Prosjekt bedre selvbilde for å redde forhold

[Allimac]

jeg er med på prosjektet, og kjenner meg igjen i det dere skriver.

jeg føler meg aldri bra nok, selv om kjæresten min alltid viser at jeg er bra nok, og at han har valgt meg fordi han elsker meg, og bryr seg om meg..

jeg er som sagt med, dersom dere vil ha med flere? Men jeg har ikke mulighet til å skrive så mye mer akkurat nå, er på farta

[Gjest TS]

jeg er med på prosjektet, og kjenner meg igjen i det dere skriver.

jeg føler meg aldri bra nok, selv om kjæresten min alltid viser at jeg er bra nok, og at han har valgt meg fordi han elsker meg, og bryr seg om meg..

jeg er som sagt med, dersom dere vil ha med flere? Men jeg har ikke mulighet til å skrive så mye mer akkurat nå, er på farta

Selvfølgelig vil vi ha med flere- Hei og velkommen til deg!

Dagen i dag har vært fin, og stemningen er god. Jeg har reflektert mye rundt meg selv, og funnet ut at det faktisk er mye jeg er ganske flink til. Problemet er at jeg glemmer dette i hverdagen. Jeg tror jeg kan få det til i starten, men er redd det koker vekk etter hvert. Derfor er det flott hvis vi holder tråden litt aktiv.

Dere andre: Synes dere at dere er:

pene?

Flinke?

verdigfulle?

smarte?

Hvis jeg tenker meg om, så ser jeg ikke så aller verst ut- helt ok, tror jeg. Jeg er flink til mye, jeg er verdifull og ikke så verst smart. Problemet er bare at jeg tror at alle er penere, flinkere og smartere enn meg. Men så må jeg vel lære meg at det ikke er slik at en må være best bestandig. Man må vel bare lære seg å mene at man er god nok...

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg har bare lest åpningsinnlegget, så hvis noen har sagt dette før meg så beklager jeg:

Jeg har ingen tro på sånne prosjekter. For å få bedre selvbilde går det ikke an å bare "prøve å fokusere litt på de fine tingene liksom"

Man må jobbe med roten av seg selv. Gå inn i det kjipe, mørke stedet hvor du har lagra all den dritten som har gjort deg til en dame med dårlig selvbilde.

Og så tar du frem en og en ting, og finner ut om dette faktisk er sant, om det er usant, om det kan jobbes med, eller om du må akseptere at du faktisk er sånn.

Den letteste måten er faktisk å akseptere hele seg selv, uten å finne ut om det er noe man kan "fikse på".

Men hvis du vil ha et prosjekt så..

[Gjest Kevlarsjäl]

Det var i værtfall slik jeg kom meg fra dårlig selvbilde til bra selvbilde.

Fant en hel notatblokk (sånn notatblokk fra ungdomskolen vettu) og skreiv side opp og side ned om meg selv.

Når jeg var ferdig innså jeg at hele greia var menngsløs, for alle de tinga visste jeg fra før, og det var mange små bagateller som gjorde meg til et takras av bekymring for hvordan andre oppfatta meg.

Så jeg aksepterte meg selv for den jeg er, og slutta å ha dårlig samvittighet for det. Selvbildet er vel fortsatt ikke på topp, jeg sliter med å ta imot komplimenter fordi jeg føler meg beglodd. Men det har jo egentlig ingenting med saken å gjøre.

Saken er at jeg er fornøyd med måten jeg er på, uansett om jeg får komplimenter, kritikk eller likegyldighet.

Det morsomme er at jeg fortsatt har de nøyaktig samme "skavankene" både fysisk og personlighetsmessig som jeg skammet meg over tidligere, men jeg blir oppfattet på en mye bedre måte av andre mennesker nå.

[Gjest Blondie65]

Det var kjekt at dette virket for deg Kevlarsjäl.

Jeg har også brukt mye tid på å tenke på hvorfor jeg hadde så lavt selvbilde. Jeg har til og med vært hos psykolog og for noe av det som var den bakenforliggende årsaken hjalp det.

Men for meg hjelper det ikke å sette meg ned å skrive ned alt det negative jeg synes om meg selv for å sette det på papir bare forsterker det ytterligere.

Da er det bedre å fokusere på det som vitterlig er positivt.

Virker det for alle? Ja det gjør det, dersom man tror på det og vil at det skal virke. Men da må man gå inn for det også.

