Hva har du å bidra med i et parforhold?

[Gjest brutal_mann]

Jeg prøvde å fortelle deg det over her, men det gikk deg visst hus forbi.

Om ditt svar viser seg å være det riktige svaret så er jeg jo føkked. for det betyr at at jeg kun tiltrekkes av rævhøl og aldri vil kunne tenne på, eller falle for, andre typer damer.

Andre prøve å si at det er noe galt med undertegnede, og det er det nok. Spørsmålet er hva som gjør at en behandles som a freak of nature.

[Gjest AnonymBruker]

La oss si du har rett Anonym. Hva i helvete er det så er så ille med undertegnede at responsen fra kvinner er "Øøøøh... Nei takk!"?

Noe MÅ jo være helt på trynet galt en plass. For igjen, jeg er fredeligere, snillere og mer oppmerksom enn en gjennomsnittsmann. (Oppmerksom uten å henge rundt halsen på henne 24/7).

Jeg har evnen til å gi av meg selv som menneske. Jeg er ærlig, lojal og oppdatert på verdens hendelser. Men noe med undertegnede må være så motbydelig som mulig, fordi på tross av evne og vilje til å gi på alle plan (bortsett fra det materialistiske) i et forhold så lever en ett liv der en føler seg spedalsk. Så NOE er totalt feil, men ingen kan fortelle meg hva.

Selvsagt kan vi ikke fortelle deg hva som er galt, vi kjenner deg jo ikke!

Vi vet ikke hvem du er eller hva du står for (annet enn det du forteller her), så det må du nesten spørre de du kjenner om.

[Gjest brutal_mann]

Selvsagt kan vi ikke fortelle deg hva som er galt, vi kjenner deg jo ikke!

Vi vet ikke hvem du er eller hva du står for (annet enn det du forteller her), så det må du nesten spørre de du kjenner om.

Det svaret har jeg aldri fått! Og jeg har spurt!

Siteter hjentet fra brudd er "Du er verdens beste mann". "Du fortjener det beste!" og "Du er så utrolig god". Så kan vi legge til "Herregud hva har jeg gjort", sammen med "Du er et vakkert menneske" og andre rett og slett fantastiske kompliment.

Er det rart en blir forvirret? Jeg har _aldri_ opplevd å bli presentert for noen som helst negative sider når jeg har blitt forlatt. Kun blitt rost opp i skyene på måter som grenser til å være pinlige.

så om noen har skikkelige svar på hvofor det skjer så vennligst svar. for igjen, jeg føler og tror at jeg kan tilby alt en kvinne noen gang vil trenge, men aldri det hun vil ha.

[*Numi*]

Om ditt svar viser seg å være det riktige svaret så er jeg jo føkked. for det betyr at at jeg kun tiltrekkes av rævhøl og aldri vil kunne tenne på, eller falle for, andre typer damer.

Andre prøve å si at det er noe galt med undertegnede, og det er det nok. Spørsmålet er hva som gjør at en behandles som a freak of nature.

Nei, ikke nødvendigvis "føkked". Du må bare endre innfallsvinkel, eller noe slikt. Tror jeg da. Finnes vel f.eks. kvinner som faller for badboys som til slutt har funnet seg en bra mann. Dessuten, med en slik negativ innstilling kan jo nødvendigvis selvoppfyllende profetier spille inn.

Hvis du heller vil tro at det er noe feil med deg som person, og ikke av ditt tiltrekningsmønster, ja, da synes jeg du stiller deg selv ganske lett i offerrollen.

[Gjest brutal_mann]

*sukke*

Enten så mangler en selvinnsikt samt evne og vilje til å se kritisk på seg selv, eller så tar en offerrollen.

Selvransakelse er med andre ord ikke en aktivitet som menn skal bedrive.

[Gjest AnonymBruker]

Det svaret har jeg aldri fått! Og jeg har spurt!

Siteter hjentet fra brudd er "Du er verdens beste mann". "Du fortjener det beste!" og "Du er så utrolig god". Så kan vi legge til "Herregud hva har jeg gjort", sammen med "Du er et vakkert menneske" og andre rett og slett fantastiske kompliment.

Er det rart en blir forvirret? Jeg har _aldri_ opplevd å bli presentert for noen som helst negative sider når jeg har blitt forlatt. Kun blitt rost opp i skyene på måter som grenser til å være pinlige.

så om noen har skikkelige svar på hvofor det skjer så vennligst svar. for igjen, jeg føler og tror at jeg kan tilby alt en kvinne noen gang vil trenge, men aldri det hun vil ha.

