Angsten tar over livet mitt :(

[Gjest Gjest]

Jeg er en 16år gammel jente, som sliter med sosial angst (tror jeg) og sterke depresjoner.

Livet mitt er rett og slett helt jævlig å leve. Jeg klarer absolutt ikke å kommunisere med andre mennsker, bortsett fra folk jeg kjenner veldigveldig godt (og det er ikke mange). Jeg klarer ikke å bli kjent med folk. Jeg hater å innrømme det, men jeg har faktisk ingen venner. Sitter bare hjemme alene hele tiden og drømmer om hvordan livet mitt kunne ha vært, om det ikke hadde vært for angsten. Blir så sjalu når jeg ser folk drar ut med venner, drar på fest osv.

På skolen er det ihvertfall helt jævlig! jeg gjør ALT jeg kan for å bli hjemme, for jeg mistrives så utrolig mye på skolen. Jeg blir jo ikke mobbet, får bare en del stygge kommentarer av og til. Det er mest det at jeg føler meg så usynlig og oversett. Blir aldri inkludert. Det er vel egentlig min egen skyld, siden jeg er helt stille hele tiden. Men jeg klarer bare ikke å snakke, det går bare IKKE! Når de andre diskuterer og prater om alt mulig, sitter jeg der helt stille uten å si et eneste ord. Jeg har så mye jeg vil si, men jeg klarer bare ikke å få det ut. Føler meg så ukonfortabel at jeg kjelver, svetter, blir kvalm osv. Noenganger så får jeg også en følese av å miste følese i bena og det føles som om jeg bare skal falle sammen. I timen sitter jeg bare å stirrer i veggen mens jeg sitter i min egen verden. Snakker aldri og jeg har ALDRI rukket opp hånda i timen. unngår alltid sosiale sammenhenger, fordi jeg hater å bli sett på som stille, sjenrt osv og jeg føler meg alltid utilpasset i sånne situasjoner.

Dette har ført til at jeg har blitt veldig depremert. Jeg har rett og slett ingen energi til å klare å gjennomføre noe som helt lenger. Inni meg før jeg meg helt hjelpesløs, for jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Føler meg så utrolig mislykka, får ikke til noenting. Jeg er bare SÅ lei av livet, jeg har mistet troen på at det er mulig å bli frisk fra sosial angst. Og jeg vil heller dø NÅ enn å leve resten av mitt liv med angst! Jeg tenker på selvmord hver eneste dag, og det skjer vel snart også, for jeg klarer IKKE mer. jeg orker ikke å ha det sånn. Orker ikk tanken på at jeg kanskje må leve i sånn 60år til i dette helvette. Gråter meg til søvn hver eneste dag. Føler meg helt tom. Forstår bare ikke meninga med livet, når alt er helt jævlig uansett. Jeg lider meg jo bare gjennom hver eneste dag uansett. Er det virkelig noe poeng i å leve da?

Jeg er så lei av å føle meg ensom, å grue meg til alt hele tiden, å aldri ha noen å finne på ting med, ingen å ringe, aldri bli invitert på noe, alltid jobbe alene når det er gruppearbeid på skolen, å sitte hjemme alene hele tiden+++

Vet at dette innlegget med veldig langt, men måtte bare få det ut.

[Gjest gjest]

Vil bare gi deg en og si at du ikke er alene om dette. Har du snakket med foreldrene dine om det her? Eller eventuelt helsesøster på skolen e.l? Det er hjelp å få fra profesjonelle kjære deg, slik at du forhåpentligvis kan få det bedre.

[Gjest Gjest]

føler meg på tråden:)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har hatt det helt likt, snakk med noen du stoler fult og helt på. Eller kanskje helsesøster? Du må få hjelp. Selv om du kanskje ikke ser noe lys i tunnelen så er det der!heier på deg og vil bare gi deg en stoooor klem!!!!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 18år og vet veldig godt hvordan det er å leve med sosial angst!

JEG LOVER DEG AT TING BLIR BEDRE!

Hvor lenge har du hatt det sånn ?

Jeg vil gjerne vite mer om deg : ) å Prøve hjelpe : )

KLEEM

[Gjest AnonymBruker]

Gå til psykolog TS. Jeg har slitt med sosial angst lenge og det hjelp virkelig for meg å gå til psykolog.

[Gjest trådstarter]

Takk for svar dere:) og det hjelper å høre at noen har det på samme måte!