Og ja jeg også har nøyaktig de samme skavankene - men det er noe av det som hindret meg mest som har fått en annen plass i mitt liv. Jeg var ødeleggende beskjeden - sånn at jeg ikke turde si min mening eller åpne munnen der det var flere samlet. Dette er kommet i bakgrunnen og det hindrer meg ikke lenger i sosiale settinger. Det var ingen psykolog som hjalp meg ut av dette, men endring av fokus hos meg selv (eks.: jeg kan jo like godt holde kjeft for det jeg har å bidra med er jo uansett ikke så flott og velformulert som det disse andre sier). Ved å sette meg klare mål om at jeg skulle delta så ble jeg gradvis vant til å være en del av gruppen og fikk de tilbakemeldingene som gjorde at jeg turde å delta mer. En god spiral altså.

[Gjest Karin]

Hei Kevlarsjäl, jeg tror du har rett i at man ikke skal proeve aa forandre for mye paa seg selv. Da kan det bli saann at man aldri blir fornoyd, fordi man hele tiden tenker at det er noe annet man kan forandre, og det blir en streben etter aa bli perfekt. Naar det gjelder utseendet og ogsaa hoveddeler av personligheten tror jeg det som regel er viktig aa akseptere seg selv slik man er. Selv hadde jeg masse komplekser for utseendet mitt da jeg var yngre, helt til jeg bestemte meg for at det ikke er idealet i reklamen og kvinneblader som skal bestemme hva jeg syns er fint. De fleste mennesker har ulike oppfatninger av hva som er fint og ikke, hvorfor skal alle proeve aa vaere like. Jeg klarte plutselig aa akseptere meg akkurat slik jeg saa ut, det var helt fantastisk deilig. Jeg vet ogsaa at jeg maa akseptere at jeg feks ikke er spesielt kreativ, og at jeg ikke liker aa vaere midtpunktet. Og at det er helt ok aa vaere vanlig, med de feil og mangler det innebaerer.

Men, som Blondie gir eksempler paa, det er noen ganger man har maater aa vaere paa og tenke paa som kan foere til mer alvorlige problemer, som feks depresjon, angst osv. Da kan kognitiv adferdsterapi vaere den beste maaten aa loese dette paa. Det er en vitenskapelig bevist metode som virker ved at man laerer aa rette opp de irrasjonelle tankene man har om seg selv og erstatte de med mer fornuftige tanker, og aa jobbe med aa laere nye og noedvendige ferdigheter som feks i mitt tilfelle det aa si nei og sette grenser for seg selv.

Ellers saa lurer jeg paa om jeg ikke skal lage meg en dagbok for aa dele min framgang og soeke motivasjon fremover, feks en treningsdagbok her paa KG, i stedet for aa legge alt ut her paa KG sin "spoersmaal og svar"-side. Med en dagbok blir man litt mindre eksponert, og kan fokusere mer paa selve prosjektet, jeg tror det vil foeles bedre for meg. Men naa skal jeg sove...

[Gjest Tina]

Hei!

Føler at jeg også kan passe inn her. For min del går det mest på venner. Jeg har flyttet til et nytt sted sammen med mannen min over ett år siden nå da...). Han har fått en del venner, men jeg synes det er vanskelig. Jeg sliter mye med dette og tenker ofte at jeg er en lite interessant person å være sammen med. Jeg er redd andre synes jeg er en kjempekjedelig person. Jeg har sjelden noen kjappe kommentarer å komme med og er ikke noe særlig morsom.

Noen som har noen tips til hvordan jeg skal jobbe med dette?

I forhold til utseende og forholdet til mannen min har jeg ingen problemer. Jeg føler meg ganske attraktiv og vet jeg er en pen jente å se på. Men jeg tenker ofte at jeg heller ville vært mindre pen og hatt en mer interessant personlighet.

Akkurat nå er mannen min bortreist i flere dager og jeg sitter derfor mye hjemme alene... Lettere når han er her, for han finner alltid på noe med andre venner som jeg blir med på.

Jaja, det var mine negative tanker om livet... Noen som har noen lignende erfaringer?

[Gjest -L-]

Så kult at dere jobber for å bli bedre personer :D.

[Gjest Shelob]

Kjenner meg igjen i problemstillingen, og er enig både med Blondie65 og med Kävlarsjäl her.

Den ene siden blir jo å lære seg å tro på det som faktisk ER bra med meg selv, i stedet for å underevaluere det hele tiden. Ikke å "prøve å bli et bedre menneske", jeg må jo nesten anta at jeg er et bra menneske allerede. Selv om jeg tviler ofte, samt at jeg har en mor som er påpasselig med å minne meg om at jeg er et dårlig menneske.

