Fortvilet rop om hjelp!

[Gjest AnonymBruker]

Heisann. Nå er jeg så rådvill her og trenger absolutt noen gode råd.

Jeg får prøve å gjøre en lang historie kort, men litt lengde må det allikavel bli for å få med de viktige detaljene.

Jeg er en alenemamma til tre skjønne barn. Eldste barnet fikk jeg tidlig,altfor tidlig, jeg var knapt 19 år. Jeg var sammen med bf i nesten 4 år før han plutselig en dag stod fram som homofil.Jeg hadde ikke sett det komme,men lite kunne jeg gjøre med det og det ble brudd naturligvis. Etter en stund traff jeg en mann som jeg senere ble gift med.Vi var sammen i ni år og fikk to barn sammen. Denne mannen har vært fryktelig ustabil og samlivet ble mye preget av hans alkoholmisbruk og utroskap.Han har psykopatiske tendenser og var ikke stabil. Allikavel prøvde jeg alt jeg kunne for å redde ekteskapet. Fra lege,familierådgivning,trusler,gråt osv osv. Alle som har vært fanget i en psykopats nett vet hvor vanskelig det er å komme seg ut!! Til slutt klarte jeg det og kom meg fri.

For 1 1/2 år siden møtte jeg en fantastisk mann. Han er alt jeg har drømt om etter årevis med ustabilitet. Han er rolig trygg,følsom,fantastisk snill,smart,har en god trygg jobb og tjener bra,har hus,et barn og har ikke minst en genuin interesse for at mine barn og jeg skal ha det godt. Jeg kunne fortalt opp og ned i mente hvor bra denne mannen er,men han er sjelden vare. Problemet er at han bor på en annen kant av landet. I samråd med mine barn, familie og nære venner har jeg kommet fram til at vi skal flytte ned til han. Det vil være det beste for alle og spesielt de to minste barna vil endelig få en trygg og stabil farsfigur. MEN nå har eldtstebarnet sagt det ønsker å være igjen på hjemplassen sammen med sin far. De har en velig nært og godt forhold,vi har delt omsorg. de minste har jeg full omsorg for.Jeg er egentlig ikke usikker på at barnet vil få det fint hos far. Men kan jeg virkelig dra? Barnet vil da komme til meg ca en helg i mnd pluss alle ferier. Barnet skal gå de to siste årene på ungdomsskolen så kommer det flyttende til meg for vg skole. Barnet startet på ny skole i fjor så jeg skjønner godt behovet for å bli der ut ungdomsskolen. Alt var planlagt og barnehageplass var ordnet. Jobb har jeg også fått.

Livet som alenemamma med tre er utrolig tungt syntes jeg. Tenåringen er fantastisk grei. Snill god og veldig skoleflink. Den i midten er vanskelig og under utredning nå. Sliter mye på skolen og trenger mye oppfølging og klare grenser.Det er vel der jeg merker mest at det hadde vært så mye lettere å vært to.

Denne mannen jeg nå har møtt elsker jeg dypt og inderlig,han elsker meg like mye. Vi har det fantastisk sammen og jeg liker meg selv når jeg er nær han. Han får meg til å stråle og jeg har så utrolig mye mer overskudd og energi når han er nær. Jeg gir han ikke opp! Spørsmåler er om det er galt av meg å flytte nå? Burde jeg vente i to år? Jeg er livredd for å gjøre noe feil og dette tærer mye på meg nå! jeg elsker mine barn høyere enn noe annet og vil bare at de skal ha det godt. Samtidig ønsker jeg å ha det godt selv, det er så utrolig mange år siden nå.

[Gjest Dallandra]

Er det et alternativ at han flytter oppover til dere? Så får dere ta stilling til om dere skal flytte til hans hjemsted om to år?

[Gjest ts]

Det er nok dessverre ikke det. Han har en jobb som han ikke kan få her.

[Gjest oppforung]

Du skriver at ditt eldste barn har et nært og godt forhold til sin far og at han er en god omsorgsperson for barnet. Dere har allerede delt omsorg for dette barnet. Utganspunktet for at dette vil gå godt selv om du flytter og etterlater barnet hos far er med andre ord svært bra.

