Pappa'n min blitt sammen med 22-åring

[Gjest Gjest]

Foreldrene mine skilte seg for ca et års tid siden. Nå har jeg nettopp fått vite at faren min, som nærmer seg 50, har fått seg en kjæreste på 22 år. Hun er faktisk yngre enn både broren min og meg.

Jeg er egentlig helt i sjokk, jeg har nettopp vent meg til det at foreldrene mine ikke er sammen lenger. Og nå dette? Den trauste, gode pappa'n min er sammen med en ungdom.

Jeg gruer meg ufattelig til å møte henne (vet så vidt hvem hun er, hun kommer fra samme by). Jeg føler dette kommer til å bli helt merkelig. Har egentlig lyst til å bare unngå hele situasjonen, men er veldig glad i faren min og hun er jo en del av hans liv.

Jeg unner pappa'n min lykke i livet, men hadde ikke i mine villeste drømmer sett for meg at han kom til å bli sammen med en som er yngre enn barna hans.

Broren min tar ikke dette særlig pent heller, han er rasende på pappa og sier det er respektløst gjort mot mamma å plutselig vandre rundt hånd i hånd med en ungjente.

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg vet jo at dette er noe jeg bare må akseptere, men hvordan i all verden skal jeg oppføre meg når jeg må treffe denne jenta?

[Gjest Gjest]

Hun kunne jo ha vært kjæreste med broren din, men hun er altså sammen med faren din. En så ung jente er nok bare leketøy for en eldre menn - eller er det ekte kjærlighet?

[Kjetil S.]

Vi mennesker tar ofte valg uten helt å se de endelige konsekvensene av det.

Han får helt sikkert en ny smell i livet sitt, før eller siden, men han tar sine egne valg.

Du kan selv velge å hate ham for det, eller å la det bli som det blir.

Dette er ditt eget valg, og helt på lik linje som han allerede tydeligvis har tatt sitt...

[Gjest Gjest_Pia_*]

Heisann.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, det hadde det nok vært for alle. Men, dette er din fars valg og ingen andres. Du kan selvsagt prate med han og fortelle hva du føler, men jeg tviler på at det vil gjøre noe godt.

Jeg tror det eneste du kan gjøre nå, er å akseptere ting som de er. Kjærlighet har ingen alder, sies det. Om din far og hans nye kjæreste er lykkelige, så er det i bunn og grunn det som teller, uansett hvor kjipt det virker nå.

Hvordan du skal oppføre deg når du møter jenta, vel.. Du har vel ikke noe annet valg enn å oppføre deg som du ville gjort om hun hadde vært eldre. Kanskje dere kommer veldig godt overens.

Må si at jeg er enig i at det er rart, og veldig uvanlig, men jeg tror som sagt ikke det er stort å gjøre med.

Ønsker deg lykke til, og håper at ting går greit, tross i aldersforskjellen.

[Gjest TS]

Vi mennesker tar ofte valg uten helt å se de endelige konsekvensene av det.

Han får helt sikkert en ny smell i livet sitt, før eller siden, men han tar sine egne valg.

Du kan selv velge å hate ham for det, eller å la det bli som det blir.

Dette er ditt eget valg, og helt på lik linje som han allerede tydeligvis har tatt sitt...

Jeg hater da absolutt ikke min far, og kommer verken til å bryte kontakten eller presse ham til å gå fra henne. I bunn og grunn ønsker jeg jo at han skal ha en livsledsager.

Grunnen til at dette føles vanskelig, er at jeg ikke helt skjønner hva en så voksen mann ser i en så ung jente, og jeg føler liksom at faren min ikke er den jeg trodde han var. Han er absolutt ikke en skjørtejeger (så vidt jeg vet) og jeg skjønner ikke hvorfor han har valgt henne. Men de er vel forelsket, så jeg kommer sikkert til å takle det etterhvert.

Men jeg synes det er utrolig rart å skulle snakke med henne, og se at de gir uttrykk for kjærlighet etc. Hun kunne liksom vært en venninne av meg.

Tror de fleste blir litt mindre liberale når det gjelder ens egne familiemedlemmer. Dette er selvsagt ikke helt rasjonelt, men temmelig naturlig.

[Leanne]

Jeg synes du kan fortelle din far at du synes det er vanskelig, og at du trenger TID for å kunne akseptere dette.. Og at du ikke ønsker å møte jenta før du selv er klar for det. Men at du gjerne vil fortsette å møte han...Det bør han da ha forståelse for

[Gjest Gjest_linda_*]

Du kan nekte å ha noe med faren din å gjøre.