Det andre siden blir å akseptere meg selv som jeg er, også de negative sidene, det jeg ikke er flink nok til, pen nok til, bra nok til.

Ja takk begge deler

[-milla j-]

Vi er nok mange som kjenner oss igjen, og det bunner jo ut i usikkerhet uansett hvordan man vender og snur på det. Å ha et prosjekt hvor man deler tanker med andre kan hjelpe - siden jeg begynte å lese her på forumet har jeg funnet ut at jeg ikke er så annerledes likevel. "Alle andre" virker så selvsikre og vet hva de skal gjøre i enhver situasjon men de er akkurat like usikre som alle andre, de bare griper an tingene på en annen måte.

Det å dele og gi av seg selv og se litt innenfor skallet til andre mennesker har ihvertfall hjulpet meg. Har en venninne som er supersosial og virker som det mest selvsikre mennesket i hele verden, helt til man blir godt kjent med henne. Hun har sine ting å jobbe med som alle andre, men hun går videre og står på selv om hun får nederlag etter nederlag som ville fått meg til å gå under bakken. Der er forskjellen; hvordan vi ser på ting og takler dem.

Jeg kan. Jeg er bra. Nei det er ikke gjort over natten å forandre tankemønstrene men det arbeidet må settes i gang på en måte. Og å lese hva andre tenker om det nå stemmer med mine tanker eller ikke - det hjelper

[Gjest TS]

Vi er nok mange som kjenner oss igjen, og det bunner jo ut i usikkerhet uansett hvordan man vender og snur på det. Å ha et prosjekt hvor man deler tanker med andre kan hjelpe - siden jeg begynte å lese her på forumet har jeg funnet ut at jeg ikke er så annerledes likevel. "Alle andre" virker så selvsikre og vet hva de skal gjøre i enhver situasjon men de er akkurat like usikre som alle andre, de bare griper an tingene på en annen måte.

Det å dele og gi av seg selv og se litt innenfor skallet til andre mennesker har ihvertfall hjulpet meg. Har en venninne som er supersosial og virker som det mest selvsikre mennesket i hele verden, helt til man blir godt kjent med henne. Hun har sine ting å jobbe med som alle andre, men hun går videre og står på selv om hun får nederlag etter nederlag som ville fått meg til å gå under bakken. Der er forskjellen; hvordan vi ser på ting og takler dem.

Jeg kan. Jeg er bra. Nei det er ikke gjort over natten å forandre tankemønstrene men det arbeidet må settes i gang på en måte. Og å lese hva andre tenker om det nå stemmer med mine tanker eller ikke - det hjelper

Jeg er så enig med deg, Milla J!

For meg var det godt at noen svarte med å fortelle at de sliter med det samme. Så føler en seg i alle fall ikke unormal. Vi får bare holde tråden aktiv, og fortsette å dele tanker.

Kanskje målet for denne påsken skal være å fokusere på ting som er bra ved en selv? Jeg skal forsøke å utrette noe positivt, slik at det skaper en mestringsfølelse. Det hjelper i alle fall meg mye. Og jeg vil minne om det en av innleggerene her sa: Det bør jo egentlig ikke handle om bedre selvfølelse for at partner skal like oss bedre, men derimot først og fremst bedre selvfølelse for at vi skal få det bedre med oss selv. Så følger kanskje partnerens følelser etter. Hvem liker vel å være sammen med ei gnålekjerring?

God påske til dere alle!

[Gjest brutal_mann]

Håper TS fikser dette. Å dumpe noen rett go slett fordi vedkomende er for god Det er rett og slett ubeskrivelig meningsløst...

[Gjest Blondie65]

Håper TS fikser dette. Å dumpe noen rett go slett fordi vedkomende er for god Det er rett og slett ubeskrivelig meningsløst...

Det er vel kanskje ikke slik at den for gode kjæresten blir dumpet. Men at man selv oppfører seg så usikkert, sjalu og negativt at forholdet lider under det.

Og ja: bedre selvbilde skal man selvsagt skaffe seg for sin egen del, ikke for andre. Men i vår vane tro med å tenke at man ikke er så mye verdt så tenker man selvsagt ikke over at det er nettopp for en selv en skal gjøre det.

God selvsikker påske alle sammen!

