Antidepressiva

[Gjest Gjest]

Er det veldig lite sannsynlig at man kan få utskrevet antidepressiva når man bare er 16år?

Når man sliter med så mye depresjoner (og selvmordstanker) og så sterk sosial angst at det går utover livskvaliteten?

Er det noe vits i å spørre legen i det hele tatt?

Har INGEN tro på at terapi kan hjelpe meg! føler at problemene ligger alt for langt inni meg, til at det bare kan løses ved å "prate" med en psykolog. Dessuten kommer jeg ALDRI til å klare å åpne meg opp for en psykolog..

[Gjest Iril]

Antidepressiva og andre medisiner skal vel helst ikke gies uten at det er som en del av annen behandling også.

[Gjest Gjest]

Det spørs. Man prøver vel helst med terapi først.

[miss_stjerne]

Jeg fikk antideprisiva for første gang da jeg var 15. Jeg gikk ukentlig i terapi også.

Men du må nok bare infinne deg med at du må gå til behandlig og snakke og. Medisiner hjelper, men de tryller ikke bort alt uten videre.

Det kommer ann på type men flere antidepp bruker en god stund på å virke, så om du vil få hjelp nå må du snakke og!

Men ønsker deg lykke til! Håper du vil få det bedre med deg selv

[Gjest AnonymBruker]

Samtaleterapi handler ikke om at man blir bra bare ved å snakke om problemene. Samtaleterapi handler om at man via å snakke skal komme frem til årsaken til at du føler på denne måten og komme frem til hva du aktivt må gjøre i livet ditt for å forandre livssituasjonen din. Samtaleterapi er litt som en trener, en trener kan snakke sammen med lagmedlemmene sine om hvordan de best kan spille en kamp men til syvende og sist er det spillerne selv som må gjøre en hard jobb både ved mye trening. Samtaler i seg selv løser lite, men det er en trener som sammen med deg kan komme frem til små steg som kan hjelpe deg i riktig retning dersom du selv gjør behanldlingen.

Når man er syk og går til en lege snakker man om hvodan man har det, får noen medisiner, men i mange tilfeller må man gå gjennom omfattende livsstilsendringer ut over det at man går til legen av og til. Det er disse endringene som personen selv gjør, feks ved å legge om dietten sin, starte i fysioterapi og trene mer, få i seg de rette næringsstoffene etc. som er den faktiske behandlingen. Det å gå til legen i seg selv forandrer ingenting, det er det personen gjør selv mellom timene med legen som er avgjørende og det er DET som er selve behandlingen. Det er akkurat likt dette når man går til psykolog. Samtale i seg selv forandrer ignenting, det er du som må jobbe deg gjennom dette og forandre det. Psykologen kan hjelpe deg med å analysere hva som kanskje kan forandres på etc. men det er ikke samtalen som skal gjøre deg frisk. Det er du selv som skal stå for behandlingen din.

I dag er det desverre slik at de ferreste leger deler ut antidepressiva uten at man først eller samtidig deler ut psykologisk behandling. I den alderen du er krever også antidepressiva streng oppfølging da det kan ha negative bivirkninger som kan gjøre tilstanden din forverret. Jeg tror ikke en lege vil dele ut medisiner uten at legen vet at du vil få en klar og streng oppfølging i forhold til effekten av medisiner.

Hvorfor tror du ikke du vil klare å åpne deg for en psykolog? Handler det om den sosiale angsten din kanskje? Handler det om at du er redd for hva psykologen vil tenke om deg? Handler det om at du syntes det er vanskelig å dele private ting om deg selv med andre?

Du kan sammen med psykologen gå så sakte frem som du vil. Dere kan sammen finne ut hvilke tema du ikke ønsker å snakke om, hva du ikke er klar til å snakke om etc. Dere kan feks komme frem til et felles tegn som du kan bruke når du kjenner at du ikke ønsker å snakke mer om akkurat det psykologen tar opp slik at det hele tiden er du som har kontroll over hva du ønsker å dele og ikke. Det er mulig å starte timen hos psykolog med å si at du egentlig ikke har lyst å komme, men at du skjønner at du må gjøre noe for å forandre den måten du har det. Du kan også skrive dette ned i et brev som du gir første time om det er vanskelg for deg å si høyt at du ikke ønsker å komme og at du syntes det er vanskelig å snakke om ting. Dere kan også bruke brev slik senere om du syntes det er lettere å skrive ned det du vil dele enn å si det høyt. Det er altså mange måter å komme frem til en måte å drive behandlinen på på en måte som passer deg og som gjør at du ikke føler at privatlivet ditt blir krenket.

Skriv gjerne litt mer her om hvorfor du tenker du ikke klarer å åpne deg for en psykolog så kan jeg se om jeg kan finne flere forslag til hvordan det kan bli litt enklere for deg å få den hjelpen som du selv ser at du trenger.

[Teriyaki]

Jeg og moren min dro til legen hvor hun hjalp meg med å forklare situasjonen, også fikk jeg det. Gikk på det i ca. et år.

[Virilja]

Jeg begynte med antidepressiva når jeg var 17 år og det var ikke noe problem.

Det var legens forslag og ikke mitt.

Jeg fikk også samtaleterapi på en polieklinikk, men dette er kortvarig på grunn av lang kø, så nå går jeg kun på piller som så veldig mange andre her i landet.

Har en venninne som begynte på det når hun var rundt 13-14.

Tenk deg godt om før du begynner på de da. De er vanskelige å komme av igjen!!

[Gjest Gjest]

Jeg ble forsøkt satt på de i den alderen, men nektet. Det viste seg forøvrig i ettertid at det var ren bivirkning av hormonprevensjon (som jeg desverre ikke hadde hatt vett nok til å nekte..) og jeg kom meg raskt etter jeg kuttet de ut.

Så det kommer alt an på legen egentlig.