Når man glemmer norske ord

[Gjest AnonymBruker]

Det er flere som har sagt til meg at de oppfatter det som arrogant fordi man glemmer noen norske ord.

Er det bare min omgangskrets som føler det slik, eller er det flere som synes dette? Som mange andre studerer jeg i utlandet og snakker engelsk og språket i gjeldende land, og når jeg er i Norge så dukker det opp engelsk ord i norske setninger uten at jeg tenker over det, eller at jeg må spørre "Hva heter det på norsk igjen?" .. grammatikken min har jeg begynte å slurve med og, og setningsoppbygning. Dette er jo ikke noe man tenker over, men man blir jo påvirket av dagliglivet...

Interessert i andres oppfatninger av dette fenomenet.

[Antlers]

Jeg glemmer ofte norske ord selv. Synes det blir veldig sært å skulle bruke det engelske ordet i setningen, så da spør jeg heller "Hva heter det på norsk igjen?". Har ikke opplevd å bli sett på som arrogant (ikke pga av dèt ihvertfall ). Jeg sliter også med grammatikk og setningsoppbygning. Har alltid hatt toppkarakter i både norsk og engelsk, men merker at norsk går litt i glemmeboka når jeg for det meste snakker/skriver engelsk

[Essi89]

Det er flere som har sagt til meg at de oppfatter det som arrogant fordi man glemmer noen norske ord.

Er det bare min omgangskrets som føler det slik, eller er det flere som synes dette? Som mange andre studerer jeg i utlandet og snakker engelsk og språket i gjeldende land, og når jeg er i Norge så dukker det opp engelsk ord i norske setninger uten at jeg tenker over det, eller at jeg må spørre "Hva heter det på norsk igjen?" .. grammatikken min har jeg begynte å slurve med og, og setningsoppbygning. Dette er jo ikke noe man tenker over, men man blir jo påvirket av dagliglivet...

Interessert i andres oppfatninger av dette fenomenet.

Jeg bodde i USA i 2006/2007, og jeg glemmer FORTSATT mange ord eller får ikke sagt et ordtrykk riktig på norsk. Slik er det bare, enkelt og greit. Skulle folk synes at jeg var arrogant på grunn av det hadde jeg måttet kommentert at det høres nokså arrogant ut å dømme med et slikt utgangspunkt.

[miss daisy]

Min ex er engelsk, så jeg snakket da engelsk til daglig i mange år. I den tiden lærte han norsk, så det gikk i begge språk etterhvert. Vi kunne begge da bruke norsk/engelsk i samme setning, han kunne si noe på norsk og jeg svarte på engelsk og omvendt. Det som var rart var at (det virket iallefall slik på oss) han glemte det engelske ordet midt i en setning, mens jeg glemte det norske ordet i en setning! vi fant ut at det var fordi jeg tenkte fremdelses på engelsk, og han nå tenkte på norsk!

Det tok meg mange år etter bruddet før jeg begynte å tenke på norsk igjen, tenket på norsk på jobb, men i min private svære så tenkte jeg på engelsk. Nå tenker jeg på norsk igjen, men har fremdeles ord der det stopper opp, og da sier jeg det på engelsk. Jeg har ikke opplevd at noen synes det skulle være arrogant eller negativt på noen måte.

Men må si det at jeg måtte konsentrere meg da jeg skulle kun tenke og snakke norsk igjen, så det var befriende å kunne være meg igjen da jeg fikk jobb i et engelsk talende selskap. Der er det ingen som undrer seg om noen har et engelsk ord midt i en norsk setning!

[cellar]

Jeg har bodd i Norge hele livet, men det TS sier her skjer meg ganske ofte. Det handler vel om at vi blir mer og mer globalisert og påvirket av det som er rundt oss hver dag; tv, musikk, reklamer etc.

Aldri opplevd å bli sett på som arrogant på grunn av det, når det skjer med andre rundt meg synes jeg bare det er morsomt.

[Gjest AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har tenkt på at det kanskje oppfattes slik fordi jeg kommer fra et lite sted. De færreste tør å si noe på engelsk der, og kommer det folk på besøk (kjæresten min f.eks) så får jeg høre at Nei, kan iallefall ikke forvente at DE skal snakke engelsk med han, osv .

