Min datter vil ikke reise til sin far

[Gjest Mamma]

Jeg og min ekssamboer gikk fra hverandre i for ca et år siden. Vi har en datter på snart syv år. Hun er hos sin far annenhver helg og en dag i uken, pluss når hun har lyst eller han spør om han kan ha henne ekstra. Jeg har vært veldig klar på at hun skal få være så mye hun vil hos sin far siden vi bor i samme storby.

Min eks fikk seg ny kjæreste temmelig raskt etter bruddet og for snart to måneder siden flyttet de sammen. Denne damen har altså blitt "stemor" for vår datter og hun er tilstede ved hvert samvær.

I begynnelsen virket det som min datter trivdes ok når hun var der, men etterhvert har hun vegret seg mer og mer for å reise og besøke pappa. Hun sier hun ikke vil være sammen med stemor og har fortalt meg diverse om hvordan det er når hun er der.

Hun sier at stemor er brå og sint med henne, spesielt når pappa ikke er i rommet. Hun forteller bl.a om at når hun sølte et glass med melk på gulvet, så fikk hun skikkelig kjeft slik at hun begynte å gråte. Andre ganger har stemor låst seg inne på soverommet mens hun har vært der og pappa må stå ved døren og overtale henne til å åpne opp. Pappa er også annerledes, sier hun. Mer fraværende og gir ikke så mye kos og klemmer, og finner ikke på så mye med henne mer. Stemor vil sjelden eller aldri være med på kino eller kafè.

Jeg irriterer meg også veldig når min datter forteller at stemor spør henne ut om meg og hva jeg gjør på, om jeg har fått meg ny kjæreste etc. Min datter er svært moden for alderen og sier hun synes disse spørsmålene er ubehagelige. Jeg synes det er helt bak mål å skulle bruke en liten jente for å grave i mitt privatliv. Hun anser meg tydeligvis som en trussel, hvilket hun ikke har noe grunn til.

Min datter har grått når hun kommer hjem fra hvert samvær den siste tiden. Hun sier hun har vondt i hjertet og magen når hun er hos sin far og hans nye dame. Jeg må trøste henne veldig og har også snakket med min eks flere ganger om dette. Jeg sier at jeg synes situasjonen er helt uholdbar slik den er nå, og at han må be sin samboer om å endre sin adferd rundt vår datter. Han sier at han skal snakke med henne, og at det er en ny situasjon for begge parter og at det kommer til å gå seg til etterhvert. Jeg tror ikke han ser like alvorlig på dette som jeg. Slik jeg kjenner ham er han nok litt naiv og legger kanskje ikke merke til alt slik vår datter gjør.

Nå har jeg også fått vite at min eks og hans samboer venter barn. Jeg har på følelsen at dette ikke kommer til å virke positivt på situasjonen.

Hva kan jeg gjøre? Min datter skal egentlig være hos sin far i påskedagene, men nå vil hun ikke reise. Hun gråter og sier at hun gruer seg. Jeg synes det er ufattelig vondt å se at hun har det slik, og vil så gjerne hjelpe henne. Jeg kjenner meg mer og mer sint på denne damen som ikke behandler henne pent, og også på min eks som er så feig at han ikke tør å sette henne på plass. Jeg vurderer å ringe på døren og kreve en samtale med denne damen, hvilket jeg har vegret meg for å gjøre fordi jeg tror det ville gjøre situasjonen enda mer betent. Hva ville dere gjort?

[Lapetos]

Stemor høres ut som en forferdelig sjalu og ufyselig person. Jeg er målløs, og håper at dette bare er oppspinn. (Selv om jeg egentlig er ganske sikker på at det ikke er det.) Din datter fortjener ikke å oppleve noe slikt, og jeg synes ærlig talt du bør nekte far samvær med datteren dersom stemor er der. Men det utsetter jo bare problemet.

Du bør ihvertfall prate med din datter og fortelle henne at det ikke er hun som er problemet, men hennes stemor, som tydeligvis ikke vet hvordan hun skal oppføre seg, og som tydeligvis ikke er et voksent menneskt.

