angst og depresjon

[_silje_]

jeg sliter desverre veldig mye meg angst og depresjon.. jeg vil tro at depresjonen er der fordi angsten ødelegger omtrent alle hverdager for meg:( jeg slet så mye med angst i forhold til jobben min(butikkmedarbeider), at jeg måtte dra til legen min å forklare situasjonen.. heldigvis er legen min veldig snill og omsorgsfull, så hun sykmeldte meg og henviste meg til psykolog. nå har jeg gått sykmeldt i 7 måneder og går til psykolog en gang i uka ca. problemet mitt er at det virker som om psykologen ikke bryr seg i det hele tatt. istedenfor å få meg til å føle meg bedre, føler jeg meg helt råtten når jeg går ut derfra:( han mener at jeg må inn i jobb igjen, for å "møte frykten" min, og da skal alt bli bedre etter hans mening.. og tabletter mot angsten vil han ikke gi meg, jeg skal heller takle det uten. selv syns jeg at jeg har vært flink, siden jeg nå klarer å dra på korte handleturer, møte folk osv, i forhold til den tiden rett etter jeg ble sykmeldt, da klarte jeg ikke gå utafor døra engang:(

jeg slet veldig med selvmordstanker en stund, men nå føler jeg at jeg har fått en grunn til å leve igjen, siden jeg kommer meg opp om morgenen og gjør det jeg "skal" gjøre, men psykologen min sa bokstavelig talt at dette ikke er noe liv i det hele tatt. er det jeg som tar feil eller er det mulig at psykologen min tar feil?

uff, ble mye det her, men jeg trenger råd fra noen med erfaring fra det å jobbe og slite med angst.. noen som har noen råd om hva jeg skal gjøre? vil helst bli bedre, så jeg slipper å sitte 8 timer i kassa på butikken med så sterk angst og panikkanfall for deretter å komme hjem helt ødelagt og grue meg til neste dag igjen

og om det er meningen at en psykolog skal få meg til å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke er i jobb.. jeg er av den typen som liker å jobbe og stå på, men jeg har kommet til det punktet at kroppen min ikke makter mer akkurat nå

[Gjest Syrin_Ulven]

Eg tror du bør bytte psykolog om du ikkje føler deg tilpass med den du har nå, det kan hjelpe mye

[Gjest Gjest]

Butikkjobb er vel ikke akkurat den beste jobben å ha hvis man sliter med angst. Er det ikke noen andre jobber som kunne passet bedre for deg? Jobb som du slipper å være i kontakt med så mange fremmende mennesker hver dag?

Hadde jeg vært deg ville jeg helt klart å byttet psykolog hvis du ikke er fornøyd med han. Gått til en som kanskje forstår deg litt bedre.

[Gjest AnonymBruker]

Kjære deg.. bytt psykolog. Langt i fra alle er like flinke og tar ikke hensyn til indivuduelle forskjeller på folk.

Noen klarer skyve angsten tilbake med å presse seg gjennom "store" fremskritt, mens nåen trenger lengre tid.

Jeg har selv slitt med angst, både helseangst, sosialangst og angst for ting jeg ikke ante hva jeg var redd for engang.

Og jeg fikk så kraftige panikkanfall at jeg havnet på sykehus med sykebil flere ganger. Bare det å komme seg utenfor døra tok flere uker etter første kraftige panikkanfall, var livredd for å få det ute blant fremmende folk. Så jeg utviklet angst for å få angst. Gikk i en karusell det virket håpløst å hoppe av.

Og jo... det jeg var bare sekunder fra å begå selvmord flere ganger også for så ingen annen utvei da det sto på som værst.

Da jeg omsider tilfeldig fant ut hva det var og ba om hjelp fra legen var det ingen forståelse der. Fikk verken medisiner eller psykolog hjelp. Var noen andre som ordnet det 1 år senere da jeg møtte bunnen totalt.

Desverre var det en elendig psykolog som kun pratet om seg selv og presset på slik som din psykolog. Press på store skritt, hopp uti det og tving deg igjennom var beskjeden. Jo jeg forsøkte det også, men det endte med at jeg gikk i konstant frykt både dag og natt.