Kanskje dette er mer bygdefenomen enn hva som er i byene. Jeg synes det er trist å bli oppfattes slik av folk jeg har kjent mer eller mindre hele livet, men som flere her sier; det kommer jo bare inn i ordforrådet automatisk, og vi tenker ikke over det. Jeg tror man kan sammenligne det med hvis man flytter ikke så langt unna hvor man kommer fra, men likevel er det en tvist på dialekten der. F.eks jeg flyttet et år for lenge siden til Fr.stad, og fikk de kjente l`ene og tilhørende tonefall derfra.

[lilleGrethe]

Jeg må bare slenge meg på her, siden jeg kjenner meg igjen! Jeg bor i England, og har vært her i ca 5 1/2 år tilsammen (var hjemme et år imellom).

Jeg jobber på engelsk, snakker med sambo på engelsk, og tenker som regel på engelsk. Den eneste kontakten jeg har med norsk er fra nettet, og når jeg snakker med familie og venner på telefonen. Det hender jeg snakker norsk med kunder/leverandører på jobb, men det er unntaket heller enn regelen.

Det er ofte at jeg glemmer enkeltord på norsk, eller at jeg får kommentarer for at jeg har typisk engelsk setningsoppbygging. Jeg er som regel ganske nøye med språket, så det er irriterende at man glemmer så fort!

Ofte har det jo også med hvor man har ordforrådet fra. Hvis jeg snakker med familien om ting som skjer på jobben, kan det hende jeg ikke har ordene jeg trenger i det norske ordforrådet - jeg lærte jo ordene på engelsk først. I jobbsammenheng har jeg måttet finne ut hvilke ord som benyttes på norsk - og ofte er det engelske uttrykket brukt også på norsk.

Pappa forklarte at han hadde vært i møte med en norsk dame angående et arbeidsfelt der de vanligvis møtes i internasjonal sammenheng. Plutselig skulle de diskutere noe på norsk som de bare var vant til å diskutere på engelsk - og fant ut at de rett og slett manglet ordene. Da ble det engelske ord innimellom, og å finne seg frem til norske alternativer der det var mulig.

[Mayapapaya]

Jeg kjenner meg igjen selv..

Har ikke odd i et engelskspråklig land, men snakker veldig mye engelsk hjemme. Og noen ganger står jeg fast og da er det bare å spørre sambo, og hvis han står fast så slår vi det opp i ordboka!

[LetThemEatCake]

Arrogant? Nej. En del kanske uppfattar det så för att de tror att man gör det med flit och det kan ge intrycket av att man vill verka internationell och lite snobbig. Många kändisar snackar ju med amerikansk brytning nu för tiden och låtsas som att de håller på att glömma sitt modersmål. :gjeiper:

[Gjest AnonymBruker]

Arrogant? Nej. En del kanske uppfattar det så för att de tror att man gör det med flit och det kan ge intrycket av att man vill verka internationell och lite snobbig. Många kändisar snackar ju med amerikansk brytning nu för tiden och låtsas som att de håller på att glömma sitt modersmål. :gjeiper:

Enig i denne.

Jeg bor selv utenlands og blir nesten "flau" over meg selv når jeg ikke kan huske enkelte norske ord. Men det er mest fordi jeg synes det høres så idiotisk ut når jeg hører noen si noe ala "Og så face-a jeg reality-en", "Preformance-en var great" und so weiter.

[Gjest Spinell]

Jeg må si at jeg av og til synes det virker litt "påtatt". Det er slett ikke sikkert at det virkelig er slik, men det gir et litt rart inntrykk. Reagerte spesielt da jeg så forrige episode med "Lisa goest to Hollywood". Lisa Stokke har der et møte med Harald Zwart, hvor hun til stadighet blander inn engelskspråklige ord og setninger, mens han stort sett snakker norsk.

De har jo begge bodd årevis i utlandet, men hun bruker kanskje norsken sin enda mindre enn ham i hverdagen?

[Maxi]

Dette har hendt meg også.

Jeg har en engelsktalende kjæreste og mye av omgangskretsen min snakker engelsk, så det blir til at jeg snakker mer engelsk enn norsk.

