The Daria diaries

[Daria]

László Krasznahorkai. Jeg kikket litt på hva som fantes på Deichman, satte meg på venteliste på en av dem og ombestemte meg igjen - jeg tror ikke de er for meg... Men Knut Hoem er begeistret og ikke overrasket, og han vet som regel hva han snakker om. 

[Daria]

Den evige spenningen i å ha meg som pasient: Fysio går ut av rommet et øyeblikk mens jeg holder på med en øvelse (som sendte meg i gulvet for et par uker siden) - og når hun kommer tilbake sitter jeg på stepbrettet. Denne gangen tok jeg signalene i tide, avbrøt og satte meg kontrollert og (teknisk sett) frivillig...

Radioen bød som vanlig på vakre minner, i dag med fokus på the one. Den første krevde litt reseach å få plassert - det er ikke alle one-hit-wonders man umiddelbart har kontroll på... Hjernen klamret seg til Darren Hayes og Savage Garden (det var noe med falsetten), det var i det minste i riktig del av verden.

Shania Twain var det derimot aldri tvil om...

 

[Roadrunner]

To gode, gamle kjenninger der ja!

Godt du fikk, og tok, signalene i tide i dag, så det ble kontrollert avbrudd av øvelse og ikke så dramatisk.

[Daria]

Jeg kan ikke si at jeg har hørt om dagens Nobelvinner heller - María Corina Machado, opposisjonsleder fra Venezuela. Helt sikkert vel fortjent og oppmerksomhet til en konflikt som forsvinner i alt det andre som skjer i verden.

[Daria]

Roadrunner skrev (11 minutter siden):

To gode, gamle kjenninger der ja!

Godt du fikk, og tok, signalene i tide i dag, så det ble kontrollert avbrudd av øvelse og ikke så dramatisk.

Jeg lærer stadig - både å gjenkjenne og å akseptere - og det er lettere når det ikke kommer fullt så brått på...

[Daria]

-The attention this year has been a bit further north...

Journalisten ville ikke ta det navnet i sin munn og skal ha ros for formuleringen...  Men forferdelig trist at de to første spørsmålene fra pressen handler om ham, ikke om prisvinneren - og jeg liker at Nobelkomtéens leder påpeker pressens viktige rolle i å rette oppmerksomheten dit den hører hjemme.

[Daria]

Det er jo litt ironisk (og trist) at for meg er verdensdagen for psykisk helse en trigger for vanskelige minner og følelser. Takket være min ubrukelige leder som var så opptatt av denne dagen, og samtidig så ute av stand til å omsette alt den handler om i praksis... Det er jo den utfordrende siden av sånne dager og kampanjer - det kan bli en sovepute og fine ord å smykke seg med, og så glemmer man det egentlige og viktige poenget.