Savner ikke kjæresten min?

[Gjest studine]

Som tittelen sier så savner jeg ikke kjæresten min.Jeg er student i utlandet,og er langt borte fra kjæresten,men alikevel savner jeg han ikke.Kan savne Norge og hjemstedet mitt noen ganger,men kjæresten min kjenner jeg ikke noe spesielt savn etter.Når vi prater eller mailer så er det bare en vennskapelig tone mellom oss.

Vi har hatt endel problemer og jeg vet ikke om jeg har følelser for han lengre.Syns det er mer vennskap det vi har.Alikevel tenkte jeg at kanskje litt avstand mellom oss ville hjelpe siden vi tilbragte nesten all tid sammen.Men det er vel ikke normalt at jeg knapt savner han?Vi har vært sammen i noen år,men det er ville vel fortsatt vært normalt å savne den man er sammen med?

Det er nesten litt stygt å skrive dette,men jeg er nesten litt lettet av å være borte fra han,følte at det bare var problemer og irritasjon sammen med han.Jeg er glad i han og vet at han ønsker at vi skal være sammen,men jeg vet ikke om jeg orker mer av ting slik de var.Vi har pratet og pratet om ting,men jeg syns ikke det hjelper noe.Vet ikke om det kommer til å holde eller om ting kan forandre seg?Vil uansett ikke slå opp over telefon eller chat.

[Gjest Linnea]

Oi oi oi. Det er AKKURAT som om jeg skulle skrevet det selv for tre år siden. Jeg var også i utlandet et år og savnet ikke kjæresten min. Var veldig usikker på hva dette egentlig betydde.. Savnet jo hjem ogsånn, men ikke noe spesielt kjæresten.. Vi hadde vært sammen i 4 år.

Hvor lenge har du vært borte? Og hvor lenge har du igjen?

Jeg endte med å slå opp med han, men når jeg kom hjem igjen så tok det ikke veldig lang tid før jeg angret.. Å være rundt han igjen osv forandret liksom alt. Når jeg var i utlandet var jeg liksom i min egen boble med helt andre folk, jeg var konstant opptatt og hadde det mye moro, men når jeg kom hjem så falt liksom alt tilbake til det gamle, og der stod jeg uten kjæresten. Jeg trodde jeg hadde tenkt nøye gjennom det og kommet fram til at det var best.. Når jeg angret var det for sent, han hadde allerede fått ny kjæreste. Det ble egentlig bare verre og verre, savnet han masse og hadde fryktelig kjærlighetssorg til slutt. Tok meg faktisk 2 år å komme ordentlig over det, og jeg merker fremdeles det stikker litt den dag i dag når jeg ser han. Jeg angrer enda, skulle ønske jeg hadde kjempet litt mer for det liksom.

Det kan hende det er annerledes for deg, at dette er virkelig riktig. Man vokser jo fra hverandre. Men samtidig kan det bare være det at dere er så langt vekk fra hverandre og du er opptatt med andre ting og opplever mye nytt, mens han er hjemme. Du burde hvertfall tenke deg skikkelig godt om, det hadde vært trist om det samme skjedde med deg som med meg. Jeg skulle ønske noen hadde bedt meg om å tenke meg om en gang eller to ekstra.

Men om du er helt sikker på at det er dødt, så er det ingen vits å være i forholdet heller. Bare vær sikker.

[Gjest gjest]

Som Linnea skriver kan det uteblitte savnet skyldes at det skjer mye nytt og spennende i livet ditt nå

Jeg har også hatt en slik periode, men da var det jeg som var hjemme.....

[Gjest studine]

Oi oi oi. Det er AKKURAT som om jeg skulle skrevet det selv for tre år siden. Jeg var også i utlandet et år og savnet ikke kjæresten min. Var veldig usikker på hva dette egentlig betydde.. Savnet jo hjem ogsånn, men ikke noe spesielt kjæresten.. Vi hadde vært sammen i 4 år.

Hvor lenge har du vært borte? Og hvor lenge har du igjen?

Jeg endte med å slå opp med han, men når jeg kom hjem igjen så tok det ikke veldig lang tid før jeg angret.. Å være rundt han igjen osv forandret liksom alt. Når jeg var i utlandet var jeg liksom i min egen boble med helt andre folk, jeg var konstant opptatt og hadde det mye moro, men når jeg kom hjem så falt liksom alt tilbake til det gamle, og der stod jeg uten kjæresten. Jeg trodde jeg hadde tenkt nøye gjennom det og kommet fram til at det var best.. Når jeg angret var det for sent, han hadde allerede fått ny kjæreste. Det ble egentlig bare verre og verre, savnet han masse og hadde fryktelig kjærlighetssorg til slutt. Tok meg faktisk 2 år å komme ordentlig over det, og jeg merker fremdeles det stikker litt den dag i dag når jeg ser han. Jeg angrer enda, skulle ønske jeg hadde kjempet litt mer for det liksom.