[blargh]

Å snakke med stemoren ville jeg vært svært forsiktig med. Med stor sannsynlighet vil det bare gjøre vondt værre, og er noe som farens ansvar (selv om han ikke gjør jobben sin).

Hvis datteren din ikke ønsker å dra til sin far, så la henne få slippe det og formidle det til faren. Da er det opp til faren å velge hva han vil gjøre.

Det er tydelig at datteren din har snakket med deg om dette, men har hun snakket med faren sin om det? Det virker som om du burde oppfordre til en dialog der.

Faren kan velge å bare ta henne med ut (på kino, restaurant etc.) uten stemoren hvis det er en mulighet, ingen overnatting for en periode. Et annet krav som kan stilles til faren er at datteren ikke skal være alene med stemoren.

Stemoren kan du ikke gjøre så mye med, desverre. Da gjelder det å tenke ut alternativer, og kanskje be faren tenke ut noen muligheter også.

[Gjest Gjest]

Har du et ok forhold til dine x-svigers?

Jeg tenker at om du har det så er det kanskje veien å gå. De kan umulig være tjent med at deres sønn får mindre samvær med egen datter slik at de muligens også får sett henne mindre,-alt pga av nytt hodeløst kvinnfolk.

Tenker at nå som det kommer et nytt barn så vil tingene bare forverre seg. Been there, done that.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror jeg kan assosiere meg med din eks sin nye samboer, men i motsetning til henne ville jeg aldri involvert meg med en mann som har barn fra før i den hensikt å få barn med han - nettopp fordi jeg kjenner min natur slik at jeg ikke hadde klart å akseptere det barnet når jeg selv planla å få barn med han. Jeg ville aldri vært slemt mot et barn, det klarer jeg ikke, men jeg er overbevist om at barnet hadde klart å ane min uvilje mot hennes eller hans nærvær - dermed er løsningen å fjerne meg selv fra situasjonen. Jeg ville aldri kommet mellom en far og hans barn.

Nå vil nok mange argumentere med at JEG ikke er voksen som ikke hadde klart å akseptere at mine barn sin far også har barn med en annen kvinne, men slik jeg ser det er det en del av menneskers natur og derfor vil jeg ikke anbefale å demonisere den nye samboeren. Men i den egenskap av å være voksne, tenkende mennesker skal man også klare å sette barna (også de som ikke er våre egne) først - der svikter din eks sin nye samboer. Hun setter seg selv mellom faren og barnet, og hun setter seg selv foran barnet. Det er et umodent trekk som kanskje kan forandre seg - er hun veldig ung?

Og det at det er et nytt barn på vei kan nok gjøre situasjonen enda værre for jenta di - eller kanskje dama modner og forstår hvor viktig et barn er for en forelder, og skjønner hvor viktig datteren din er for faren.

[Gjest tove]

Det gjør vondt å høre om din datter.

Jeg vil fortelle om min opplevelse fra den gang jeg var fersk "stemor". Kanskje kan du dra nytte av dette i din situasjon, eller kanskje har ikke min opplevelse noen som helst relasjon til det du og din datter opplever. Jeg tar sjansen på å spørre:

Er du HELT sikker på at datteren din forteller sannheten?

Det er ikke uvanlig at barn forteller små skrøner for å få sympati. Det er naturlig at barn som nylig har opplevd at foreldrene har gått fra hverandre prøver seg på litt splitt og hersk, sånn at de får ekstra omsorg og medfølelse. De gjør det ikke alltid bevisst, men det skjer, særlig hvis de føler litt sjalusi.

Jeg havnet opp i en situasjon der stebarnet fortalte mor en hel haug med løgner om meg. Barnet hadde sagt til mor at jeg kjeftet hele tida, jeg eksploderte for ingenting, jeg nektet barnet å være i stua, jeg var bare fæl og ufyselig hele tida. Man kan si det overrasket meg å høre dette, for det var langt fra sannheten.

