsfolk er jo som alle andre, men hvis de absolutt vil tro at de er såååå verdensvante og kule, må de bare leve i troa.

Hehe! Ja, det ville jo vært ille om illusjonene sprakk...

Endret 2. april 2010 av SmallTalk

[Cata]

Jeg føler meg ikke bedre av dem av den grunn, ikke alle har store drømmer og visjoner som krever at man reiser bort, men jeg må si at jeg blir litt satt ut når de samme menneskene forteller meg at utdannelse er bortkastet, at alt er bedre i hjembyen, at livet i storbyen bare må være stress blablabla, HVORDAN kan de vite det når de ikke har vært i mine sko?

Ja, det er dette som irriterer meg litt også. Nå skal jeg ikke påstå jeg hadde så store drømmer akkurat, men jeg ville gjerne ha en utdannelse (mer interessant jobb og bedre lønn) og dermed måtte jeg flytte. Utdanning utover vgs fantes ikke (og finnes ikke) på mitt hjemsted.

At jeg ville ha utdannelse gjorde meg (litt satt på spissen) til en særing, selv blant en del nokså nære familiemedlemmer. (De roet seg riktignok da de fant ut at jeg ikke forandret meg sååå mye, selv om jeg tok utdanning ) Beste eksempelet på holdningene man kan finne er vel en venninne av min mor som bestyrtet sa: "Datteren din må jo være gal" da jeg reiste vekk for 2. gang for å videreutdanne meg etter å ha jobbet i hjembyen noen år.

Nei, jeg var ikke gal, men jeg hadde mistet jobben pga. rasjonaliseringer der jeg jobbet og siden det var smått med arbeid innen mitt fag der i byen så mente jeg at jeg like gjerne kunne bygge på med litt mer utdannelse.

Jeg har ikke store problemer med å akseptere at en del av mine samtidige ble igjen, selv om jeg ikke skjønner det, men det hadde vært greit om de også aksepterte at jeg valgte å flytte på lik linje med at de valgte å bli.

[Vanya]

At jeg ville ha utdannelse gjorde meg (litt satt på spissen) til en særing, selv blant en del nokså nære familiemedlemmer. (De roet seg riktignok da de fant ut at jeg ikke forandret meg sååå mye, selv om jeg tok utdanning ) Beste eksempelet på holdningene man kan finne er vel en venninne av min mor som bestyrtet sa: "Datteren din må jo være gal" da jeg reiste vekk for 2. gang for å videreutdanne meg etter å ha jobbet i hjembyen noen år.

.....

Jeg har ikke store problemer med å akseptere at en del av mine samtidige ble igjen, selv om jeg ikke skjønner det, men det hadde vært greit om de også aksepterte at jeg valgte å flytte på lik linje med at de valgte å bli.

Heh, det er det jeg også tenker. De snakker masse om så blærete og snobbete og høye på pæra vi utflytterne er, men når jeg tenker meg om, har jeg faktisk ikke hørt noen som gjør narr av de som blir værende. Det de fleste reagerer på er antakeligvis dobbeltmoralen. Med en gang en utflytter sier noe som er litt på kanten, så er hun høyt på strå, men samme greia gjelder tydeligvis ikke for dem.

Det slår meg også at mange av dem tydelig vil sette opp et skille "de og oss andre"... sånn som tittelen på denne tråden, jeg kunne aldri funnet på å tenke på de venninnene mine som er i hjembyen som "de som er igjen", som at de er en annen slags gruppering enn meg. Vi har jo samme oppvekst og mange felles barndomsminner.

Må igjen presisere; jeg sier ikke at dette gjelder alle, nå peker jeg på tendenser. Har en følelse av at det er greit å få det frem her, tror dette er et tema hvor en lett tråkker noen på tærne.