Gjest AnonymBruker Skrevet 1. april 2010 #1 Skrevet 1. april 2010 Kjæresten min gjennom snart 4 år dumpa meg nettopp etter å ha hatt et forhold til en av mine venninner i lengre tid. Han har i tillegg løyet om det meste hele forholdet. Lørdag sa jeg at jeg kunne tilgi ham, og han lovet å satse på forholdet og at det var fordi han ville. I dag gjorde han det slutt. Dette er bakgrunnshistorien, men... Jeg er barnehjemsbarn. Har ingen familie, absolutt ingen venner (sosialangst) og jobber ikke. Eneste mennesket jeg har frholdt meg til de siste åra er ham og denne kollegaen hans, som han nå har blitt sammen med bak min rygg. Nå er jeg oppløst i tårer, prøver å finne noen jeg kan være med - men innser at livet mitt er kun meg selv og jeg er ALENE. Jeg har ingen å ringe til, ingen å være med og jeg er knust. Tenker bare på å gjøre slutt på lidelsene, og få sippe. Greier ikke å finne noen grunn til å fortsette... En overdose er veldig nær... Hva hadde du gjordt i min situasjon for å få hjelp?
Cata Skrevet 1. april 2010 #2 Skrevet 1. april 2010 Jeg hadde ringt en krisetelefon og bedt om råd. Mental helses hjelpetelefon kan sikkert bistå deg med informasjon om hvor du kan få bedre hjelp. Dessuten er menneskene som sitter på hjelpetelefonen vante til å snakke med mennesker som er i slitsomme situasjoner.
LetThemEatCake Skrevet 1. april 2010 #3 Skrevet 1. april 2010 Jag hade först och främst försökt ta mig samman. Han har gjort fel mot dig, alltså är det han som ska må dåligt, inte du. Jag förstår verkligen att du är ledsen, det gör jag! Och jag känner med dig. Om det är så allvarligt att du funderar på att inte leva längre så finns det alltid ställen du kan ringa. Nu vet jag ju inte hur det är där du bor, men här i Stockholm där jag bor finns det en mängd psykiatriska avdelningar och psykakuter. Psykakuten kan du ringa till antingen för att lägga in dig själv ett tag om du känner att du behöver någon som tittar till dig, eller så får du helt enkelt någon att prata med. Det låter verkligen som att du behöver någon att prata med.. Jag tänker att ett sådant här tänkande inte kom nu, utan förmodligen har funnits ett tag. Självmordstankar brukar ju inte komma "out of the blue", så du kanske har kontakter inom vården sedan tidigare? Om inte så är det väl på tiden att skaffa det. Ingen ska behöver känna så här och det finns alltid hjälp att få. Tyvärr så kan det vara svårt ibland och du kommer garanterat att stöta på en hel del människor som du känner bara jobbar emot dig, men det är bara att fortsätta kämpa! Börja med ett samtal och ta det vidare därifrån. Du kan ju ringa din allmänläkare och bli remitterad eller så kan du ringa vårdguiden och se vart du ska vända dig. Ta hand om dig! Det löser sig ska du se. Jag förstår att det känns skit nu och det kommer förmodligen att kännas så ett tag, men det är "bara" att bygga upp livet igen! Nu har du ju dessutom chansen att börja helt från början, med nya vänner och allting. Ta den chansen!
Gjest Gjest Skrevet 1. april 2010 #4 Skrevet 1. april 2010 Been there, done that... Først av alt, søvn, mat, vann. Hjelpetelefoner er fine, og det er sikkert andre her som har lister der. (Jeg er totalt blank pga intens telefonangst.) Etter det, vel. Jeg skrapte sammen det jeg eide av penger, solgte det jeg hadde, og reiste på backpacker tur. Satset på at enten tok det livet av meg, eller så kom jeg sterkere ut av det. Vinn vinn situasjon. Jeg hadde jo ikke en drit å tape. Vel, jeg er her ennå. Merkelig nok. Venner har jeg jaggu meg fått meg også.
Sekretæren Skrevet 1. april 2010 #5 Skrevet 1. april 2010 Kjære Anonym Bruker Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av. Lykke til. Tråden stenges. Vennlig hilsen SportyShorty, mod
Fremhevede innlegg