I virkeligheten viste barnet tillit til meg og så ut til å trives sammen med meg. Barnet tok masse initiativ til å være sammen med meg, snakke med meg osv. Vi hadde et flott forhold. Jeg kjeftet egentlig aldri (var rolig og bestemt i tilfeller der det krevdes, men i all hovedsak var det far som tok seg av sånne ting), har aldri "eksplodert", har aldri nektet barnet å være i stua selvsagt osv. Jeg la meg hardt i selen for å være så blid og omgjengelig som mulig sammen med barnet for at vi skulle få en god start.

På den andre siden fortalte barnet oss at mamma var bare sur hele tida, at hun aldri orket å hjelpe med lekser osv. Vi bet på kroken og syntes synd på barnet.

Heldigvis satte alle vi tre voksne oss ned sammen og snakket om dette. Vi fikk klargjort en del ting og oppdaget at vi var blitt kraftig manipulert alle tre.

Barn gjør ikke sånt av ond vilje, de bare finner det naturlig å søke støtte og bekreftelse hos voksne. Så en dag der jeg ville slappe av og lese ei bok ble til at jeg alltid var sur og tverr og nektet å komme ut i stua eller nektet barnet å komme i stua fordi jeg skulle lese bok i fred. Og en dag da mor hadde minnet barnet om å gjøre lekser et utall ganger uten at det ble gjort, for så å si til barnet at "nå er det for sent å få hjelp" når barnet ville stå opp etter leggetid for å gjøre lekser, ble til at mor alltid var slem og aldri ville hjelpe med lekser.

Vi fikk slutt på dette ved å snakke sammen.

[Jinta]

Det er nok ikke så lett for stemoren heller, til hvordan hun skal forholde seg til situasjonen hvis hun ikke er vant med barn fra før. Å være stemor er noe en må lære seg på veien. Hvordan familien vil ha det og hvor stor del stemor skal ha i den lilles verden hvor mye grenser hun skal få sette overfor barnet, hvor streng hun skal være osv. Det kan være ganske vanskelig særlig hvis man ikke har barn selv. Jeg snakker av erfaring som stemor uten barn selv. Jeg tror at mange stemødre kan være strenge overfor sine stebarn i begynnelsen men at ting glir mer etterhvert.

Så er det flere aspekter, skal man opptre som en oppdrager person/morsfigur eller som en venninne eller annet, skal man bare sitte å se på at stebarnet driver på som det vil i ens eget hus uten at en har noe en skulle ha sagt.

Barnet tar jo alltid mor eller fars side uansett, og stemor er ofte den som blir sett på som en inntrenger. Mens stemor kanskje noen ganger føler at barnet innvaderer ens eget liv(nå blir jeg sikkert slaktet av forskjellige mødre om at det burde man visst før man innvolverte seg i en med barn osv. men, men, sånn kan det faktisk føles.)

Jeg tror uansett det er i både barnets favør og stemor(og far) om barnet og stemor tilbringer tid alene sammen, finner på noe gøy ute eller aktiviteter hjemme uten innblanding fra andre så de kan bygge opp relasjonen.

Endret 30. mars 2010 av Jinta

[Gjest AnonymBruker]

Jeg reagerer på hun som skriver at ts burde nekte far samvær pga stemor - Men det kan dessverre ikke TS få gjort. Jentungen blir verken slått, eller lever med foreldre i rus - Og dessuten måtte de gå rettens vei!

Stemor har ikke gjort vesla noe fysisk og far velger faktisk den han vil dele huset med..

Så lenge hun har syntes det var ok, og ikke sagt noe før nå kan man faktisk ikke be om ett valg...!

Og skal være enig med noen at barn forteller skrøner noenganger - Og at de voksne burde sette seg ned å snakke om dette her, alle tre! Hva vet du, ts - Hva vesla di forteller om deg der borte? Det kan være så mangt.. Men klart, man skal faktisk ikke påstå at barna lyver heller, sånn at det er nevnt...

Barnepsykologi er vanskelig å forstå seg på i lengden, men anbefaler deg å ta kontakt med en rådgiver og ta med de voksne og jentungen å prate! Det finnes en løsning..