Det jeg skriver nå, er min mening basert på mine erfaringer, og ikke et forsøk på å analysere det du har opplevd.

"Det er ikke deg, det er meg", verdens verste unnskyldning for brudd... den har ødelagt mye for mange.

Det blir sagt for ikke å såre, men resultatet blir noe helt annet... for å bruke en annen klisjé: "veien til helvete er brolagt med gode intensjoner".

Sannheten svir der og da, men gir en en sjanse til å lære av erfaringer og feil, "det er ikke deg, det er meg" er ikke annet et feigt!

Selvsagt er det noe ved deg som har bidratt til bruddet, jeg regner med at du ikke er den eneste i verden som er feilfri.

Vi har alle våre feil, men årsaken til brudd er oftest at den ene ikke kan leve med feilene hos den andre. Hvilke feil som er levelige med, og hvilke som er "dealbreakers" er ulikt fra menneske til menneske.

Jeg synes dine ekser burde vært ærlige, så du hadde fått muligheten til å lære av dine feil, men nå gjorde de ikke det, og de har på den måten gjort det vanskeligere for deg å å lære, og også forbedre deg som partner.

[Gjest brutal_mann]

Takk for et skikkelig svar Anonym.

Legg ogsåtil at en sitter igjen med en tomhetsfølelse uten like når en blir fortalt at en er alt en noen gang kan ønske seg, men det er ikke nok til å bli i et forhold. Da føler en seg totalverdiløs. For en har da blitt fortalt at en har ingenting av reell verdi å by på.

[Gjest AnonymBruker]

Legg ogsåtil at en sitter igjen med en tomhetsfølelse uten like når en blir fortalt at en er alt en noen gang kan ønske seg, men det er ikke nok til å bli i et forhold. Da føler en seg totalverdiløs. For en har da blitt fortalt at en har ingenting av reell verdi å by på.

Så absoulutt!

Men så har man valget da... skal du tro på de som "sier" at ditt beste ikke er godt nok?

De har jo allerede bevist at de er uærlige ved å ikke fortelle sannheten om hvorfor de ikke kan leve med deg, så hvorfor skal du tro på dem når de sier at du ikke har noe verdifullt å by på?

[Gjest AnonymBruker]

Takk for et skikkelig svar Anonym.

Legg ogsåtil at en sitter igjen med en tomhetsfølelse uten like når en blir fortalt at en er alt en noen gang kan ønske seg, men det er ikke nok til å bli i et forhold. Da føler en seg totalverdiløs. For en har da blitt fortalt at en har ingenting av reell verdi å by på.

Du har reell verdi å by på - det er jeg sikker på!

Din beskrivelse fra brudd leser jeg som at kvinnen/kvinnene har oppriktig likt og brydd seg om deg, men at de rette følelsene - antagligvis forelskelse/romantisk kjemi - ikke har vært tilstedet fra henne side. At hun i bruddsituasjonen beskriver deg som fantastisk ol. oppfatter du da som ett hån. Kjempe forståelig! Men jeg tror nok at det er oppriktig ment, men at kvinner pga skyldfølelse kan overdrive fordi de så oppriktig ikke vil såre en person de virkelig bryr seg om.

Jeg må være så ærlig å si at jeg har selv har oppført med som den/de kvinnene du beskriver ved en anledning. Jeg hadde vært singel en stund og trodde egentlig jeg hadde avfunnet meg med situasjonen og at jeg hadde det veldig bra! Så treffer jeg "drømmemannen". Dvs. mannen som har alle de egenskapene som innebar en idealmann for meg, itillegg til en god dose sjarm og ett nydelig smil. Han var den perfekte gentlemann og kom godt overens med alle mine venner. Perfekt på papiret med andre ord. Men etter at nyhetens interesse (brutalt, men sant) hadde lagt seg så ble det klart at den perfekte mannen ikke var perfekt for meg. Jeg var ikke forelsket, men det var han. Istedet for sommerfugler i magen når han strøk meg over håret, kjente jeg et dypt sug i magen og jeg følte meg så ubeskrivelig falsk og råtten. Det var jo ikke egentlig ett valg en gang jeg måtte gjøre det slutt. Og det føltes så ubeskrivelig fælt å såre en person jeg virkelig var blitt glad i og ville det beste for.

