Shivani's reiser

[Gjest Shivani]

REISEN TIL STEDET JEG IKKE VISSTE HVOR VAR.

Slik begynte det:

Den morgenen stod jeg opp tidlig. Som det b-mennesket jeg er var jeg trøtt, men sollyset som trengte inn gjennom vinduene traff overflaten på øynene mine, passerte retinaen, sendte nerveimpulser videre helt inn i hjernen og stimulerte det helt spesielle senteret som jeg kaller velværesenteret. Nå vil vel du innvende at det høres ut som en hudpleiesalong, men at dette senteret finnes i min hjerne er et uomtvistelig faktum, basert på årelang erfaring med fenomenet.

Jeg følte meg med ett lys våken og en varm velværefølelse myknet opp mitt støle morgenlegeme. Så bra følte jeg meg at jeg formelig svevde til kjøleskapet, helte fersk appelsinjuice i glasset og drakk begjærlig. Den friske smaken sendte ilinger i hele kroppen og jeg smilte av lykke for meg selv. Denne dagen hadde jeg sett fram til lenge.

[Gjest Shivani]

Det var den dagen jeg skulle på jobbintervju.

Nå tror du sikkert at jeg er en arbeidsløs døgenikt, men sannheten er at jeg allerede hadde en jobb. En jobb kan jo være så mangt, men dette var en fantastisk jobb som mange ville ha gitt alt for å få. Men den var ikke riktig for meg. Jeg ville noe annet. Jeg trengte noe annet. Noe mer.

Jeg tok et siste overblikk i speilet før jeg skyndte meg ut. Drakten satt ulastelig og nystrøket. Håret var satt opp i chignon, og jeg hadde lagt en diskret make-up.

Tankene mine kretset om intervjuet. Jeg var fast bestemt på å gi et så godt inntrykk som mulig. Denne jobben skulle jeg ha.

Det var da jeg gikk bortover fortauet det skjedde. Det absolutt utenkelige. Det som fikk meg til å ønske at det berømte svarte hullet ville sluke meg hel.

I det jeg skulle gå over gata kikket jeg bakover over skuldra for å se om det kom biler, og i det lille sekundet klarte jeg å henge hælen på skoen min fast i en rist og jeg mista balansen og falt ugrasiøst framover, slo ansiktet i asfalten og så ble alt svart.

[Dina]

Velkommen til KG, og som dagbokskribent! Syns boka di hadde en fengende start! :D

Du er selvfølgelig velkommen til å besøke meg og boken min ved anledning!

Ser frem til å "bli kjent" med deg!

Dina

[Marianne]

Velkommen til Kg og gratulerer med dagbok

[Gjest Leah Madeleine]

Gratulerer med dagboken :D

[Gjest Shivani]

Da jeg våkna så jeg opp i det mest underskjønne ansiktet jeg noen gang hadde sett.

Ja, så sterkt var inntrykket at jeg skyndte meg å lukke øynene igjen av redsel for at jeg ikke hadde overlevd fallet, og var kommet til et eller annet himmelsk sted. Nå trodde jo ikke jeg på himmelske vesener, men denne skapningen fikk meg til å tvile.

Jeg tenkte så det knakte.

Fallet mitt kunne umulig ha vært så kraftig at det skulle ha fått fatale konsekvenser. Men på den annen side hadde jeg fått et ørlite glimt av omgivelsene. De var hvite.

Jeg hadde alltid forestilt meg himmelske omgivelser lysende hvite. Som selve legemliggjørelsen av renhet. Men når jeg tenkte meg om så var hvitheten jeg hadde sett slett ikke lysende.

Bare sterilt hvit.

[Gjest Shivani]

Da var det neste alternativet at jeg var på et sykehus. Ja. Slik måtte det være. Ikke før jeg hadde slått meg til ro med denne tanken, stivnet jeg igjen. For hvordan kunne jeg da forklare nærværet av denne underskjønne skapningen? For han, det var en han, hadde jeg virkelig sett. Med mindre slaget i hodet mitt hadde ført til at jeg nå hadde fått evnen til å se ting som slett ikke var der. At et eller annet sted i hjernen min hadde noe blitt ødelagt og jeg nå kunne se ting som var et resultat av min egen løpske fantasi.

