The Daria diaries

[Roadrunner]

Daria skrev (1 minutt siden):

Jeg har relativt liten peiling på og innsikt i økonomi og eiendom, men at en leilighet fra 1938 har påfallende lav takst og til gjengjeld fellesgjeld på over 5 millioner og fellesutgifter på nesten 30 000 i måneden er da veldig spesielt?

Det høres jo helt ellevilt ut! Greit at den er modernisert, men for den prisen kunne de vel revet blokka og bygget ny?

[Daria]

Vi har et rør-rehabiliteringsproskjekt i sameiet nå, og selv den dyreste løsningen (bytte av vann + avløp, rehabilitering av bad og etablering av felles varmtvann) var jo ikke i nærheten av noe sånt (jeg tror det ville gitt rundt 2000 i økning i månedsutgifter for meg  som har en mindre leilighet).

[Daria]

Det er alltid litt fascinerende med mennesker som  demonstrerer hvor langt inne i sin egen boble de befinner seg, helt frie fra både utsyn og selvinnsikt. To hakk foran meg i køen (mellom oss sto en mann med stor ryggsekk, enda større barnevogn og et barn på armen og demonstrerte mer fysiske måter å være i sin egen boble) brølte en dame så hele lokalet hørte det (jeg kan bare anta at volumet i øreproppene hennes samsvarte) A cappucino! Så, som en ettertanke da den var slått inn (og ha i mente at alt hun sa, ble brølt) And a chocolate keek! Hun bak kassa prøve å få en presisering på det siste, men fik bare et nytt uklart brøl og en vag hånd mot kakedisken. Først etter at den ansatte hadde snudd seg bort for å ordne bestillingen, la hun fra seg mobilen for å begynne å lete etter lommeboka, og skulle selvfølgelig betale kontant med stor seddel heller enn å bruke kortautomaten som var gjort klar. Etter alt dette oppdaget hun at kaken som var satt fram til henne var feil, det var jo ikke den hun skulle ha. Den ansatte prøve å forklare at hun hadde spurt - but you just kept yelling... -But whar did yoy say - I speak English! - So did I... *oppgitt sukk* Min medlidenhet til den ansatte (som snakket best engelsk av dem...). Det er i sånne situasjoner jeg blir litt ekstra opptatt av å være en god og enkel kunde, høflig og smilende og klar i kommunikasjonen (og glad for at det ikke er min jobb...).

Dagen har med andre ord inneholdt kafélesing i en av de dype lenestolene på min lokale Espresso House, ledsaget av te og kanelbolle - det var en deilig fredelig affære da jeg kom meg vekk fra køen... Før det tok jeg avskjed med psykologkontoret som har vært mitt emosjonelle safe space og sikkerhetsventil for alt som har vært vanskelig de siste fire årene - rogalendingen overtok jo mer enn ansvaret for meg da vestlendingen dro. Neste uke er det nye lokaler og nytt kontor som gjelder (men samme terapeut...) - det går sikkert helt fint, men det spørs vel om de nye har den samme 1890-tallsprakten, det bygget er usedvanlig lekkert. Til gjengjeld kan det vel være at de nye er mer praktiske for de som skal jobbe der...

[Daria]

Daria skrev (På 29.9.2025 den 20.40):

29.09: 12 lest, ingen kjøpt.

Eller: Hva jeg brukte dagen til etter at jeg hadde vært i butikken (samt Hei Bokklubben, nå er den bestillingen min veldig forsinket!).

Helga Flatlands Så gjør vi så begynner med slutten, helt bokstavelig - bokas tre hovedpersoner dør i en tragisk ulykke i prologen, som avslutter med ordene Hva gør forresten tre ordinære liv fra eller til i denne verden? - og resten av boka kan leses som et svar. Historiens nav er et generasjonskorps i Skien og tre mennesker som er tilknyttet det - og til hverandre - på ulikt vis. Ebba er korpsets dirigent og sammen med sin mann dets grunnlegger. Birgitte spiller i korpset og er aktiv frivillig i de fleste sammenhenger - hun er korpsforelderen som ble da hennes etter hvert voksne barn forsvant. Antons to barn spiller i korpset, i likhet med hans ekskone (som også er Ebbas datter), som han ligger i konflikt med, ikke minst på grunn av sitt sinneproblem. Fatland har i dene boka forlatt  sin kanskje største litterære kjennetegn, vekslingen mellom flere stemmer (og målformer, her holder hun seg til bokmål) og innfører i stedet en allvitende tredjepersonforteller som inimellom bryter inn med psykologiske forklaringer. Her får vi ikke bare personenes bevisste tanker og følelser, vi får også deres ubvisste følelser og reaksjonsmønstre - og det funker, jeg har sjelden lest en bok hvor jeg får så mye innsikt, forståelse og empati for karakterende. En av Flatlands bedre (og det sier litt). 

30.09: 13 lest, ingen kjøpt.