Og selvom jeg lovet meg selv å styre unna alle de vanlige klisjene og forklare situasjonen så nøkternt som mulig så greide jeg det ikke. Og gjorde jo selvfølgelig både han og meg en stor bjørnetjeneste.

Og når jeg i ettertid ser tilbake på situasjoen er det klart for meg at jeg slettes ikke hadde det så bra som jeg tenkte jeg hadde det. Jeg var utsultet på oppmerksomhet og ros. Han innebar en trygghet som jeg ikke fant i meg selv. Og jeg burde avsluttet det hele mye tidligere.

Det lærte meg en viktig lekse om at jeg må ha det bra med meg selv før jeg skal ha det bra sammen med noe andre. Og at jeg i større grad må stole på magefølelsen når det gjelder menn, og ikke begynne/fortsette noe fordi en person fremstår som perfekt for meg.

Det jeg prøver å forklare er ikke å unnskylde meg selv eller noen av disse kvinnene, men å forklare den tankeprosessen de kansje har hatt.

Men jeg må også tilføye at menn har sin egen versjon av dette fenomenet nemlig - "jeg trenger mer tid for meg selv, evt. må satse på karriere, idrett etc.". Ingenting i veien med meg selvfølgelig! Og den sårer den også. Og etterlater mange ubesvarte spørsmål.

Mvh Anne

[Strenge Frk.Gerd]

Fra et bredt og vidt og ganske generalisert ståsted vil jeg si at mange kvinner ønsker og søker etter "the provider", altså den erketypiske mannemannen. Han kan for all del være både snill og omtenksom på bunn, men helst ikke for følsom. Et snev av fare, i full kontroll over økonomi og ellers, og gir vibber om at han er den sterkeste er ofte ting som snakker til de rent instinktive delene av kvinner. Et ord: Selvtillitt!

På samme tid er det undersøkelser som viser til at intelligente kvinner har 40% mindre sjangse for å ende opp i et langvarig forhold. Dette viser altså at tradisjonelle kjønnsroller er fortsatt aktuellt og at mannen derfor er "The provider" og kvinnen er "omsorgspersonen" som helst skal se best mulig ut. Dette suger jo for de som er annerledes. Men den gode nyheten er at det finnes unntak, spesielt på film.

Brutalmann, nå forstår jeg at man på et forum kanskje kan gi uttrykk for mer frustrasjon enn ellers, for all del.. men som andre har påpekt gir du en del bitterhet og offer vibber. Og det hjelper ikke. Ikke i det hele tatt.

Legg ogsåtil at en sitter igjen med en tomhetsfølelse uten like når en blir fortalt at en er alt en noen gang kan ønske seg, men det er ikke nok til å bli i et forhold. Da føler en seg totalverdiløs. For en har da blitt fortalt at en har ingenting av reell verdi å by på.

Dette her. Nei. Slutt med det. Ikke gidd å avspeile din egen verdi igjennom andre. Lik deg selv, finn verdi i deg selv. Skaff deg en ryggrad som ikke en gang gidder å tenke i de baner om at man føler seg tom og verdiløs fordi et eller annet menneske ikke ser deg og din verdi.

Her er en hemmelighet: Så lenge du liker deg selv, så vil andre også gjøre det.

[Gjest KateW]

BrutalMann, Jeg digger deg, og jeg er dame. (iallefalli dag, er jeg dame... jeg digger deg hver dag!)

[*Numi*]

*sukke*

Enten så mangler en selvinnsikt samt evne og vilje til å se kritisk på seg selv, eller så tar en offerrollen.

Selvransakelse er med andre ord ikke en aktivitet som menn skal bedrive.

Jeg har ingen ting i mot deg jeg, Brutal_Mann. Og tror at du har mye å tilby. Men - så bitter som du gir inntrykk for å være, virker det ikke som det er noen sunn form for selvransakelse du bedriver. Det er lurt å se kritisk på seg selv, absolutt. Likevel - når man har gjort det om og om igjen uten resultat, tror du ikke det til slutt lønner seg å ta i betraktning andre alternativer?

[Steinar40]

Hvilke svakheter?

Ikke krangler jeg, ikke har jeg PMS, jeg er som sagt optimistisk, og har galgenhumor...

Etter mange år i sammen med samme mann, har jeg ingen svakheter i forholdet.

Vi fokuserer på våre sterke sider, og vi bidrar med våre "styrker", ikke våre svakheter.

Han har sine sterke sider som han bidrar med.

Men hvis jeg må nevne noen svakheter, må det være min fysiske styrke, bilen og snømåking uten snøfreser.

