Planlagt pappa i ung alder

[Gjest AnonymBruker]

Hei!

Er 20 år, kjæreste på 19. Bunnsolid forhold. Begge skal begynne på bachelor nå i år (hun vil da nødvendigvis ta ett års permisjon...). Leier to-roms billig. Har en forholdsvis normal "student"-økonomi. Har stasjonsvogn og golden retriver. Aldri vært noen festetyper noen av oss. Liten sosial omgangskrets. Har intrykk av at både familie og helsevesen vil reagere negativt når hun blir gravid, men sannheten er jo at vi ønsker det. Vi må bli boende i den lille leiligheten til vi er ferdig å studere og vil måtte kjøpe det meste av utstyr brukt, men ser ikke problemet i det.

"Faktaboks": Som gravid student får man omgjort et helt års studielån til stipend mens man går hjemme + at man får engangsstøtte på 30 tusen.

Hva mener dere? Er vi uansvarlige og vet ikke hva vi begir oss ut på eller høres det greit ut?

Ps: Innlegget er også postet på et annet forum grunnet annen brukergruppe.

[Gjest fillippa]

Dere virker jo mer etablert enn de fleste på deres alder. Men samtidig er det noe som slår meg som naivt. Et bunnsolid forhold...? Dere er 19 og 20 og har i beste fall veldig nylig blitt voksne. Har du tatt med i betraktningen at dere fortsatt har stort forandringspotensial i årene som kommer? Og at det kan være greit å ha utdannelsen på plass før man får barn? Og hva er det som gjør at det haster sånn? At man får babylyst betyr ikke at man MÅ slå til og gjøre det med engang. Ofte er det greit å la en sånn lyst få lov til å modne. Jeg var veldig babysyk da jeg var rundt deres alder, men et par år etterpå syntes jeg det var veldig deilig å ikke ha barn og heller være fri til å følge drømmer og lyster der og da. Barn hadde jeg massevis av tid til senere.

Jeg sier ikke at dere kommer til å mislykkes, for all del. Og dere er jo gamle nok til å gjøre som dere vil, så kjør på. Men jeg synes det er verdt å tenke over de tingene jeg skrev over.

Personlig valgte jeg å vente med å få barn, men alle må jo gjøre det som passer dem best.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg var 18 og barnefaren 19, og vi var sammen i 5 år, så hvorfor ikke?

[Vibi]

Syns du virker voksen og reflektert, så jeg ser ikke problemet hvis dere føler dere klare for det. Det viktigste er økonomien, og den virker jo å være på stell. Det stemmer det du sier om lånekassen, hun vil sannsynligvis også ha krav på omsorgsstipend som er på en drøy tusenlapp i måneden tror jeg. Sjekk opp dette, da jeg ikke er helt sikker.

Kanskje hun i tillegg kan ta seg en kvelds- og helgejobb, for å opparbeide seg krav til foreldrepenger fra nav? Hvis hun tjener over 1G får hun det, det tilsvarer vel feks to kvelder i uka og annenhver helg i kassa på meny. Kommer nok godt med i permisjonsperioden, da jeg innbilder meg at den engangsutbetalingen fra nav forsvinner fort på utstyr og andre ting..

Det er uansett ingen her inne som kan fortelle dere om dere er skikket til å ha barn eller ikke, det må dere finne ut med dere selv. Det eneste jeg kan si er at jeg kjenner flere 20-åringer som er bedre egnet enn enkelte 30-åringer!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var 18 og barnefaren 19, og vi var sammen i 5 år, så hvorfor ikke?

og du baserer ditt råd på at forholdet varte i fem år.....???

kanksje det var en veldig god grunn til å la være?

fornuft er det ikke, for da hadde dere latt verpesyken vente til utdannelsen er ferdig.

jeg var også like etablert på den alderen, og er fortsatt sammen med samme kjæreste etter ti år.

men vi har valgt å vente med barn til etter utdannelsen er ferdig OG begge har fått seg jobb så vi kan sikre oss godt økonomisk.

det er jo tross alt barnets beste det handler om, ikke vår verpesyke(og den har vært ganske kraftig til tider.......) skal man snakke reflektert, så handler det om å kunne ta valg som avogtil "svir litt" så fremtiden blir mye bedre.

jeg er sjeleglad jeg prioriterte en tid man aldri kan få tilbake, og den ekstra tiden brukte jeg på å investere i strategiske valg så jeg kunne få gode jobbtilbud og studieresultater.

det har virkelig betalt seg - så jeg føler jo jeg nå får i både pose og sekk med både familie og bra jobb.

du kan jolese alle de andre trådene her som handler om det samme, og se om dere begge er klar for ansvaret og ensomheten som blir spesielt stor når man er ung og mamma/pappa.

[Gjest And]

Det beste er jo om ihvertfall en har fast jobb da, men barn i studietiden er jo noe faktisk de fleste mennesker som får barn i denne tiden takler ganske bra Bo helst et sted der dere kan ha barnevakt. om dere har foreldre i nærheten er jo det et kjempe pluss!

Vær nå forberedt på at dere forandrer dere mye gjennom livet, så vær nå ikke så sikker på at dere er de samme som 25åringer mens dere har barn. Prøv ihvertfall å passe på at du klarer de 9 månedene med klaging og sinne fra dama som går gravid, men ellers så kan det gå bra

Det funker også å ha noen dager i måneden med jobb mens dere studerer.

For noen passer ikke barn i studietiden avhengig av hva du studerer, det er vel det som er det store problemet. Hvis dere studerer noe som sikker dere fast jobb, kan det gå bra å ha barn før den tiden.

Uansett når man får barn er det jo garantert at dere vil overleve, Norge hiver jo ikke folk på gata, alle får penger nok. Bruk dem klokt!

Lykke til!

[Vanya]

Jeg hadde aldri i verden fått barn i en leid leilighet, med så lav inntekt, og uten økonomisk støtte fra familie.

Ja, alt er mulig, men hvorfor gjøre alt vanskeligere enn det må være? Økopnomi er ikke alt, men om begge har planer om å studere, ville jeg heller ventet til dere hadde kommet lenger i studieløpet. Synes også at 18-20 er relativt ungt.