Livet uten familie?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har mistet hele nærmeste familien på kort tid. Jeg var ekstremt nært knyttet familien min og har hele livet vært veldig fokusert rundt de. Nå er de altså døde alle sammen!

Jeg har dog, arvet veldig mye eiendomm og penger etter de.. og kan i teorien leve resten av livet ved å bare reise og gjøre det jeg vil.

Jeg er i 20 årene.. hva gjør jeg nå?

Virkelig. aner ikke hva jeg skal gjøre egentlig?

[miss daisy]

Vil bare gi en klem og håper du finner veien videre.

Endret 27. mars 2010 av miss daisy

[Gjest AnonymBruker]

Vil først kondolere, er en trist situasjon du er i, og ønsker deg alt godt.

Men fikk lyst til å skrive noen ord, da du er på en måte i omvendt situasjon som meg. Jeg har famile, men er så å si ikke i kontakt, mor og far er skilt, 2 søsken, og vi treffes ved jul og bursdager, og kun det. Vi har ingenting uoppgjort, vi er bare ikke en nær og varm familie. Vi er alle voksne, med voksne barn, der våre barn har nærmest 0 kontakt.

Jeg har god jobb med god lønn, men, sliter nå med sykdom og går muligens over i NAV systemet, økonomien vil gå rett nedom og hjem, som singel og en familie som ikke er tilstede så ser jeg mørkt på det.

Vet ikke helt hva jeg ville si, men prøver å få frem at jeg misunner de som er i en familie som tar vare på hverandre, som du har hatt, men nå da de er borte fra deg og du allikevel er økonomisk trygget, så fra mitt ståsted, en familie kan ikke erstattes, men nære relasjoner kan du skape, men tak over hodet og mat på bordet kan du ikke klare deg uten. Nå er jeg helt på basic her, og håper du forstår hva jeg mener og ikke tar det ille opp. Jeg mener bare at du er så ung, du har økonomisk trygghet, og kan i prinsippet gjøre som du vil, så er du heldig allikevel. Håper du har venner til å finne støtte hos i i den vanskelige tiden din. Lykke til

[Gjest Silvermist]

---

Til deg TS vil jeg bare gi en god .

Jeg har dessverre ikke så mange gode råd å komme med, men jeg håper og tror at du får det bedre med tiden.

Endret 27. mars 2010 av SportyShorty
sitat og innlegg endret

[Gjest AnonymBruker]

Vil først kondolere, er en trist situasjon du er i, og ønsker deg alt godt.

Men fikk lyst til å skrive noen ord, da du er på en måte i omvendt situasjon som meg. Jeg har famile, men er så å si ikke i kontakt, mor og far er skilt, 2 søsken, og vi treffes ved jul og bursdager, og kun det. Vi har ingenting uoppgjort, vi er bare ikke en nær og varm familie. Vi er alle voksne, med voksne barn, der våre barn har nærmest 0 kontakt.

Jeg har god jobb med god lønn, men, sliter nå med sykdom og går muligens over i NAV systemet, økonomien vil gå rett nedom og hjem, som singel og en familie som ikke er tilstede så ser jeg mørkt på det.

Vet ikke helt hva jeg ville si, men prøver å få frem at jeg misunner de som er i en familie som tar vare på hverandre, som du har hatt, men nå da de er borte fra deg og du allikevel er økonomisk trygget, så fra mitt ståsted, en familie kan ikke erstattes, men nære relasjoner kan du skape, men tak over hodet og mat på bordet kan du ikke klare deg uten. Nå er jeg helt på basic her, og håper du forstår hva jeg mener og ikke tar det ille opp. Jeg mener bare at du er så ung, du har økonomisk trygghet, og kan i prinsippet gjøre som du vil, så er du heldig allikevel. Håper du har venner til å finne støtte hos i i den vanskelige tiden din. Lykke til

TS her.

Jeg har forstått at jeg var veldig heldig som hadde såpass nære bånd. Det er leit å høre om din situasjon. Trist at man ikke føler slike bånd til de som helst burde ha vært de nærmeste. Kan forstå det er et savn som gnager veldig.

Jeg kan forstå den økonomiske frustrasjonen dog. Selv om jeg har hatt familie med midler og har arvet nå, så har jeg vært vant til å måtte snu og vende på hver krone mesteparten av mitt voksne liv hittills (som naturlig er.. man skal jo klare seg selv, uavhengig av familiens ressurser). Jeg ønsker deg ihvertfall alt godt og håper at det vil ordne seg til sist.

Nå skrev jeg det første innlegget i et veldig deppa humør.. jeg er som regel tross alt takknemlig for det jeg har igjen. Jeg har gode venner, har fortsatt familie selv om de ikke er de nærmeste som jeg har et helt greit forhold til. Det er egentlig ikke heller greia. Problemet er mer å være vant til å ha et helt fast holdepunkt i livet. Noen å svare til faktisk, noen som bryr seg hvorvidt jeg har klart eksamen, som kan og vil bli skuffet hvis jeg gjør noe jeg ikke burde. Noen som lurer på hvor jeg er. Det føles litt som jeg er 15 år og alene hjemme. Og så savner jeg de jo fryktelig mye også, jeg var jo så innmari innmari glade i de.