Jeg åpnet sakte øynene igjen. Men nei. Han var der fortsatt. Han så på meg med hodet på skakke og smilte. Jeg stotra: "Er du virkelig"? Han lo hjertelig og svarte: "Ja, så vidt jeg vet er jeg det". Jeg fant ikke på mer å si og tidde en lang stund. Jeg titta bort på skapningen igjen. Han satt i stolen ved siden av senga mi. Som en levende David av Michelangelo satt han og leste i ei bok. Jeg så på tittelen. Dante Alighieris Den Guddommelige Komedie. Med stoisk ro satt han der. Jeg så på øynene hans mens de fulgte teksten i boka. Intenst grønne var de. Jeg studerte ansiktstrekkene hans. Rene. Håret. Mørkt, langt, med et dovent fall hang det nedover skuldrene og ryggen hans. Klærne hans var enkle, men snittet var spesielt. Jeg hadde aldri sett noe slikt. Hele skapningen fikk meg til å tvile på mine egne sanser.

[Gjest Shivani]

Etter svaret hans på det første spørsmålet mitt, måtte jeg ta meg i sammen for å stille han et nytt. Omsider klarte jeg å presse fram: "Hvem er du?". Han så på meg, blikket hans møtte mitt. Det føltes som om han så tvers igjennom meg, og det var behagelig og urovekkende samtidig. Jeg følte meg svimmel.

Han svarte omsider:

"Hvem vil du jeg skal være?"

[Gjest Hulderjenta]

Tusen takk for hjelpen med å finne musikken min! Du er en reddende engel!

Og velkommen som dagbokskriver - en annerledes dagbok som skal bli spennede å følge med i! :D

[Gjest Anonymous]

Velkommen til KG, og gratulere med dagbok!! :D

[Gjest Alive]

Dette var spennende... :D

fortsett, fortsett!!!

[Klips]

:o Wow. Dette var artig. Spesielt det siste avsnittet da.

Og:

Jeg hadde aldri sett noe slikt. Hele skapningen fikk meg til å tvile på mine egne sanser.

Stilig!

To nye dagbøker å følge med i. Ikke dårlig.

[Gjest Chriselia]

Så utrolig bra du skriver!

*vil ha mer,fortsett,fortsett!*

Det her var jo skikkelig spennende :D

[Gjest Donna]

*skuffet*....

det stoppet jo opp jo :o !! kommer det ikke mer??

skriv mer da !!! :) *be pent*

[Gjest Anonymous]

Han svarte omsider:

"Hvem vil du jeg skal være?"

Hvem ville du han skulle være??

Venter spent på mer :D

[Gjest Nuske77]

Dette er jo fantastisk lesning.... En blir jo bare revet med og hele meg hyler etter forsettelsen.... Du må ikke avslutte nå Shivani!!!!

Venter i super spenning på fortsettelsen

[Gjest Shivani]

Spørsmålet hans satte meg ut av spill. Hva var det for et spørsmål? Jeg trodde først han spøkte, men blikket hans fortalte meg at han mente alvor. Jeg var ikke i stand til å tenke. I nærheten av han følte jeg en sårbarhet. Ikke det at han var truende, men jeg følte at jeg ikke kunne skjule noe for han. Inkludert mine egne mentale landskap.

Tvilen begynte å komme tilbake. Om han var virkelig. Svaret gav seg selv da en sykepleier kom inn og spurte om vi trengte noe, og så først på han deretter på meg. Da var han i hvertfall synlig for andre. Det var ikke uten en viss lettelse jeg konstaterte dette.

Han så på meg, smilte og spurte om jeg ønsket noe å drikke. Jeg nølte og han sa, henvendt til sykepleieren: "To kopper te, takk. Grønn te om mulig".

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men jeg rakk fram hånden mot han og han møtte den med sin. Den var varm, og små elektriske ilinger raste oppover armen min.

Jeg hadde tenkt en stund på dette spørsmålet hans. Om hvem jeg ville han skulle være. Jeg følte meg ute av stand til å svare. Fra sengen kunne jeg se solnedgangen gjennom vinduet. Det føltes vakrere enn noe jeg noensinne hadde sett. Strålene fra sola trengte seg inn gjennom vindusglasset, og traff håret hans og fikk det til å se enda blankere ut. Å se han slik føltes smertefullt og beroligende på samme tid.

[Anna Lovinda]

Nydelig skrevet.