[Lapetos]

Jeg reagerer på hun som skriver at ts burde nekte far samvær pga stemor - Men det kan dessverre ikke TS få gjort. Jentungen blir verken slått, eller lever med foreldre i rus - Og dessuten måtte de gå rettens vei!

Stemor har ikke gjort vesla noe fysisk og far velger faktisk den han vil dele huset med..

Så lenge hun har syntes det var ok, og ikke sagt noe før nå kan man faktisk ikke be om ett valg...!

Og skal være enig med noen at barn forteller skrøner noenganger - Og at de voksne burde sette seg ned å snakke om dette her, alle tre! Hva vet du, ts - Hva vesla di forteller om deg der borte? Det kan være så mangt.. Men klart, man skal faktisk ikke påstå at barna lyver heller, sånn at det er nevnt...

Barnepsykologi er vanskelig å forstå seg på i lengden, men anbefaler deg å ta kontakt med en rådgiver og ta med de voksne og jentungen å prate! Det finnes en løsning..

Nei, selvfølgelig kan hun ikke nekte far samvær. Jeg ordla meg nok litt feil der, og beklager det. Det jeg prøvde å komme frem til var at dersom far innså at ungen ikke ville komme hjem til ham, men måtte møte ham ute uten stemor istedet, ville far kanskje forstått alvoret i saken litt mer, og dermed ta seg en prat med stemor. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt ungen lyver eller ikke - det har jeg ingen muligheter til å vite noe om - så da går jeg etter det som blir skrevet her.

Far må jo forstå at noe ikke er riktig dersom stemor faktisk oppfører seg slik. Og stemor må lære seg å respektere, og behandle datteren skikkelig, selv om hun ikke liker å ha henne i livet sitt. Noen ting må man simpelthen bare innfinne seg med

"Jentungen blir verken slått, eller lever med foreldre i rus - Og dessuten måtte de gå rettens vei!" Både ja og nei - hun blir ikke slått, men psykisk mishandling - som jeg synes dette grenser til - er ihvertfall like ille som fysisk mishandling, selv om det ikke setter synlige sår, kan det ødelegge nok. Det kan umulig være greit for en sju-åring å føle at hun ikke kan besøke far, som hun nok helt sikkert er glad i, fordi pappa sin nye kjæreste ikke liker henne.

Men igjen: Beklager at jeg ordla meg feil i første innlegg

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer på hun som skriver at ts burde nekte far samvær pga stemor - Men det kan dessverre ikke TS få gjort. Jentungen blir verken slått, eller lever med foreldre i rus - Og dessuten måtte de gå rettens vei!

Stemor har ikke gjort vesla noe fysisk og far velger faktisk den han vil dele huset med..

Så lenge hun har syntes det var ok, og ikke sagt noe før nå kan man faktisk ikke be om ett valg...!

Og skal være enig med noen at barn forteller skrøner noenganger - Og at de voksne burde sette seg ned å snakke om dette her, alle tre! Hva vet du, ts - Hva vesla di forteller om deg der borte? Det kan være så mangt.. Men klart, man skal faktisk ikke påstå at barna lyver heller, sånn at det er nevnt...

Barnepsykologi er vanskelig å forstå seg på i lengden, men anbefaler deg å ta kontakt med en rådgiver og ta med de voksne og jentungen å prate! Det finnes en løsning..

Mor, som her har den dagklige omsorgen for barnet kan og har plikt til å gjøre noe. Den som har den daglige omsorgen for barnet har plikt til å sørege for at barnet har det bra, selv når barnet er hos far!

Nå har ikke jeg tatt side i saken men ville bare presisere.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror denne damen kansje strever med hormoner rundt graviditeten? Det hørest ut som noe er feil, om hun stenger seg inne på rommet og spør ut datteren din om deg.. Kansje hun har vansker med å tilpasse seg den nye rollen. Jeg tror at far må være mere flinkere her og være mere opptatt av datteren når hun er på besøk. Og forresten så synest jeg ikke det er riktig å sende jenta til de om hun mistrivest. Jeg synest de først må fikse holdningene som gjør at jenta ikke trives, slik at hun begynner å glede seg til å besøke de. Og aller viktigst er det at jenta aldri føler noe skyld når man går inn for å fikse saken.