[Gjest utlogget]

Nå har jeg kjøpt denne boka dere har snakket om her (Våg mer), og kaster meg gjerne inn i samtalen. Skal lese i boka nå i påsken. Ønsker meg selv og dere andre lykke til med treningen. Takk for boktipset!

[AnonymBruker]

Hei!

Kom over denne tråden nå,nesten et år senere,men lurer på åssen det har gått?

Er dere aktive et eller annet sted ennå`? For jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å være med på dette! Vanskelig og mister fort motivasjonen alene.

[Gjest Shelob]

Denne tråden er jo nå eldgammel, men jeg vil nå uansett dele at jeg har fått mye ut av John Bradshaw sine bøker, "Healing the shame that binds you" og "Homecoming". Innebærer meditasjon og å gå tilbake til det mørke, kjipe som det snakkes om lenger opp i tråden.

Dette, sammen med å kutte kontakten med min manipulative, misbrukende bilogiske familie, har gjort at jeg begynner å føle meg som en helt vanlig person

[Gjest Nora]

Hei!

Dame på 35 her. Har lest flere innlegg hvor folk snakker om hvordan et dårlig selvbilde fører til sjalusi og annen negativitet i samlivsforhold. Mange av disse innleggene kunne vært skrevet av meg, så nå lurer jeg på om noen vil være med å gjøre noe bevisst for å bedre på dette?

Hva om vi deler frustrasjoner, erfaringer og råd og støtter hverandre underveis?

Min sak er slik at jeg ikke føler meg verdig min samboer. Han er så mye mer vellykket enn meg på de fleste områder, og dermed blir det meste en trussel for meg. Jeg blir derfor den som sutrer og gnåler om alt.

Fra nå av skal jeg øve meg på å se tegn på at han elsker meg, i steden for å tolke alt som bevis på det motsatte. For å kunne elske, må en føle seg elsket selv. For å føle seg elsket, må en være i stand til å elske seg selv. Det gjør ikke jeg nå, og det går ut over han jeg har vært sammen med i tre år nå. Lidenskapen er borte, fordi jeg ikke tror han begjærer meg. Hvorfor skulle han, jeg er jo bare negativ og lei, og ikke verdig hans kjærlighet.

Noen andre som har det på samme måten? La oss forsøke å gjøre noe med det, før det er for sent...

Kunne ikke skrever dette bedre selv. Føler akkurat det samme som det du skriver.

Min samboer gjennom 7 år er den "vellykkede" av oss to. Han blit i vår ferdig med sin mastergrad, mens jeg jobber på kundesupport i et teleselskap. Har ingen formell utdannelse selv. Tjener rundt 300 i året, mens han tjener mer enn meg kun på å jobbe 50 %.

Det er mange kvinner som anser min samboer som kjekk, noe han også er. Høy, slank og attraktiv på alle måter.

Jeg? Er lav, lubben jente som strever med sitt etter en noe vanskelig barndom. Har elendig selvtillit, føler meg overhodet ikke attraktiv - og kan ikke se hva han ser i meg.

Det som er mest synd - syns jeg - er at jeg føler at mitt dårlige selvbilde går ut over vårt forhold. Sexlivet skranter når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg føler at jeg ikke er en kjæreste han kan være stolt av.

Sakte, men sikkert, har jeg begynt å virkelig fokusere på meg selv for en gangs skyld.

Jeg har:

- Begynt å trene, og har gått ned rundt 12 kg til nå (ønsker å gå ned rundt 15 til, min BMI er ca 28 nå).

- Begynt å fokusere på de tingene jeg finner glede i, som å male, lese, tegne. Holder meg oppdatert på hva som skjer i samfunnet, så jeg kan bidra i diskusjoner.

- Begynt å innse at problemene med mitt eget selvbilde egentlig ikke har med ham å gjøre. Jeg hadde nok vært like "misfornøyd" med meg selv uten ham.

Jeg har begynt å se på min samboer som min aller største ressurs i jakten på et bedre selvbilde! Når HAN, som er så bra, vil være sammen med MEG, da må han jo se noe bra i meg? Når han har lyst på meg, må han jo syns at jeg er fin?

Han er blitt en styrke for meg, hvert kompliment jeg får hjelper meg uendelig mye.

Heldigvis er jeg velsignet med en kjæreste som ser hva jeg trenger, og som er der for meg. Uforståelig som det kan være at han elsker meg, er jeg uendelig takknemlig for å ha ham i mitt liv.

Det virker som du egentlig har det litt på samme måte?