Jeg har ikke klart ennå å ordne de rent praktiske tingene ennå, jeg aner ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det er mengder med papirarbeid jeg aldri har vært borti før, det er mengder av ting å rydde og sortere etter fire liv. Så jeg har bare skøvet det unna og latt som ingenting, men det begynner å gå dårlig for papirarbeidets skyld ihvertfall. Slike ting liker jo ikke å vente. Jeg forstår jo at jeg må bare bli voksen nå siden jeg ikke har noen andre til å ordne opp for meg, men det er så vanskelig å engang få begynt. Det eneste jeg har klart er å arrangere begravelser. De hadde blitt skuffet hvis de visste hvor mye jeg roter det til ved å ikke gjøre noenting.

Jeg er 26, og det er jo strengt tatt en alder man burde begynne å bli voksen. Men føler jeg må finne meg selv på nytt igjen. Jeg føler ikke at penger er noen lykke overhodet, bortsett fra at frihet kan gi lykke. Men virkelig lykke for meg var en bra familie med god helse og et godt liv. Det var alt jeg ville ha her i livet.

Og det blir ekstremt ensomt av og til. Intill den siste døde kunne jeg dele sorgen over de andre med vedkommende, og da hadde jeg ihvertfall en igjen. Jeg holdt meg krampeaktig fast i henne, fordi jeg var redd for at hun skulle gå samme vei. Jeg sa til henne gang på gang at hun måtte passe på seg selv for nå var hun den eneste jeg hadde igjen. Og så gjorde hun det ikke. Hun ringte ikke lege når hun burde ha ringt lege. Hadde jeg vært der så kanskje hun hadde levd nå. Jeg aner ikke dødsårsaken. Og dette er et annet problem. at på grunn av henne så holdt jeg meg gående og oppreist, jeg skøv sorg tilside for å være sterk for henne. Så nå kommer alt på en gang.

Uansett.. dette ble en ekstremt lang post.. men deilig å skrive det ut.

Forresten.. hvorfor er denne flyttet til generellt forum? Passer vel neppe inn her?

[Sekretæren]

Tråden er ryddet

SportyShorty, mod

[Sopp]

Vil først kondolere, er en trist situasjon du er i, og ønsker deg alt godt.

Men fikk lyst til å skrive noen ord, da du er på en måte i omvendt situasjon som meg. Jeg har famile, men er så å si ikke i kontakt, mor og far er skilt, 2 søsken, og vi treffes ved jul og bursdager, og kun det. Vi har ingenting uoppgjort, vi er bare ikke en nær og varm familie. Vi er alle voksne, med voksne barn, der våre barn har nærmest 0 kontakt.

Jeg har god jobb med god lønn, men, sliter nå med sykdom og går muligens over i NAV systemet, økonomien vil gå rett nedom og hjem, som singel og en familie som ikke er tilstede så ser jeg mørkt på det.

Vet ikke helt hva jeg ville si, men prøver å få frem at jeg misunner de som er i en familie som tar vare på hverandre, som du har hatt, men nå da de er borte fra deg og du allikevel er økonomisk trygget, så fra mitt ståsted, en familie kan ikke erstattes, men nære relasjoner kan du skape, men tak over hodet og mat på bordet kan du ikke klare deg uten. Nå er jeg helt på basic her, og håper du forstår hva jeg mener og ikke tar det ille opp. Jeg mener bare at du er så ung, du har økonomisk trygghet, og kan i prinsippet gjøre som du vil, så er du heldig allikevel. Håper du har venner til å finne støtte hos i i den vanskelige tiden din. Lykke til

Din historie nådde meg virkelig.

Jeg har selv foreldre og to søsken, som igjen har egne familier med 3 barn hver. Jeg har ingen kontakt med dem i det hele tatt. Barna mine mottar julegaver fra søsknene mine, og jul og fødselsdags gaver fra foreldrene mine. Men det er alt. Jeg selv har ikke kontakt med dem.

Jeg skal ikke komme innpå hvorfor her, men vil bare du skal vite at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det var på en bisarr måte godt for meg å vite at de finnes flere som har det slik som jeg selv.

Jeg er nå på vei ut av ekteskapet mitt også, og på flyttefot. Så da er jeg mutters alene med mine 3 barn. Men skal holde nær kontakt med barnas far og hans familie. det er tross alt all familien mine barn har.

Det jeg vil si, som nok jeg ser annerledes på, er venner. Jeg har knyttet meg til et par gode venner, som nå er min familie. Bestekompisen min, som jeg nå flytter nærmere, har familie. Hans mor har tatt kontakt med meg og sagt at hun og mannen vil gjerne ha meg og mine barn som en del av sin familie. Så på en måte har jeg familie der jeg flytter. Og det er godt å vite.

Jeg ønsker både deg, og ikke minst trådstarter, lykke til med fremtiden og det dere måtte foreta dere. Og vil gjerne si...ikke tenk på dere som alene, selv om det er vanskelig å ikke gjøre det, det finnes mennesker som ser familie som mer enn bare blodsbånd. Håper dere finner deres egen gode familie en dag:)

Klemmer til dere begge ^^