Jeg tror faktisk at du TS godt kan ta en prat med damen,på vennlig vis selvfølgelig, ikke gå på med anklagelser eller pek finger / kjeft. Hun høres ung og kansje uerfaren ut. Naiv og forvirret,rett og slett.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner meg mer og mer sint på denne damen som ikke behandler henne pent, og også på min eks som er så feig at han ikke tør å sette henne på plass. Jeg vurderer å ringe på døren og kreve en samtale med denne damen, hvilket jeg har vegret meg for å gjøre fordi jeg tror det ville gjøre situasjonen enda mer betent. Hva ville dere gjort?

Jeg tror det beste du kan gjøre, er å bli kjent med henne og høre hennes versjon. Hva med å invitere henne på lunsj på kafe? Det løser ingenting å forvente at din eks skal "sette henne på plass". Jeg vil råde deg til å behandle stemor vennlig og at du tar hensyn til hennes nye livsrolle, det kan være vanskelig å finne seg til rette i ny "ferdig-familie" og være førstegangsgravid og hormonell, kanskje både ung og usikker?

[Gjest Gjest]

Jeg og min ekssamboer gikk fra hverandre i for ca et år siden. Vi har en datter på snart syv år. Hun er hos sin far annenhver helg og en dag i uken, pluss når hun har lyst eller han spør om han kan ha henne ekstra. Jeg har vært veldig klar på at hun skal få være så mye hun vil hos sin far siden vi bor i samme storby.

Min eks fikk seg ny kjæreste temmelig raskt etter bruddet og for snart to måneder siden flyttet de sammen. Denne damen har altså blitt "stemor" for vår datter og hun er tilstede ved hvert samvær.

I begynnelsen virket det som min datter trivdes ok når hun var der, men etterhvert har hun vegret seg mer og mer for å reise og besøke pappa. Hun sier hun ikke vil være sammen med stemor og har fortalt meg diverse om hvordan det er når hun er der.

Hun sier at stemor er brå og sint med henne, spesielt når pappa ikke er i rommet. Hun forteller bl.a om at når hun sølte et glass med melk på gulvet, så fikk hun skikkelig kjeft slik at hun begynte å gråte. Andre ganger har stemor låst seg inne på soverommet mens hun har vært der og pappa må stå ved døren og overtale henne til å åpne opp. Pappa er også annerledes, sier hun. Mer fraværende og gir ikke så mye kos og klemmer, og finner ikke på så mye med henne mer. Stemor vil sjelden eller aldri være med på kino eller kafè.

Jeg irriterer meg også veldig når min datter forteller at stemor spør henne ut om meg og hva jeg gjør på, om jeg har fått meg ny kjæreste etc. Min datter er svært moden for alderen og sier hun synes disse spørsmålene er ubehagelige. Jeg synes det er helt bak mål å skulle bruke en liten jente for å grave i mitt privatliv. Hun anser meg tydeligvis som en trussel, hvilket hun ikke har noe grunn til.

Min datter har grått når hun kommer hjem fra hvert samvær den siste tiden. Hun sier hun har vondt i hjertet og magen når hun er hos sin far og hans nye dame. Jeg må trøste henne veldig og har også snakket med min eks flere ganger om dette. Jeg sier at jeg synes situasjonen er helt uholdbar slik den er nå, og at han må be sin samboer om å endre sin adferd rundt vår datter. Han sier at han skal snakke med henne, og at det er en ny situasjon for begge parter og at det kommer til å gå seg til etterhvert. Jeg tror ikke han ser like alvorlig på dette som jeg. Slik jeg kjenner ham er han nok litt naiv og legger kanskje ikke merke til alt slik vår datter gjør.

Nå har jeg også fått vite at min eks og hans samboer venter barn. Jeg har på følelsen at dette ikke kommer til å virke positivt på situasjonen.