Jeg har ikke kunnskap til å fikse bilen, og jeg har ikke fysisk styrke nok til å måke snø manuelt eller løfte tungt.

Det er smart å fokusere på egne og (potensiell) partners "styrker", ja. Det er jo disse man bidrar til parforholdet med. Men det forutsettes selvfølgelig at ikke en eller begge har altfor mange alvorlige svakheter.

Som du selv sier så er dine svakheter din manglende fysiske styrke, bilen og snømåking uten snøfreser. Men så lenge din mann håndterer dette, så fungerer det bra allikevel, og du har da nytte av ham på disse områdene.

Sannsynligvis har også du visse styrker/egenskaper som han er dårlig på, eller lite motivert for. Da har han nytte av deg på disse områdene.

Slike komplementære styrker/egenskaper blir det bra parforhold ut av. Det ønsker jeg meg også.

[Gjest AnonymBruker]

Det er smart å fokusere på egne og (potensiell) partners "styrker", ja. Det er jo disse man bidrar til parforholdet med. Men det forutsettes selvfølgelig at ikke en eller begge har altfor mange alvorlige svakheter.

Som du selv sier så er dine svakheter din manglende fysiske styrke, bilen og snømåking uten snøfreser. Men så lenge din mann håndterer dette, så fungerer det bra allikevel, og du har da nytte av ham på disse områdene.

Sannsynligvis har også du visse styrker/egenskaper som han er dårlig på, eller lite motivert for. Da har han nytte av deg på disse områdene.

Slike komplementære styrker/egenskaper blir det bra parforhold ut av. Det ønsker jeg meg også.

Det er akkurat hva jeg mener.

Mitt ståsted er at man er ikke en god partner, men man kan bli det etter en stund sammen. Man tilpasser seg hverandre, utfyller hverandre, skaper en helhet.

"Sammen er vi sterke".

(Og nei, jeg mener ikke at single er "halve" eller "svake".)

Men det tar tid å bli en god partner.

Jeg bruker å fleipe med at mannen min er perfekt for meg, fordi jeg har brukt de siste 20 årene på å oppdra ham til å bli slik jeg vil ha ham, og han sier det samme om meg.

Det er en fleip, men det er en fleip med en viss grad av alvor i seg.

Vi har begge feil som kunne ført til brudd, men vi har begge har sagt i fra at "dette kan jeg ikke leve med", og gitt den andre muligheten til å gjøre endringer, og over tid har vi blitt gode partnere for hverandre.

Men at vi er gode partnere for hverandre betyr ikke at vi er gode partnere for andre. Hva som er en god partner avhenger av den andre parts svakheter og "styrker", og om man kan utfylle hverandre.

[Steinar40]

Men at vi er gode partnere for hverandre betyr ikke at vi er gode partnere for andre. Hva som er en god partner avhenger av den andre parts svakheter og "styrker", og om man kan utfylle hverandre.

Ja, det er akkurat her utfordringene ligger. For ikke å si problemene ligger

Og da er det veldig upraktisk at folk ofte er så sinnssykt ulike ...

[Gjest AnonymBruker]

Ja, det er akkurat her utfordringene ligger. For ikke å si problemene ligger

Og da er det veldig upraktisk at folk ofte er så sinnssykt ulike ...

Du misforstår meg... selv om vi kanskje ikke er gode partere for andre enn hverandre akkurat nå, vil det ikke si at vi ikke kan bli det hvis vi kommer i den situasjonen at det å finne andre partnere er aktuelt.

Som jeg skrev: gode partnere er ikke noe man er, det er noe man blir.

Ulikheter er ikke det verste, det er en fordel for å utfylle hverandre (utnytte hverandres sterke sider for å oppveie for de svake sidene) så fremst man har et felles verdisyn (som de fleste har).

M

[hjertesukka]

Ja, det er akkurat her utfordringene ligger. For ikke å si problemene ligger

Og da er det veldig upraktisk at folk ofte er så sinnssykt ulike ...

Det er akkurat derfor jeg har sluttet med nettdating for å finne en livsledsager. Nåla i høystakken er mildt sagt.

Man er nødt til å ha et minste felles multiplum for å kunne gå litt videre. Jeg har pleid å understreke i min profil at jeg er ute etter en likesinna partner der felles interesser og verdier er viktig. Hvilket syn har du på....? osv

Når man da får kun to-ords-svar "hei søta" eller lignende, så skjønner man jo at man ikke er ute etter det samme. Men det blir litt for mye av den typen henvendelser.