Hva tenker barnets far om dette? Det høres ut til at dere har et godt samarbeid så kanskje bør du drøfte det med han. Han vil få hoveddelen av omsorgen for eldste barn og mindre avlastning, er det greit for han? Hva tror du kan gå galt for eldstebarn om du flytter?

Med en far som kan ivareta barnet så det slipper en flytting midt i ungdomskolen har du en mulighet til å få gjennomført flyttingen, og samtidig være trygg på at barnet får god omsorg.

Det er flott at du har involvert nettverket og søkt råd og støtte. Kanskje noen av dem også vil stille opp og ha et ekstra øye til barnet som skal bo hos far?

Får du avsluttet utredningen av barn nr.to før flytting?

Du høres ut som en omsorgsfull og sterk mamma som tar barnets behov på alvor og som bruker nettverket til å hente råd og støtte.

Jeg tror ikke det er galt av deg å flytte. Omsorgen for ditt eldste barn høres ut til å være godt ivaretatt av far. Fint hvis du får avsluttet utredning av barn to før flytting slik at dere slipper å stå i en ny kø. Lykke til.

oppforung

[Gjest TS]

Hei og tusen takk for svar.

Far til eldste barnet er en flott omsorgsperson og barnet har også mye familie her som vil følge godt med og ta godt vare på det. Utredningen av barn nr to er godt i gang nå, og jeg har pratet med påde BUP og PPT om flytting, så vurderingen vil absolutt ligge klar før en eventuell flytting. Det er utrolig viktig for meg at han nå får den hjelpen han trenger.

Jeg er bare så redd for at det skal skade mitt flotte forhold til eldste hvis jeg flytter. Jeg tror ærlig talt det ikke vil skje, men man kan jo aldri vite.

Jeg har veldig god støtte av venner og familie som selvfølgelig ikke vil at vi skal dra, men ser også fordelene ved at vi drar. Jeg vet jeg er en sterk og flink mamma, jeg vet jeg elsker mine barn høyere enn noe annet. Men jeg vet jeg også har så mye mere å gi dem når jeg har mere overskudd,stabilitet og støtte.

[Gjest Dhanu]

Hvis pappan er en god omsorgsperson ser jeg ikke problemet i at barnet ditt bor to år hos far. Overhode ikke. Han er i en slik alder at du fint greier å holde kontakten tett og nær selv om du ikke fysisk ser ham mer enn en gang per måned.

Jeg er ikke sikker på hvorfor du kaller tråden et fortvilet rop om hjelp. Dette er jo ikke noe problem i det hele tatt, det er ingen grunn til å være så dramatisk.

[Gjest TS]

Hvis pappan er en god omsorgsperson ser jeg ikke problemet i at barnet ditt bor to år hos far. Overhode ikke. Han er i en slik alder at du fint greier å holde kontakten tett og nær selv om du ikke fysisk ser ham mer enn en gang per måned.

Jeg er ikke sikker på hvorfor du kaller tråden et fortvilet rop om hjelp. Dette er jo ikke noe problem i det hele tatt, det er ingen grunn til å være så dramatisk.

Det er kanskje ingen grunn til å være dramatisk. Dette er ei jente det er snakk om. Men ser absolutt poenget ditt. Det er bare så vanskelig å ta dette valget, er så redd for å gjøre feil,derfor blir det nok litt mer dramatisk enn det behøver å være:)

Takk for ærligheten, det setter jeg pris på

[Darkannie]

Så lenge far er en god omsorgsperson og kan ta vare på datteren deres, ser jeg ingen problem i at hun blir boende hos han. Kanskje er det til og med en fordel, at hun kanskje får et enda tettere forhold til sin far! Og det kan de, uten at det forholdet dere har sammen blir forringet av den grunn!

Datteren din blir godt ivaretatt, da kan du med mer enn god samvittighet få litt stabil lykke inn i ditt liv, det vil datteren din også nyte godt av!