Det er de færreste bokhandler som får (eller fortjener) sin egen biografi, men om noen skulle ha det måtte det jo være Shakespeare & co i Paris. A history of the rag & bone shop of the heart er fortellingen om den "nye", den som eksisterer i dag og som George Waltman startet på 50-tallet, ikke den Sylvia Beach drev og hvor alle de store navnene vanket i mellomkrigstiden, selv om det selvfølgelig er en sammenheng her som blir behørig adressert. Boka er en minnebok og et lappeteppe, med en sammenhengende kronoligisk framstilling ispedd mengder av bilder, dikt, fortellinger, utklipp og minner fra mange av de som var innom butikken i årenes løp, fra kjente forfattere til frivillige forpipasserende tenåringer. Det blir uunngåelig også historien og Whitman selv - en mann og hans livsverk kan ikke holdes fra hverandre, selvom redaktør Krista Halverson insisterer på at hun bare  inkludert de private detaljene som er relevant to the shop's history. På et område kunne hun kanskje inkludert litt mer - butikken drives i dag av Whtmans datter Sylvia (ja, hun er selvfølgelig oppkalt etter Beach), og det er påfallende hvordan omtalen av hennes barndom aldri refererer til en mor, selv ikke når det etter hvert nevnes at Sylvia had been living in the UK since the late 80s - et tidspunkt da hun fortsatt var under 10... En mann som etter historien som fortelles å dømme har bodd i og levd for sin butikk de siste 30 årene (siste gang det nevnes noe om et forhold, er rundt den tiden butikken åpner) blir plutselig far i en alder av nesten 70, tilsynelatende på egen hånd. Ikke at jeg trenger så mange detaljer, men det bir en gedigen og distraherende elefant...

[Daria]

Jeg satte på Next to Normal-cden - og da den kom til denne, sto jeg plutselig blikkstille på kjøkkengulvet - etter 15 år får jeg fortsatt litt frysninger. Jeg hadde vært villig til å betale (og gjøre) en hel del for å få høre Jon Bleiklie Devik gjøre den på nynorsk igjen...

 

[Daria]

Det er jo fort gjort, når man har lagt dagens utflukt til områdets mest innholdsrike Meny, med en kort handleliste og dermed ledig plass i sekken, at man går på en og annen smell av ren nysgjerrighet. Halloween-fløteboller med appesin og lakris, for eksempel, eller (og...) potetgull med rømme og tyttebær. Jeg har jo begrenset med omårer hvor jeg kan leve farlig og teste nye ting - man må benytte de mulighetene man har  Det er også fort gjort at man blir så irritert på idioten som parkerte sin store varebil på tvers i gangfeltet at man går ekstra tett på bilen, himler med øynene og peker så demonstrativt på stripene at han faktisk flytter seg...

Fysio har høstferiefri, så ukas plikter ble fullført i går med besøk hos krystallegen. Hun kommenterte det høstfargede antrekket, mente at hun ikke hadde sett den hårspennen før, fant (som ventet) løse krystaller og gjorde et forsøk på å hjepe dem tilbake på plass. Nå har jeg tenkt å holde meg innendørs fram til søndag ettermiddag (da venter familiemiddag - og møte med ny valp...) - ut-hver-dag-prinsippet veier ikke tyngre enn yrs gule advarsler...

[Daria]

Årets tredje kvartal er jo unnagjort- på tide med en lesestatistikk-oppdatering.

Så langt i år: 131 lest og  25 kjøpt, hvorav 12 er lest og to pågår.

Tilsvarende fjorårstall var 134 lest og 19 kjøpt - og samtlige er faktisk lest nå.

[Daria]

Jeg blir litt imponert når tekoppen, drøyt halvfull, slår kolbøtte med fra bordet og lander stående på teppet - fortsatt med litt te i seg (selv om mesteparten havnet andre steder...).

[Daria]

Nå blåser det relativt friskt her - poeng til de som faktisk tenkte at dette var dagen for paraply...

Murmeldyret tittet opp av dyna i 10.30-tiden (etter et utvalg helseinstitusjonsdrømmer med fysio som gjennomgangsfigur) og er etter en times sosing både påkledd og klar for te og frokost.

[Daria]

Ut burde man - ikke minst til butikken og gjøre noe med brødmangelen i huset... Kroppen er noe preget av gårsdagens utflukt, den passerte bygrensen og inkluderte en halvårsgammel valp 🐶

[Daria]

Kollektivtransporten i Oslo har 150-årsjubileum i dag - det er jo verdt en sang... Min oldefar var sporvognskonduktør i Sporveiens tidlige år, det er av de tingene jeg gjerne trekker fram når det hevdes at ingen egentlig er fra Oslo. Noen av oss må et stykke tilbake før slektstreet treffer bygda...

 

[Dallandra]

Jeg sier hei fra Provence! Her spises og drikkes og man lurer på hvem som syntes det var en god ide med bare fire dager. 

[Daria]

Noen som ville passe på at du ikke blir for bortskjemt og godt vant...?  