Hva kan jeg gjøre? Min datter skal egentlig være hos sin far i påskedagene, men nå vil hun ikke reise. Hun gråter og sier at hun gruer seg. Jeg synes det er ufattelig vondt å se at hun har det slik, og vil så gjerne hjelpe henne. Jeg kjenner meg mer og mer sint på denne damen som ikke behandler henne pent, og også på min eks som er så feig at han ikke tør å sette henne på plass. Jeg vurderer å ringe på døren og kreve en samtale med denne damen, hvilket jeg har vegret meg for å gjøre fordi jeg tror det ville gjøre situasjonen enda mer betent. Hva ville dere gjort?

Slik du beskriver det er det tydelig at barnet sliter med dette. Hun sier at hun får vondt i magen og i hjertet når hun er der. Dette kan være psykosomatiske symptomer som jeg synes du skal ta på alvor.

Hva tror du om å få en time på familievernkontoret for å prate om dette med en nøytral fagperson tilstede? Kan du avklare om faren vil delta, og ringe familievernkontoret i dag eller i morgen?

Når det gjelder påskeferien synes jeg du kan prøve å motivere henne til å dra. Hvis hun fortsatt nekter synes jeg ikke dere skal bruke fysisk makt når hun skal til faren. Men det kan bli brukt mot deg hvis du lar henne være hjemme. I en evt. rettsak kan det bli sett på som samværssabotasje og du kan da i verste fall miste omsorgen for barnet. Men hvis du kan vise til at du har bestilt time på familievernkontoret står du sterkere. Du kan evt. også ta kontakt med en advokat som kan skrive ned hvorfor du velger å la barnet bli hjemme i påsken. Spørs bare om en advokat har tid til å gi deg en time så kort tid før påske.

Jeg føler med barnet ditt og med deg. Jeg har selv vært i din situasjon med et barn som var redd for sin far. Vi fikk hjelp av både familievernkontor, barnevernet og bup. Barnet startet opp med samvær som varte noen timer hver gang, og etterhvert som barnet fikk mer tillit til faren igjen ble samværet normalt igjen. Faren skjerpet seg da barnevernet ble involvert. Barnevernet følger opp fortsatt.

[Spirit]

Jeg vet Hvordan datteren din har det.Har selv vært i hennes situasjon. Både jeg og søsteren min har vært i samme situasjon som din datter. Vel, jeg vet ikke hvordan stemoren er mot din datter sånn i utganspunktet, men vanskelig er det.

Både jeg og min søster besøkte min far annenhver helg, ellers så var han ofte på små utflukter sammen med oss i ferier.

Etter noen år alene fant han seg en ny dame. I starten var det jo ganske ok for både meg og min søster, men etterhvert begynte hun altså å vise sitt sanne jeg. Jeg husker veldig lite av det som sjedde, og det er jeg glad for at jeg har glemt. Men husker at hun kjeftet ofte på oss når faren min ikke var tilstede. Hun klagde på oss, alt vi gjorde var feil liksom.

Det som ikke jeg og søsteren gjorde var at vi var redde for å fortelle det som sjedde hos faren min til mamma da vi kom hjem.

Stemoren vår var slem og skikkelig bitch hver gang pappa var borte på butikken. Hun ignorerte oss av og til, viss ikke fikk vi masse stygge kommentarer. Og når du er liten så tar du slike ting veldig hardt innpå deg.

Etter hvert så ville ikke vi gå til far lenger. Vi fant på unnskyldninger. Mest jeg da, fordi i den perioden var det jeg som fikk svi mest av stemoren min. Stemoren min var veldig maipulerende også. Og husker at søsteren min var den som begynte å gå i fella. Søsteren min fikk både den ene og den andre gaven etter hverandre og som premie fikk jeg en slem søster i mot meg.

Mamma fikk mistanke om at noe begynte å være galt etter at søsteren min var frekk mot mamma. Vi var rundt 6-7 års alderen.

Husker at det var masse diskusjoner etter hvert mellom mamma og min far etter at mamma fikk vite sannheten.

Faren min var heldigvis like glad i oss uansett, men kunne ikke forstå at stemor var slem.

Men ja, viss din datter ikke vil besøke faren sin så synes jeg hun skal bli hjemme. Viss hun fortsetter å besøke han og stemoren er en slik bitch da er det mulig at din datter kan få det vanskelig i ettertid. Vonde minner som kommer til å forfølge henne i mange år. Det var ivertfall det som sjedde med meg.

