Kjæresten min sine barn

[Gjest AnonymBruker]

Min samboer har to barn fra forrige ekteskap, de er i barnehagealder.

Jeg kaller meg ikke for stemor (det er en tittel andre prakker på meg), men som pappas kjæreste, barna bruker mitt navn når de snakker til meg.

Foreldrene deler omsorgen, så barna er her 50%.

Jeg som ikke er vant til å ha barn rundt meg så ofte synes det er kjempeslitsomt. Itillegg har jeg en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke kan være like aktiv som vanlige mennesker.

Av og til skulle jeg ønske jeg bodde alene; for å komme unna all hyling, trassing, bleier og smokker. Ungene er jo så skjønne (og uskyldige midt opp i det hele, og de begynner å bli glad i meg), men jeg føler at jeg ikke har noe å gi dem

Noen som kan komme med noen gode tips?

Andre som har vært i liknende "stemor"-situasjon?

Eller som har barn, og blitt sammen med kjæreste uten barn?

Hvordan takler dere dette på best mulig måte?

[crazyforgum]

Er det slik at du er så dårlig at du ikke vil kunne få egne barn?

Jeg tror du må ha fokus på at dette faktisk er livet ditt nå. Barna fulgte med mannen og vil alltid være der (dersom du blir boende med faren).

Det høres kanskje lettvint ut, men mitt råd er å jobbe, jobbe, jobbe med deg selv - og få et best mulig forhold til barna. Det tjener dere alle på. Og barna har bare denne oppveksten ... for deg er det bare en fase i voksenlivet.

[Gjest Supermimz]

Vet din samboer om din kroniske sykdom? Dere kan jo bli enige om at du får frikvelder når du kjenner at du er sliten? Feks hver tredje kveld, da holder du deg på rommet og sover ut?

[superplomme]

Skjønner at du føler deg overveldet, da to barn i barnehagealder kan kreve nokså mye, både psykisk og fysisk.

Men likevel er du heldig, for det er mye lettere å vinne hengivenheten til såpass små barn enn om de hadde vært vrange tenåringer. Du har fremdeles sjansen til å få et varmt og naturlig forhold til dem. Det er vanskeligere å komme inn som ny kjæreste til person som har eldre barn, da disse ofte kan være bevisste på at de ikke ønsker noen ny omsorgsperson i livet sitt, og de kan ofte føle det unaturlig å plutselig skulle ha en ny person boende i hjemmet sitt. Ikke så rart, kanskje.

Små barn reflekterer ikke så mye over sånt, de aksepterer lettere ting som de er.

Når det er sagt er det jo klart at det er overveldende for deg som ikke er vant til barn å plutselig få to i fanget på den måten, men du visste jo om dem før dere flyttet sammen, sant..?

Har du fortalt samboeren din om dette? Hvis du har en kronisk sykdom er det jo klart at du trenger å bli skjermet. Sånn sett er det jo bra at han har dem 50% og ikke fulltid.

Kan du ikke ha en avtale med samboer som Supermimz foreslår, og ha mulighet til å trekke deg unna og hvile? Bedre at du trekker deg unna når du ikke orker enn at du tvinger deg selv til å være sammen med dem hvis du føler at du ikke har noe å gi.

Så har du kanskje mer overskudd til å bli kjent med dem når du er uthvilt? Vet ikke hvor lenge dere har bodd sammen, men man blir jo gjerne mer vant til ting når det har gått en stund, man slapper av på en annen måte.

Lykke til.

[Gjest Tea]

Du skriver at de begynner å bli glad i deg, så da har du gitt noe underveis :-). Du beskriver dem også som skjønne og uskyldige. Kanskje du dømmer deg selv for hardt? Avtal med samboer som de andre har foreslått, at du tar deg pauser og trekker deg litt ut for å hente overskudd, og vær tilstede.