[Daria]

Noen dager er det litt ekstra deilig å komme hjem til varm dusj og ditto te etter fysio og biblioteket (jeg ramlet på en bok om bedømmings- og beslutningspsykologi. As one do, ikke minst når man vet at forfatteren skriver godt...). Ikke like deilig å komme hjem til en heis som står igjen (det er omtrent to uker siden sist), men det var i det minste ikke jeg som sto fast i den i går kveld...

[Daria]

07.10: To lest, ingen kjøpt (men Bokklubben melder at bestillingen min endelig er underveis...).

Charlie Porters Bring no clothes : Bloomsbury and the philosophy of fashion begynner veldig lovende, de første kapitlene har spennende perspektiver på klær, kommunikasjon og betydningen av hvordan man kler seg, både i relasjon til Bloomsbury-gruppen og mer generelt. Etter hvert føler jeg at undertittelen også burde inkludert ordene and their queer sex life - det som var kjent og det man kan spekulere i (det er ikke første gang jeg får lyst til å påpeke at kvinner kan være enslige over tid - og ha nære vennskap - uten at det betyr at de skjuler en lesbisk legning og tilhørende forhold...). Jeg har aldri sett så mange bilder av nakne mennesker i en bok om klær... Forfatteren irriterer meg også stadig mer, både hangen til å skrive om seg selv (det er fint for ham at å begynne å sy var terapeutisk da hans mor døde, men det føles ikke så relevant i kapittelet om Vansessa Bell...) og behovet for å understreke hvor politisk korrekt han er i alle ordvalg. Når man bruker et avsnitt på å forklare hvorfor akkurat den måten å omtale Vita Sackville-Wests ansiktsbehåring på er den riktige, begynner det å smake av mansplaining. Og det startet så bra...

Hovedpersonen i Dana Vowinckels En verden i flyt er 15 år gamle Margarita somer tysk jøde, oppvokst i Berlin med faren Avi, som er israeler og kantor i synagogen. Moren Masha, som er amerikaner, stakk av da hun var liten og de har bare sporadisk kontakt, men nå blir Margarita mot sin vilje sendt for å tilbringe noen sommeruker med moren, som  har et forskerstipend i Jerusalem. Boka veksler hele veien mellom Margarita i USA og Israel og faren hjemme i Berlin, og lenge synes jeg Avis funderinger over livet er mer interssante enn Margaritas tenåringsnykker (selv om de tidvis er ganske forståelige). I det hele tatt engasjerer bokas utforskning av temaer som religion, identitet og tilhørighet og ikke minst rundt det å være jøde i Tysland i dag, meg mer enn selve historien, men det er en imponerende debut. 

[Daria]

Lang, deilig og måkeovervåket leseøkt på festningen i dag - høstsol og utsikt og merkbart færre turister. Det hjalp sikkert også at benkene var så våte at ingen ble fristet til å sette seg - bortsett fra den erfarne uteleseren som hadde både papirlommetørkler og tovet stteunderlag i sekken  

De var ikke dagens første kleenex - før jeg kom så langt hadde jeg funnet og tatt i bruk de som befant seg på rogalendingens nye, bittelille kontor. Som sikkert egentlig ikke er så lite, det er et helt vanlig cellekontor, men det gamle var enormt, både i gulvflate og takhøyde og med et vindu som dekket nesten hele veggen, så det taper jo glatt i sammenligning...

[Daria]

Daria skrev (På 7.10.2025 den 12.54):

07.10: To lest, ingen kjøpt (men Bokklubben melder at bestillingen min endelig er underveis...).

08.10: To lest, to kjøpt.

Den varslede leveringstiden på ti dager ble til en drøy måned, men Bokklubben har endellig sørget for to sakprosabøker i postkassen min. En om reisende damer, men den strålende tittelen Unsuitable for Ladies, og en om delingen av Pakistan og India, fortalt med utgangspunkt i 21 objekter.

[Daria]

Ting tyder på at gårsdagen var krevende - både brosteinsvandringen og utforsking av nye steder (både av det konkret fysiske og mer mentale slaget) skal nok ha sin del av skylda, eventuelt æren (det er jo lite som gleder terapeutene mer enn at jeg blir påvirket av det som skjer...). Ambisjonene for dagen er likevel overkommelige - en pakke skal hentes i pakkeboksene (jeg var plutselig tom for en av basiteene mine), og årets Nobelprisvinner i litteratur skal annonseres. Som alltid håper jeg på noen jeg har lest - jeg så Amitav Ghosh nevnt i en artikkel, og det er jeg veldig for.

[Daria]

-Priset er guld, men att gissa är silver...

SVT er klar for litt spekulering i forkant

[Daria]

Ungarsk forfatter, jeg oppfattet ikke navnet, men det var ikke kjent for meg. Derimot vet jeg at det ikke (relativt sett) er så lenge siden sist en ungarsk forfatter fikk prisen (det kan jo vøre en trøst for Knausgård...) - det var i 2022, og jeg var ikke bare i Budapest på studietur da det ble annonsert, jeg var på et bibliotek. Stemningen var god...