Har snakket litt med helsesøster på skolen, og har fått tilbud om å gå til bup, men jeg tør ikke å sitte der med en helt fremmed person og snakke om mine problemer. Det klarer jeg bare ikke.. og uansett så forstår jeg ikke helt hvordan en psykolog kan gjøre med frisk bare ved å snakke??

Jeg har vel hatt dette problemet hele livet,men det nå i de siste 3 årene det virkelig har vært ille.. det blir gradvis værre hele tiden..

[Gjest AnonymBruker]

Du må ikke gi opp Jeg har også slitt med sosial angst. Det finnes plenty av muligheter til å få det bedre. Kom deg i terapi så fort som mulig, det skal nok gå bra skal du se. Du er ung og har mange fine opplevelser til gode i livet. Det er viktig å ta tak i problemene, sammen med profesjonelle,utenforstående, som f.eks. en psykolog/psykiater ved DPS. Henvisning får du fra fastlegen din.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar dere:) og det hjelper å høre at noen har det på samme måte!

Har snakket litt med helsesøster på skolen, og har fått tilbud om å gå til bup, men jeg tør ikke å sitte der med en helt fremmed person og snakke om mine problemer. Det klarer jeg bare ikke.. og uansett så forstår jeg ikke helt hvordan en psykolog kan gjøre med frisk bare ved å snakke??

Jeg har vel hatt dette problemet hele livet,men det nå i de siste 3 årene det virkelig har vært ille.. det blir gradvis værre hele tiden..

Forstår at dette er vanskelig, men vet av erfaring at dette er viktig. Det føles sikkert helt uoverkommelig nå, forstår det, men om du går er jeg sikker på at du vil takke deg selv i etterkant. Jo, det hjelper å snakke om det. Og det er ikke bra å "gjemme det bort". Og ikke bare snakke om det, men gå i terapi. For du kan få det så mye bedre. Det er jeg sikker på

[Gjest AnonymBruker]

Hadde det slik jeg også. Ingen venner, ingen kjæreste osv. Livredd for å bli spurt om noe i klasserommet, snakke i forsamlinger...

MEN det finnes håp, ikke gi opp selv om alt ser mørkt ut nå!

Jeg klarte heller ikke å snakke med noen om dette, men måtte begynne å ta tak i det selv når jeg var 23-24 år. Startet da med å "presse" meg selv litt etter litt. (gå på butikken å si hei til kjente, spørre en fremmed om veien, starte en samtale med noen på jobben....) Syntes det var helt forferdelig første gangene jeg gjorde noe slikt, svettet som en gris, og gikk igjennom hele samtalen etterpå å erget meg over alt det dumme jeg hadde sagt(noe som ikke stemte) Men gradvis hjalp dette meg, kunne etterhvert snakke med noen uten at jeg på forhånd hadde tenkt igjennom alt jeg skulle si.

Når jeg var 27 år traff jeg mannen i mitt liv, å nå føler jeg endelig at livet smiler til meg

Husk: det finnes håp (selv om du ikke ser det selv akkurat nå)

[Gjest Gjest]

Takk for svar:) betyr veldig mye for meg og det hjelper å vite at flere har/har hatt samme problem!

Men jeg bare lurte på om hvis jeg printer ut det jeg har skrevet her og leverer det til legen, kan det kanskje være aktuelt å prøve ut medisiner da? (antidepressiva)

[saltvann]

Hei!

Det kan være lurt å printe ut det du har skrevet her og vise det til fastlegen din, siden det kan være vanskelig å fortelle det. Men før du begynner med antidepressiva så burde du prøve annen hjelp først. Jeg vil ikke at du skal bli avhengig av piller for å ha det bra. Du burde dra til bup eller få snakket med en psykolog. Det hjelper virkelig å få snakket ut om ting. Å sette ord på følelsene sine. Prøve å finne ut hvorfor du er redd for å prate med andre mennesker og hvordan du skal klare å gjøre det. Du vil få råd om hvordan du skal bli bedre.

Neste gang dere har gruppearbeid på skolen, ikke vær alene! Ta små skritt av gangen.

Det er ditt liv, og du bestemmer selv hvordan du vil leve det. Du vet at du ikke kan/orker å leve slik resten av livet, så da er det bare å gjøre en forandring på det! Kanskje det virker skummelt, men ta små skritt og du vil se at det går bedre! (Husk at det vil gå opp og ned også!). Masse lykke til! Vi på kg vil alltid hjelpe deg hvis det er noe