Man trenger ikke ha samme hobbies eller interesser, det er ikke det jeg sier, men det er snakk om noenlunde felles grunnleggende verdisyn.

[Steinar40]

Du misforstår meg... selv om vi kanskje ikke er gode partere for andre enn hverandre akkurat nå, vil det ikke si at vi ikke kan bli det hvis vi kommer i den situasjonen at det å finne andre partnere er aktuelt.

Som jeg skrev: gode partnere er ikke noe man er, det er noe man blir.

Ulikheter er ikke det verste, det er en fordel for å utfylle hverandre (utnytte hverandres sterke sider for å oppveie for de svake sidene) så fremst man har et felles verdisyn (som de fleste har).

M

Joda, jeg forstår hva du mener og er absolutt ikke uenig med deg forsåvidt

Det viktigste er vel motivasjonen. At man er sterkt motivert for å samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen. Her kommer jo da også forelskelsen og kjærligheten inn i bildet som den virkelig store motivasjonen i denne sammenheng.

Men er man veldig ulike, så mener jeg fortsatt at det fort kan bli problemer etterhvert ...

[Gjest AnonymBruker]

Joda, jeg forstår hva du mener og er absolutt ikke uenig med deg forsåvidt

Det viktigste er vel motivasjonen. At man er sterkt motivert for å samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen. Her kommer jo da også forelskelsen og kjærligheten inn i bildet som den virkelig store motivasjonen i denne sammenheng.

Men er man veldig ulike, så mener jeg fortsatt at det fort kan bli problemer etterhvert ...

Det er klart at man må ha viljen og evnen til å innrette seg og tilpasse seg, slik er det jo med alt.

Men når det gjelder ulikheter... mannen og jeg var veldig ulike i utgangspunktet, men det har jevnet seg ut. Vi har lært av hverandre, tilpasset oss hverandre, jenket oss etter hverandre, og resultatet er at vi møtes på midten.

Han har dratt meg ned, jeg har dratt ham opp... og nå er vi "balanserte" i midten.

Mannen min var stille, jeg snakket og var sosial.

Mannen min tok veloverveide avgjørelser, jeg var spontan.

Mannen min var rolig og konfliktsky, jeg var temperamentsfull og hissig.

Det hele har endt med at han har blitt mer åpen og sosial, behøver ikke alltid vurdere alle sider av en sak før han handler, og sier klart i fra hvis han mener at noe er galt.

Jeg snakker ikke lenger høl i hodet på folk, og er litt mer sosialt tilbaketrukket i forhold til det jeg var før. Jeg har lært meg å tenke meg om to ganger før jeg tar en avgjørelse, og har et mye roligere temperament enn jeg hadde da jeg møtte ham.

Ingen av oss har endret personlighet, men vi har endret måten vi gir uttrykk for vår personlighet på.

[Ella_Grey]

Så, er det nok? Jeg har stilt spørsmålet før og stiller det igjen. Mann, deltidspappa, har kun gjeld på bil og studie, men leier leilighet. Er det NOEN her inne som hadde datet en slik fyr om de hadde visst dette på forhånd? I følge responsen på nettdatingsidene, der jeg er ærlig om dette, er svaret er rungende nei!

Jeg hadde datet en slik fyr selv om jeg hadde visst det på forhånd. Vdr nettdating tror jeg en del av problemet er utvalget, det er alt for mange å velge i. Det føles ikke som er virkelige mennesker man har med å gjøre... det mellom-menneskelige blir borte, og det blir kjæreste-shopping. Man blir hensynsløs og kynisk og forkaster glatt alt som ikke er "perfekt".

Ved å være meg selv har jeg aldri opplevd annet enn å bli avvist eller ledd av. Eventuelt fått klar beskjed om at jeg er verdens kjedeligste menneske. Da hjelper det lite å kunne bidra med støtte på mer eller mindre alle arenaer her i livet. Leser en sjekkeprofiler så er det nesten uten unntak listet opp at HAN SKAL være morsom.

Men morsom trenger ikke å bety stand-up-komiker-morsom. Det er nok at man har humor, og kan se det morsomme i en situasjon. Jeg tror du kan være morsom

Kjedelig kan bety at man er et vane-menneske, at man har veldig fastlagte rutiner - sånn sett er jeg kjedelig. Men jeg vil allikevel påstå at jeg kan være morsom :gjeiper: