Minner fra barndommen

[Gjest Minimais]

Hei! Jeg er en dame på snart 30. Jeg skal prøve å skrive så objektivt som mulig, slik at dere kan hjelpe meg mest mulig uavhengig av mine følelser.

Jeg har et minne fra barndommen, som går ut på at jeg fikk men autistiske bror til å ta meg på kjønnsorganet. Minnet er så vagt at jeg ikke husker riktig når, hvor, alder, om jeg visste at min bror var hjerneskadet el. ikke, jeg husker altså ikke engang om dette er sant. Eller er det fordi jeg har fortrengt det? I så fall skjedde dette bare èn gang.

Idag er jeg en voksen dame med mann og barn, jobb osv. Et tilsynelatende normalt liv...

Men har altså disse "minnene". Kan også huske jeg lekte doktor leker med andre barn i barndommen, uten at dette er vonde minner.

I tilfelle jeg fikk min bror til å gjøre dette, har jeg lest en god del om barneseksualitet, og at dette ikke har noe med voksenseksualitet å gjøre, og det ikke er unormalt at barn kan utforske på hverandre.

Men mitt problem stikker litt dypere: I de siste år har jeg ikke unnet meg selv å glede meg over hyggelige ting i livet, enten jul, ferier, andre kjekke ting sammen med familie og venner pga. disse tankene/minnene. Jeg har forsøkt å tenke på at jeg kanskje ikke bør bruke energi på å motarbeide meg selv pga. et minne som kanskje ikke er reelt engang. Men så tenker jeg "tenk hvis"... Da er det jo klart jeg ikke 'fortjener' gleder i livet.

Jeg vil også nevne at jeg tidlig i puberteten ble 'klådd på' av en gammel mann. Vet ikke om dette har noe betydning for tankene mine, og har valgt å tenke at det ikke er unnskyldning for noe.

Skal også nevnes at jeg har problemer med f.eks onani. Helt ok at andre gjør det, men har alltid skammet meg over hvis jeg selv har gjort det. I voksen alder, etter at jeg fikk barn har jeg så og si aldri onanert pga alle tankene jeg får etterpå.

Så.. Hva feiler det meg, hvorfor er jeg slik, og hvordan blir jeg kvitt tankene om minnene fra barndommen?

Hilsen meg.

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår at du kontakter en psykolog og får snakket høyt om disse tankene dine. Jeg tror at det du trenger er å få luftet dette i ufarlige omgivelser der du kan sette ord på hva du føler rundt dette og dermed lette lokket på noe som har fått ulme lenge.

Hvis jeg skal komme med et forsiktig råd her utover å få profesjonell hjelp: la deg selv få lov til å parkere disse tankene. Det er historie, det hører fortiden til. Ingenting du gjør i dag kan gjøre om på det som skjedde eller ikke skjedde den gangen.

Når det gjelder "klåingen": Ja jeg har også opplevd det. Han var en ekkel gris - jeg var uskyldig i det. Jeg kan ikke hjelpe for at han klådde, like lite som jeg kan gi han en rett høyre for å ha gjort det. Altså: parkert, ikke glemt, men slett ikke en del av mine daglige grublerier eller noe som er til hinder for meg i 2010.

[Gjest Minimais]

Takk for svar, Blondie65.

Jeg ble litt lettere når du sier dette om å tillate seg selv å parkere hendelsene, og la fortid være fortid. Men det er dette 'tenk hvis'... Psykolog ja... Føler det er vanskelig å snakke høyt om dette, til og med å skrive det her på et forum..

[Gjest Blondie65]

Jeg ble litt lettere når du sier dette om å tillate seg selv å parkere hendelsene, og la fortid være fortid. Men det er dette 'tenk hvis'... Psykolog ja... Føler det er vanskelig å snakke høyt om dette, til og med å skrive det her på et forum..

Jeg forstår at det er vanskelig. Veldig ofte når noe er vanskelig så er det akkurat det rette å gjøre. En ting er i allefall helt sikkert: på et eller annet vis må du finne ut at dette har fått plage deg lenge nok og at nå skal du videre. Jeg tror du kan ha godt av noen få timer hos en psykolog for nettopp å si dette høyt i en trygg atmosfære der du vet at dette forblir mellom deg og terapeuten. En svært god venn eller venninne gjør selvsagt samme nytten forutsatt at de kan holde dette for seg selv, og at du kan føle deg trygg på dem nok til å åpne deg. Jeg tror psykolog vil være et bedre alternativ.

Jeg ønsker i allefall masse lykke til!

[Sissan]

...eller til en som driver med kognitiv terapi. Lettere tilgjengelige terapeuter ofte (tror jeg da).

Og det er jo det du trenger? Endring av tankemønstre?

Du skriver fint (og sårt) om dette, og kanskje du innerst inne vet at DERSOM dette du er redd for skjedde, så var du et barn på tidspunktet.

Så liten at du ikke engang husker det i dag.

