Barn som virker redde ?

[Gjest dina]

Ser av og til barn som virker veldig usikre , selv etter de første minuttene de fleste bruker til å "tine opp" .

Jeg har selv et barn som er ganske tøff i trynet selv om en snakker til henne med hard stemme , men ser av og til barn som mer eller mindre krymper seg og sitter bom stille , hvis jeg snakker hardt til barnet vårt ( og altså ikke det barnet som blir så redd at det ikke tør å røre seg omtrent ) .

Er dette normalt ?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var nok et slikt barn. Min usikkerhet skyldtes nok delvis streng oppdragelse, en ustabil far og kontrollerende far, og sikkert også arvemateriale fra farssiden. Senere viste det seg at jeg hadde en bipolar lidelse.

[Jinta]

Barn er veldig forskjellige. I tillegg er oppdragelsene forskjellige, i noen hjem er foreldrene veldig milde og hever ikke stemmen engang når de blir sinte så det er klart at barn fra slike familier blir skremt hvis noen rundt dem oppfører seg annerledes enn de er vant med.

Så kan det vel være barn som har blitt oppdratt strengt ja, som egentlig ikke tåler dette- med kjefting og smelling osv.

Kanskje du er litt brå og ser litt skummel ut når du irettesetter?

[Gjest Gjest]

Min datter var sånn som du beskrev når hun var liten. Hun var ikke vant til at noen hevet stemmen, å for sammen, ble redd og begynte å gråte når spesiellt min søster hevet stemmen. Nå skal det også sies at min søster både så og hørtes ut som et uvær når hun kjeftet på barna sine. Banning var også mye brukt. Blikkene til barna hennes har festet seg på netthinnen min for alltid.

Jeg var vitne til min søsters utbrudd mot sine barn, å hun tok aldri hensyn til at barna hennes hadde besøk, så jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle ydmyke barnet mitt på den måten når h*n ble større.

Tror nok mange foreldre kunne ha godt av å se andres utbrudd og hvor dumme og tragiske de ser ut, og hvor redde barna deres blir. Kanskje flere tenker seg om før de blåser ut moot barna sine.

[Gjest ts]

Min datter var sånn som du beskrev når hun var liten. Hun var ikke vant til at noen hevet stemmen, å for sammen, ble redd og begynte å gråte når spesiellt min søster hevet stemmen. Nå skal det også sies at min søster både så og hørtes ut som et uvær når hun kjeftet på barna sine. Banning var også mye brukt. Blikkene til barna hennes har festet seg på netthinnen min for alltid.

Jeg var vitne til min søsters utbrudd mot sine barn, å hun tok aldri hensyn til at barna hennes hadde besøk, så jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle ydmyke barnet mitt på den måten når h*n ble større.

Tror nok mange foreldre kunne ha godt av å se andres utbrudd og hvor dumme og tragiske de ser ut, og hvor redde barna deres blir. Kanskje flere tenker seg om før de blåser ut moot barna sine.

Ja huff for en forferdelig søster du må ha , heldigvis handler ikke denne tråden om noen som ser ut som et uvær når de kjefter , men om reaksjonen til barn når en voksen snakker med hard , bestemt stemme .

[Gjest Gjest]

Ja huff for en forferdelig søster du må ha , heldigvis handler ikke denne tråden om noen som ser ut som et uvær når de kjefter , men om reaksjonen til barn når en voksen snakker med hard , bestemt stemme .

Men dette kan absolutt ha sammenheng. Et barn som vokser opp med ustabile, sinte, og kanskje voldelige foreldre, kan reagere mye sterkere i situasjoner som minner dem om dette.

F.eks kan et barn som har opplevd familievold bli kjemperedd hvis en lærer blir sint. Selv om lærerens sinte utbrudd ikke er i nærheten av det raseriet og den volden som barnet har vært vitne til hjemme. (Posttraumatisk stress)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil vel tro at barn som er vant til at foreldre er høylytte når de er sinte tåler mere sinte stemmer enn de som er vant til rolige stemmer. Så sant de ikke blir slått eller noe fysisk. Man venner seg til det som skjer rundt en, også sinte foreldre.

[FireFairy]

Jeg var en beskjeden unge som synes det var ekkelt å bli kjeftet på av andre enn mamma og pappa. Mamma og pappa kunne bli sinte og heve stemmen, men jeg synes likevel det var helt annerledes å bli kjeftet på av andre. Så da gikk det sikkert en liten stund før jeg var meg selv igjen. Vil ikke si jeg hadde en streng oppdragelse, men siden jeg var en beskjeden unge, så var det sånn det ble bare.

Har aldri likt unger som er så bråkjekke at de svarer voksne, og det kommer jeg til å slå hardt ned på mine egne unger også. Respekt.

[Gjest Gjest]

Jeg vil vel tro at barn som er vant til at foreldre er høylytte når de er sinte tåler mere sinte stemmer enn de som er vant til rolige stemmer. Så sant de ikke blir slått eller noe fysisk. Man venner seg til det som skjer rundt en, også sinte foreldre.

Det er ikke nødendigvis sånn at man blir vant til det, men at det man lærer heller trigger reaksjoner i situasjoner som likner.. jeg vokste opp med kjefting og fortsatt i voksen alder reagerer jeg sterkt på heving av stemmer/kjeft o.l, samme om det er rettet mot meg, andre eller er en generell væremåte hos noen å være høylytt og "tøff". Det eneste jeg har lært er vel igrunn å bruke samme metoder selv, i tillegg til å krympe meg ja... Man blir ikke automatisk herdet.

Men at et barn man ikke kjenner bakgrunnen til reagerer på hard stemme kan skyldes mye rart - jeg har selv et vennepar som har vokst opp i "kjeftefrie" hjem, og som etter sin første krangel (etter flere nesten bare fine år sammen) var livredde for at det var slutten på forholdet, fordi de var så uvant med den måten å kommunisere på. Kanskje barnet rett og slett er fra et slikt hjem og blir usikker på hvor høyt konfliktnivået faktisk er hos dere?

[Chiquita]

Vi har tre forskjellige barn i denne sammenhengen.

En som er veldig vár på høye stemmer, og som kan begynne å gråte lett om han blir irettesatt, el.l (nok å snakke med streng stemme grenerelt til dem alle tre, og ikke bare til ham)

Vi har en som er passe "normal" i denne sammenhengen

Og vi har en som "overser alt". Som ler og overser. Og som gjør stikk motsatt.

Hvor ingenting av irettesetting eller "straffemetoder" ser ut til å gå inn.

Så dette har nok ikke bare med miljø å gjøre. For vi mener at vi har tilnærmet samme grenser for alle tre.

Arv må ha mye å si (i allefall i vår situasjon)

[Gjest TS]

Det jeg syntes var rart i situasjonen var hvordan det andre barnet reagerte , ved å fryse til is og fikk litt følelsen av at hun prøvde å gjøre seg usynlig og hun søkte heller ikke tilbake mot moren , slik jeg ville forventet at et barn som var redd gjorde .

[Gjest AnonymBruker]

Når noe brått, uventet, angstbetont inntreffer, er det vel ikke helt uvanlig at mennesker "bruker tid på å samle seg", "fryser til", for så å komme seg igjen. Det er en forsvarsmekanisme vi har, tilsvarende "spille død-reaksjonen" til andre skapninger i naturen som vi har vår arv fra.