[Gjest Psiv]

Jeg ender nesten alltid opp med å bruke engelske ord i dagligtalen, både fordi jeg stort sett leser bøker på engelsk, ser engelske filmer uten tekst, spiller wow osv osv, men også fordi at jeg synes det er endel engelske ord som er mye mer treffende på akkurat det jeg mener. Mulig det norske språket var mer nyansert før, og at det dessverre har gått endel ord i glemmeboken, men sånn som det er i dag, er norsk et veldig enkelt språk.

Fikk det illustrert av en svensk venn som også kan bl.a. tysk og russisk:

Norske bruksanvisninger er de letteste i hele verden fordi språket er klart, konsist og uten misforståelser. Og samtidig er det nærmest umulig å oversette poesi til norsk..

Men jeg merker likevel at jeg irriterer meg grådig over de som bruker "fornorsket engelsk" uhemmet..

"She follows me around, asså"

"Jeg er så misunnelig på dere som can commit, lissom"

"Du må face factsene"

"Jeg bad'a skikkelig da du ditcha meg i går"

[LetThemEatCake]

Jag har väldigt lätt för språk och dialekter. Pratar jag 5 minuter i telefon med någon som bor på andra sidan Sverige så snackar jag som den människan resten av dagen. Detsamma när jag åker på semester (vare sig det är ett språk jag kan eller inte) så anammar jag ljuden och sättet att prata. Jag var på Island förra året och kan inte ett ord isländska men snackade engelska med isländsk brytning ett bra tag efter att jag kommit hem. En del faller hårdare helt enkelt, haha. Men från min sida är det inget påklistrat, det kommer verkligen naturligt.

[lilleGrethe]

Jeg må si at jeg av og til synes det virker litt "påtatt". Det er slett ikke sikkert at det virkelig er slik, men det gir et litt rart inntrykk. Reagerte spesielt da jeg så forrige episode med "Lisa goest to Hollywood". Lisa Stokke har der et møte med Harald Zwart, hvor hun til stadighet blander inn engelskspråklige ord og setninger, mens han stort sett snakker norsk.

De har jo begge bodd årevis i utlandet, men hun bruker kanskje norsken sin enda mindre enn ham i hverdagen?

Jeg har ikke sett programmet, men Lisa Stokke er såvidt jeg vet gift med en engelskmann og bor i England, og da er det nok lett å glemme norsken.

Men jeg tror det er forskjell på å bruke engelsk med vilje, og å bruke engelsk eller utenlandske ord i språket fordi man ikke kommer på det norske ordet. Jeg føler meg heller flau enn kul hvis jeg ikke finner det riktige norske ordet i en norsk samtale.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må si at jeg av og til synes det virker litt "påtatt". Det er slett ikke sikkert at det virkelig er slik, men det gir et litt rart inntrykk. Reagerte spesielt da jeg så forrige episode med "Lisa goest to Hollywood". Lisa Stokke har der et møte med Harald Zwart, hvor hun til stadighet blander inn engelskspråklige ord og setninger, mens han stort sett snakker norsk.

De har jo begge bodd årevis i utlandet, men hun bruker kanskje norsken sin enda mindre enn ham i hverdagen?

Jeg vet ikke med henne, men han har i hvert fall norsk kone, noe som sikkert hjelper mye. Selv bodde jeg noen måneder i et engelskspråklig land og merket det bare på den korte tiden at jeg begynte å tenke på engelsk og bruke unorsk setningsoppbygning på norsk - enda (elelr fordi?) jeg ikke har noe godt språkøre. Jeg hadde omtrent daglig kontakt med familie og kjæreste i Norge. Jobbet også med ei norsk dame der som har bodd mange år utenlands og har engelskspråklig ektemann, hun snakket et nokså nølende norsk Sammen med kollegaer var det mer naturlig å snakke engelsk til henne, men om vi var på tomannshånd snakket vi norsk, med noe engelsk fagspråk og presisjoner.

Noen (få) ganger er det sikkert påtatt og jålete (jeg kjenner selv østkant- og bygdefolk som har lagt helt om til riksmål etter at de var ferdige på BI og begynte å tjene penger), men jeg synes at folk bør holde seg for gode til å kalle folk de omgåes som venner eller familie for arrogante pga noe slikt.