Og at dersom det skulle ha skjedd, fortjener du fremdeles lykke i livet, fordi du selv da ville du ikke ha gjort noe ondsinnet eller overlagt.

Ville du selv ha dømt et barn som gjorde noe slikt du er redd for? Det ville ikke jeg. Ville kanskje blitt sint om jeg tok deg på fersken, du ville nok fått en liten leksjon. Men det ville blitt ferdig bearbeidet og glemt.

Gjennom tankemønster-terapi, kan du kanskje gå veien til å finne ut hva som er sannheten for deg?

Jeg har gått i slik terapi selv, derfor prøver jeg å holde fingrene unna å anbefale det til andre. Men jeg tror det kan hjelpe deg. Kanskje til og med ganske raskt.

Lykke til

Endret 28. mars 2010 av Sissan

[Gjest TS Minimais]

Hei og takk for svar. I det siste har jeg klart å slått meg til ro med de svarene jeg fikk fra dere; Om det at det kanskje har fått plaget meg lenge nok, og at dersom 'noe' skjedde, så er jeg ingen overgriper av den grunn. Det hjelper meg til å tenke at jeg ikke bør dvele ved minner jeg ikke engang er sikre på. Er jo mye annet i barndommen jeg heller ikke husker ordentlig, det betyr jo ikke at det nødvendigvis er fortrengte minner fordet.

Jeg har komt frem til at jeg ofte har gjort dette mot meg selv, det å tenke på det negative når noe hyggelig skal skje. Husker fra puberteten at jeg tenkte at det ikke er sikkert jeg får oppleve jul igjen, man bør ikke glede seg over ting fordi man kunne jo være død innen den tid osv. Dette er noe jeg sluttet med, takk og pris. Men den dag idag har jeg en tendens til å f.eks tenke på alle rekningene som skulle vært betalt selv om jeg er på ferie, og at jeg helst ikke burde vært på ferie pga jeg kanskje ikke har råd til det osv. Mange tenker også slik, men hos meg får det lov å gnage, altså på et litt "verre" nivå, uten at det er helt grunn for det.

Men jeg føler altså at det går bedre nå. Bare det å lufte tankene, få skrevet det ned og lest gjennom her på forum, hjelper for meg. Så enda føler jeg ikke for psykolog, selv om det for en stund siden føltes som det eneste rette. Men det beste er vel å komme seg ovenpå av seg selv, klarer man seg uten profesjonell hjelp, er det vel godt, det også?

[Gjest Blondie65]

Men jeg føler altså at det går bedre nå. Bare det å lufte tankene, få skrevet det ned og lest gjennom her på forum, hjelper for meg. Så enda føler jeg ikke for psykolog, selv om det for en stund siden føltes som det eneste rette. Men det beste er vel å komme seg ovenpå av seg selv, klarer man seg uten profesjonell hjelp, er det vel godt, det også?

Hei igjen. Det er kjekt å lese at det har hjulpet å endre fokus.

Når det gjelder psykolog eller ikke-psykolog: det kan kanskje være en ide å ta noen timer med en profesjonell samtalepartner for å se om det finnes en grunn til at du tenderer mot negativt fokus.

Jeg har selv hatt 3 psykologtimer og det hjalp veldig den gangen fordi jeg lærte hva det var som utløste mitt selvbilde den gangen.

Men ja jeg er enig i at når man kan hjelpe seg selv så er det en læring i dette også og følelsen av mestring er alltid god!

[Gjest Micka]

De hendelsene er ihvertfall ikke noe du trenger å skamme deg over. Og det er viktig å tilgi seg selv.

[stjernekyss]

Hei TS, så fint å høre at du vil parkere minnene som du har plaget deg med i så mange år. Det høres ut som en lettelse, og det er et godt stykke arbeid du har gjort bare der Klapp på skulderen til deg!

Du beskriver at du plages en del med automatiske negative tanker. Hva som er bakgrunnen til dette er gjerne ikke så viktig. Man kan snakke høl i hue på seg selv om fortiden og det som skjedde, og det som ikke skjedde. Når alt kommer til alt er det over. Det betyr ikke at det ikke preger oss i dag, men det eneste vi kan gjøre noe med, er det som eksisterer i dag, ikke sant? Og de negative tankene er der i dag, og de senker livskvaliteten din. De kan man jobbe med. Og der tror jeg du kunne hatt stor glede av å gå til en psykolog.

Forskjellen på å snakke med en venninne/ venn og en psykolog er at hos psykologen jobber dere konkret med de problemstillingene dere finner det viktig å jobbe med. Over tid. Med venner snakker man Med psykologen jobber man.

I fremtiden tror jeg alle kommer til å gå til psykolog. Livet er utfordrende nok som det er i seg selv. Ingen grunn til at man skal drasse med seg en hel masse ekstravekt som gjør det enda vanskeligere. Det finnes gode metoder for å få bukt med akkurat den problematikken du beskriver. Du trenger ikke å ha det sånn