Det kan hende det er annerledes for deg, at dette er virkelig riktig. Man vokser jo fra hverandre. Men samtidig kan det bare være det at dere er så langt vekk fra hverandre og du er opptatt med andre ting og opplever mye nytt, mens han er hjemme. Du burde hvertfall tenke deg skikkelig godt om, det hadde vært trist om det samme skjedde med deg som med meg. Jeg skulle ønske noen hadde bedt meg om å tenke meg om en gang eller to ekstra.

Men om du er helt sikker på at det er dødt, så er det ingen vits å være i forholdet heller. Bare vær sikker.

Joda,men har hatt problemer en stund nå så det er derfor jeg er usikker på om det er fiksbart lenger.Jeg mener før jeg reiste også.Prøvde å skrive noe til han hva jeg følte for noen uker siden,men det var ikke mye respons å få.

Men jeg vil ikke slå opp mens jeg er her nede,for jeg er ikke sikker.Har lyst til å føle meg sikker før jeg gjør det.

Har bare vært borte i en måned,og skal være her til juli.Føles utrolig kort akkurat nå.

Jeg skal i hvert fall vente til jeg kommer hjem igjen.Kan jo hende at det er noe der enda,vet ikke..

[Gjest Linnea]

Vi hadde også litt problemer før jeg dro, hvertfall fra min side. Jeg var veldig usikker og følte vi hadde blitt mer venner enn kjærester. Og jeg slo opp etter kun ca 2 mnd der nede.. Men jeg synes det er lurt at du venter til du kommer hjem igjen.

[Gjest Thomas]

Hei. Jeg er i dette problemet nå.

2 måneder etter kjæresten min dro for å studere i Tromsø slo hun opp fordi hun ikke savnet meg. Hun var veldig usikker. Da vi skulle prate ilag igjen når hun kom hjem, brast hun ut i tårer. Hun ville bare tilbake til Tromsø. Vi ble da enige om å prøve på nytt. Jeg reiste oppover av og til og hadde det dritbra. Deretter tok det en stund før det var jul, og hun var usikker igjen. Når hun igjen kom hjem ble hun mer og mer sikker på oss. Hun sa jeg var så utrolig bra og fin,hadde det så bra, og ville at vi skulle fortsette. Det som var bra nå, var at hun savnet meg de første dagene. Deretter savnet hun meg ikke og sa hun ikke ville mer. Fordi hun var usikker og savnet meg ikke.

Sånn har det gått hele veien. Vi har vært ilag i nesten 2 år.

Nå sitter jeg hjemme og vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen har bedt meg om å reise oppover, slik at hun får sett meg, andre mener jeg ikke burde kontakte henne. Jeg gjør absolutt alt for å få henne. Jeg elsker henne så mye og har sagt jeg kan flytte oppover, men det vil hun ikke før til sommeren.

Nå er det helt over igjen. JEg har tenkt å reise oppover(spontant) på valentines day neste helg for å se hva som skjer. Noen som har noen tips til hva jeg burde si eller gjøre for å overbevise henne om hvorfor hun er usikker? at det ikke er følelsene, som hun tror, men at det er helt vanlig når man kommer til en ny og spennende plass. Hun er veldig sta, så er så vanskelig å få sagt noe som helst.

Nå ble alt veldig rotete, men har iikke spist på nesten 2 dager...Trenger all den hjelp og tips jeg kan få.

[Gjest Heloise]

Høres ut som meg sammen med eksen. Savnet han ikke lenger, var deilig å være vekk fra han, og jeg sluttet å besøke han når jeg hadde fri fra jobb. Mitt eneste råd er : Kanskje det er like greit å gjrøe det slutt. Savner du han ikke og føler lettelse over å være vekk, er det et mer enn sikekrt nok tegn for meg at det synger på siste kapittel. Kanskje lite greit for dere begge?

[runekki]

.

Endret 9. februar 2011 av runekki

[Gjest Thomas]

Men hva anbefaler dere at jeg gjør når jeg reiser spontant oppover? Trenger gode tips akkurat der. Satser alt nå