Vanskelig boforhold

[FrøkenGjest]

Jeg vokste opp med min mor, som da jeg var barn dessverre døde. Min mors søster sa opp jobb og flyttet fra sin hjemby der hennes voksne barn bor, og flyttet til meg. Grunnen til dette var at jeg i en slik situasjon skulle slippe enda en omveltning med å flytte og begynne på ny skole. Jeg setter så utrolig stor pris på alt hun har gjort for meg, og jeg ønsker å fortsette å ha et godt forhold til henne ut livet.

Vi har siden dengang bodd sammen og det har fungert godt frem til de siste 2-3 årene hvor vi har kranglet mer og mer, dette mye grunnet begges ønske om privatliv. Vi bor nå i en liten lelighet, og hvis en av oss ønsker å ha gjester må den andre skygge banen for å få plass... Det er også umulig å ha en privat samtale, pga tynne vegger.

Min kjærste (og jeg) ønsker at jeg skal flytte inn med han. Og da la min tante bli boende i vår nåværende leilighet, som jeg arbet etter mor og da eier.

Jeg tror at hvis hun og jeg fortsetter å dele bolig kommer vårt forhold til å bli enda verre.

Problemet mitt er at jeg har prøvd å prate med henne om dette tidligere, men hun avviste temaet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan løse dette uten å såre henne. Som sakt er jeg ufattelig takknemlig over det hun har gjort for meg, og jeg ønsker ikke å "kaste henne ut" eller bare "dra fra henne".

Økonomisk er min tante bedre stilt ettersom hun har fast arbeid, mens jeg er student og lever på studielån og oppsparte penger. Men ingen av oss hadde hatt økonomiske problemer ved å bo hver for oss.

Som man skjønner er ikke dette en "vanlig" flytte-hjemmefra situasjon. Og jeg håper virkelig at noen kan komme på noen gode idder til hvordan jeg kan ta opp temaet, uten å såre henne og en løsning.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor din tante skulle bli sur over at du drar fra henne? Dere ønsker jo begge privatliv, så hun ville vel bare bli glad for å få ha leiligheten for seg selv?

Hvilke løsninger foreslår hun selv?

[Jade]

Hun forventer helt sikkert ikke at du skal bo med henne resten av livet. Diskuter det med kjæresten din, og når dere har bestemt dere, så sier du ifra til tanten din at du skal flytte ut.

[Gjest jomfrua]

Jeg vokste opp med min mor, som da jeg var barn dessverre døde. Min mors søster sa opp jobb og flyttet fra sin hjemby der hennes voksne barn bor, og flyttet til meg. Grunnen til dette var at jeg i en slik situasjon skulle slippe enda en omveltning med å flytte og begynne på ny skole. Jeg setter så utrolig stor pris på alt hun har gjort for meg, og jeg ønsker å fortsette å ha et godt forhold til henne ut livet.

Vi har siden dengang bodd sammen og det har fungert godt frem til de siste 2-3 årene hvor vi har kranglet mer og mer, dette mye grunnet begges ønske om privatliv. Vi bor nå i en liten lelighet, og hvis en av oss ønsker å ha gjester må den andre skygge banen for å få plass... Det er også umulig å ha en privat samtale, pga tynne vegger.

Min kjærste (og jeg) ønsker at jeg skal flytte inn med han. Og da la min tante bli boende i vår nåværende leilighet, som jeg arbet etter mor og da eier.

Jeg tror at hvis hun og jeg fortsetter å dele bolig kommer vårt forhold til å bli enda verre.

Problemet mitt er at jeg har prøvd å prate med henne om dette tidligere, men hun avviste temaet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan løse dette uten å såre henne. Som sakt er jeg ufattelig takknemlig over det hun har gjort for meg, og jeg ønsker ikke å "kaste henne ut" eller bare "dra fra henne".

Økonomisk er min tante bedre stilt ettersom hun har fast arbeid, mens jeg er student og lever på studielån og oppsparte penger. Men ingen av oss hadde hatt økonomiske problemer ved å bo hver for oss.

Som man skjønner er ikke dette en "vanlig" flytte-hjemmefra situasjon. Og jeg håper virkelig at noen kan komme på noen gode idder til hvordan jeg kan ta opp temaet, uten å såre henne og en løsning.

Du skriver ikke noe om hvor gammel du er.

Som du skriver så er du student og lever på studielån og oppsparte penger.......er det så lurt å flytte egentlig? Er det ett fornuftig valg?

Jeg tror at det kanskje at din tante har en oppdragerrolle/omsorgsrolle for deg som en foreldre og derav prøver å lede deg rett vei?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synest at det er tanten som bør flytte, og TS bør bli boende i leiligheten. Det er TS som eier leiligheten, og tanten har ikke en rett på å kreve arven fra henne selv om tanten har oppdratt henne.

[FrøkenGjest]

Jeg er i tidlig 20-årene, og noen morsrolle har hun ikke hatt på snart 10 år. Dette mest fordi jeg flyttet til et annet land da jeg var i starten av tenårene og da jeg flytte tilbake til Norge følte hun at jeg var voksen og selvstendig nok så sden da har jeg gjort som jeg vil.

Men problemet er at hun ikke vil snakke om saken, selv så mye jeg prøver.

Jeg tror hun blir såret og føler at jeg ikke er takknemlig nok overfor henne og alt hun har ofret for meg.

[Gjest AnonymBruker]

Du kan tross alt ikke leve i takknemlighetsgjeld til henne resten av livet. Du flyttet til utlandet og var der en god stund, da hadde hun hele leiligheten din for seg selv og masse privatliv. Jeg går ut fra at hun også har spart en god del kroner i husleie ettersom hun bor hos deg?

Hun vil ikke snakke om saken sier du, men hun må vel innse at dere ikke kan dele leiligheten resten av livet? Og ettersom det er du som eier leiligheten er det tross alt mest logisk at det er hun som flytter.

[Shade]

Uff, jeg skjønner det kan være vanskelig å be hun flytte når du føler at du skylder hun noe

Men det er din leilighet det er jo bare tåpelig at du skal være nødt for å betale leie for en annen leilighet når du allerede har din egen.

Kanskje du kan kjøpe deg en ny hvis det ikke gjør deg noe å flytte? Da kan du forklare din tante at du vil kjøpe deg en ny leilighet i et nytt område og blir nødt til å selge.

Sett gjerne en noenlunde dato på det og f.eks "jeg har tenkt å legge leiligheten ut for salg om et halvt år".

[Rosalie]

Du skylder da henne ingenting, TS. Hun valgte selv å flytte til deg og oppdra deg. Et valg hun tok helt selv.

Jeg ville rett og slett sagt at da og da flytter du sammen med kjæresten din, og at hun kan bli boende i leilgheten en stund til, men at hun må regne med at du legger den ut for salg om ikke altfor lenge, og at hun derfor bør forberede seg på å finne et annet sted å bo.

[Gjest jomfrua]

Jeg er i tidlig 20-årene, og noen morsrolle har hun ikke hatt på snart 10 år. Dette mest fordi jeg flyttet til et annet land da jeg var i starten av tenårene og da jeg flytte tilbake til Norge følte hun at jeg var voksen og selvstendig nok så sden da har jeg gjort som jeg vil.

Men problemet er at hun ikke vil snakke om saken, selv så mye jeg prøver.

Jeg tror hun blir såret og føler at jeg ikke er takknemlig nok overfor henne og alt hun har ofret for meg.

Jeg skjønner ikke helt saken. I første innlegget så skriver du at tanten flyttet til din hjemby for at du skulle slippe omveltninger. Og at dere siden den gang har bodd sammen. Og her skriver du at du ikke bodde der???

Jeg er ihvertfall uenig i de holdningene som de at du skylder henne ikke no. Ydmykhet er ingen dum ting alltid. Takknemlighet kan være en fin ting. Og tanten din har nok gjort noen omdisponeringer i sitt liv for å skape trygghet for deg.

[Duplex]

Det er klart at tanten nok har tilpasset livet sitt da hun gikk inn i rollen som omsorgsperson for niesen sin. Og dette er nok TS takknemlig for, jeg syns det går klart fram av hennes innlegg at hun er det. Men som foreldre flest må også tanten la TS få leve et voksent liv, og gi slipp.

Jeg syns forslaget om å fortelle tanten i god tid før at leiligheten blir lagt ut salg er den mest reale løsningen her.

Da har tanten tid til å finne noe nytt, og TS får orden på ting.

Det kan virke som at tanten vil lukke øynene for at hennes tid som omsorgsperson nå er over, og da er klar take det eneste som hjelper.

Takk henne for det hun har gjort for deg i oppveksten, men føl ikke at du skylder henne mer enn hva barn skal skylde sine foreldre.

[FrøkenGjest]

Takker for alle svar. Grunnen til at jeg la ut problemet mitt her var mest for å se om det er jeg som er utakknemlig som ikke vil bo med henne mer, ofte er det jo ltt vanskelig å se seg selv.

Jeg har bodd med min tante i alle år bortsett fra litt over 1 år da jeg bodde utlandet. Selvom jeg fortsatt var ung da jeg flyttet hjem igjen, har min tante vært mer venninne enn mor siden den gang.

har prøvd å snakke litt med min tantes datter (altså min kusine) om saken, og hun mener jeg skal fortsette å bo slik som vi gjør i dag. Dette fordi hun da tenker at min tante kansje ønsker å flytte sammen med henne, noe jeg syns høres tåpelig ut. Nå føler jeg meg enda slemmere hvis jeg flytter/ ber tanten om å flytte.

[Rosalie]

Så hennes datter mener at du skal fortsette å bo med hennes mor etter at du er blitt voksen så hun selv skal slippe å bo med henne? Oh, how nice...

---------

"Det er mitt liv på godt og vondt. Det er bare jeg som opplever livets vekslende situasjoner. Ingen andre enn jeg selv kan leve mitt liv, ha mine gleder og mine sorger! Selv i de sammenhenger som jeg ikke personlig kan hjelpe for inntreffer, er det jeg , og ingen annen, som befinner meg her og må treffe avgjørelsen med tanke på hvordan jeg skal takle det inntrufne." - Søren Kierkegaard