Det er en tid jeg ikke husker stort av.

Heldigvis er jeg ganske sta. Morsinstingtet var til slutt det eneste som holdt meg oppe,,, jeg kunne ikke gjøre kort prosess.. det ville skade dem.

Men jeg kan nå fortelle deg at jeg føler meg helt bra. Angsten er så og si borte, har bare "småblaff" igjen. Panikkangst har jeg ikke hatt på nesten 2 år nå. Så en kan jobbe seg gjennom det selv om det ser litt håpløst ut akkurat nå.

Det tok lang tid. Små små skritt om gangen, små mål. I starten så små at jeg ikke hadde problem med å gjennomføre. Så litt til,,, men bare litt.

Er som å planelegge å gå. En tar 10 meter først, for det vet en en klarer, så 2 meter til,, og 2 til.. klarer en 3-4 i stedenfor er det fremskritt. Går det ikke så skal en ikke se på det som nederlag, men at "ok... det gikk ikke nå, men neste gang går det kanskje bedre".

Alt som for deg selv kan være et fremskritt GJØR du til fremskritt, en liten seier,,, det gikk bedre nå. Disse tar du vare på til en dag det ikke fungerte helt bra for å ha noe positivt å tenke på.

Første gang jeg var i butikken kom jeg ikke lengre en til døren,,, da måtte jeg bare snu, det gikk ikke. 3 dager senere klarte jeg lukke opp døren og stå litt innenfor. En tid etter jeg følte meg veldig fin var jeg snar innom, kjøpte en melk og pilte ut... Gjett om jeg var glad,, jeg hadde greid det. Det ble et stort + jeg tenkte på som positivt de dagene det ikke gikk,,

Det gikk sakte men sikkert fremmover. Av og til 2 skritt frem og 3 tilbake, men på sikt så går det bedre og bedre.

Jeg forteller dette for å vise deg at det er håp om å komme igjennom det. jeg var totalt på bunnen engang men har et helt annet liv nå. Det var en langvarig kamp som til tider virket ugjennomførbar, men det gikk bedre og bedre ettervert.

Synes du at du møter for store problemer på jobben er det kanskje på tide å bytte jobb til noe som ikke har så store utfordringer for deg.

Jeg sluttet i min jobb, for årsaken til problemene lå der. Ikke selve jobben men press, stress og trakkasering. (ikke alle arbeidsplasser er like bra slik).

Etter at jeg innså det og sluttet gikk det fryktelig fort fremmover for min del. Kanskje det kan være første skritt på veien for deg også.

Men først og fremst virker ikke psykologen som den beste for deg. Det virker som han bryter deg mer ned en å bygge deg opp.

For en skal ikke i tillegg til angsten gå rundt med konstant dårlig samvittighet for alt en ikke klarer, det blir en bare værre av.

Mesteparten av jobben må en alikevel gjøre selv. Det krever tålmodighet, stahet, vilje og mot. At en passer på å gjøre ting,, tøye grenser de dagene en føler at en er... littegranne bedre. Legger planer litt frem i tid for nye mål, slik at en har tid til å forberede seg så går det litt bedre...

Nei nå ble dette veldig langt. Håper noe av det jeg skriver kan være til hjelp for deg.

Ønsker deg lykke til, stå på og ta et skritt om gangen så går det litt bedre ettervært.

[_silje_]

dette hjalp mye mer enn man kan tenke seg:) tror nok jeg skal snakke med legen min i håp om at hun forstår situasjonen mellom meg og psykologen min.. jeg har nevnt for han flere ganger at jeg kan prøve å komme meg i jobb igjen hvis jeg jobber et sted hvor jeg ikke er i konstant kontakt med andre mennesker, men han har det samme svaret på alt - at det ikke løser noen problemer å unngå situasjoner som "utløser" angsten. men hvis jeg skal fortsette i jobben jeg har, så ser fremtiden ganske svart ut

tusen takk for alle svar, nå slipper jeg hvertfall å tenke at det er kun MEG det er noe galt med.. jeg har hele tiden trodd at en psykolog vet "alt" og vet hva som fungerer best..