Endret 30. mars 2010 av Spirit

[Gjest gjest]

En skal også huske på at en stemor nesten ikke kan kjefte på ungene uten at det får konsekvenser. Det virker på en annen måte en om det er biomor som gjør det.

Kjenner igjen situasjonen veldig godt, fra mine "heldigvis tilbakelagte stemorsår"

Nå er ikke dette en påstand, TS ...bare ett tankekors. .

[Gjest stemor]

Det gjør vondt å høre om din datter.

Jeg vil fortelle om min opplevelse fra den gang jeg var fersk "stemor". Kanskje kan du dra nytte av dette i din situasjon, eller kanskje har ikke min opplevelse noen som helst relasjon til det du og din datter opplever. Jeg tar sjansen på å spørre:

Er du HELT sikker på at datteren din forteller sannheten?

Det er ikke uvanlig at barn forteller små skrøner for å få sympati. Det er naturlig at barn som nylig har opplevd at foreldrene har gått fra hverandre prøver seg på litt splitt og hersk, sånn at de får ekstra omsorg og medfølelse. De gjør det ikke alltid bevisst, men det skjer, særlig hvis de føler litt sjalusi.

Jeg havnet opp i en situasjon der stebarnet fortalte mor en hel haug med løgner om meg. Barnet hadde sagt til mor at jeg kjeftet hele tida, jeg eksploderte for ingenting, jeg nektet barnet å være i stua, jeg var bare fæl og ufyselig hele tida. Man kan si det overrasket meg å høre dette, for det var langt fra sannheten.

I virkeligheten viste barnet tillit til meg og så ut til å trives sammen med meg. Barnet tok masse initiativ til å være sammen med meg, snakke med meg osv. Vi hadde et flott forhold. Jeg kjeftet egentlig aldri (var rolig og bestemt i tilfeller der det krevdes, men i all hovedsak var det far som tok seg av sånne ting), har aldri "eksplodert", har aldri nektet barnet å være i stua selvsagt osv. Jeg la meg hardt i selen for å være så blid og omgjengelig som mulig sammen med barnet for at vi skulle få en god start.

På den andre siden fortalte barnet oss at mamma var bare sur hele tida, at hun aldri orket å hjelpe med lekser osv. Vi bet på kroken og syntes synd på barnet.

Heldigvis satte alle vi tre voksne oss ned sammen og snakket om dette. Vi fikk klargjort en del ting og oppdaget at vi var blitt kraftig manipulert alle tre.

Barn gjør ikke sånt av ond vilje, de bare finner det naturlig å søke støtte og bekreftelse hos voksne. Så en dag der jeg ville slappe av og lese ei bok ble til at jeg alltid var sur og tverr og nektet å komme ut i stua eller nektet barnet å komme i stua fordi jeg skulle lese bok i fred. Og en dag da mor hadde minnet barnet om å gjøre lekser et utall ganger uten at det ble gjort, for så å si til barnet at "nå er det for sent å få hjelp" når barnet ville stå opp etter leggetid for å gjøre lekser, ble til at mor alltid var slem og aldri ville hjelpe med lekser.

Vi fikk slutt på dette ved å snakke sammen.

Veldig flott innlegg. Mine to stedøtre har fremdeles etter mange år "problemer" med å si til sin mor positive ting om meg, da de er veldig lojale og mor jeg har aldri snakket sammen. Hvis det hadde vær mulig, at alle parter satte seg ned og pratet sammen, er jeg helt sikker på at det hadde gjort hverdagen bedre for barna - de voksne.

Ja, det er mor og far som har ansvaret, men når barn bor hos begge parter like mye, betyr det at de bor sammen med steforelder like mye som med foreldrene, og i praksis faller mye av hverdagen på steforelderen. Derfor er det viktig at alle er samstemte og kan samarbeide.

Til TS - hvis det er mulig ville jeg foreslått en samtale dere voksne i mellom og ryddet unna noen ting.