Mamaen min var utro, og det hele endte med at foreldrene ble skilt. Jeg var ved papaen's side fra starten. Nå har jeg ikke sett mamma mi i over to år og har ikke snakket med henne. Det var hennes valg å gå fra familien og det var min valg å ikke tilgi.

[Gjest Gjest]

Og gled deg til "kjærlighetsbarnet" kommer... Sett reklamen? "Jeg skulle heller pusset opp badet.."

Du trenger ikke forholde deg til henne eller deres forhold. Det er nok om du forholder deg til ham som før. Om det lar seg gjøre.

[Betina]

Hei du!

(Ops dette ble litt lenger enn jeg hadde forventet, men håper det kan hjelpe litt iallefall)

Jeg tror jeg vet akkurat hvilken følelse du sitter med! Nå har ikke min pappa funnet seg ei som er så ung, men han har 2 damer han...som er 8 år eldre enn med. Dvs at aldersforskjellen på dem og meg er mindre enn den er mellom dem og pappa. Selvsagt så blir det litt annerledes enn i din situasjon hvor hun er yngre....men jeg tror vi sitter med noenlunde samme følelse.

Så jeg tenkte jeg kunne dele med deg hva jeg gjorde i denne situasjonen. Da han ble sammen med dame nr 1, var jeg så rasende og flau at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Var utrolig glad han bodde i utlandet slik at han slapp og møte mine venner mens han gikk hånd i hånd med henne.

Første gang jeg møtte henne var på et arrangement. Før vi gikk satte jeg meg ned med pappa og sa rett ut at dette syns jeg var veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg sa rett og slett at det samfunnet vi lever i ikke aksepterte slike forhold så godt, og denne "regelen" var godt plantet i mitt hodet.

Kort fortalt var jeg så bitchy mot denne damen som jeg ikke ante jeg kunne være. Jeg var frekk mot henne, snakket nedsettende til henne, ga henne stygge blikk eller så overså jeg henne totalt.

Dette holdt jeg på med i over et år. Og det kan ikke anbefales, for gud a meg så mye energi man bruker på å hate noen!

Så en dag spurte hun om hun kunne få en prat med meg. Jeg satte nesa i sky, himlet med øynene men gikk nå etter henne ut i hagen. Hun spurte meg rett ut hvorfor jeg hatet henne sånn og hva hun hadde gjort meg. Det ble en samtale med kjefting og smelling, og en haug med tårer og snørr fra begges side. Men etter det innså jeg at jeg ville jo egentlig bare det beste for pappa. Jeg ville jo heller at han skulle ha henne enn å være alene og ensom i et annet land.

I dag har vi et veldig fint forhold.

Så tilbake til deg. I møte med kjæresten til papppaen din, syns jeg du skal først snakke med ham alene, om at dette syns du er veldig vanskelig. Si akkurat det du måtte mene, for så og møte henne med et åpent sinn. Syns også du har full rett og fortelle henne at du syns dette er vanskelig, merkelig, eller hva du måtte føle på. Hun gruer seg garantert selv til å møte dere.

En annen ting som jeg også syns er viktig her, er gjensidig respekt. Hadde jeg ikke følt det overfor pappas "erobringer", hadde jeg ikke hatt noe med dem og gjøre.

Også kom jeg på enda en ting. Tenk på henne som "bare" pappas kjæreste. Husker pappaen min sa noe helt feil! Jeg spurte hvordan jeg skulle forholdet meg til henne. Da kom det til svar: "Dere kan jo være venninner". Da fløy jeg i taket, og det med god grunn. For det trenger man ikke. Du trenger ikke være med henne alene på fritiden, gå på shopping sammen e.l hvis du ikke ønsker det. Har en følelse av at mange pappaer syns dette er en god ide, men du skal kun gjøre det du syns du klarer og sette grenser for deg selv.

Ønsker deg masse masse lykke til

[Gjest Glør]

Grunnen til at dette føles vanskelig, er at jeg ikke helt skjønner hva en så voksen mann ser i en så ung jente, og jeg føler liksom at faren min ikke er den jeg trodde han var. Han er absolutt ikke en skjørtejeger (så vidt jeg vet) og jeg skjønner ikke hvorfor han har valgt henne. Men de er vel forelsket, så jeg kommer sikkert til å takle det etterhvert.

Det kan være så mye, det kan være en rebound-greie, men det kunne det jo ha vært om det var ei på hans alder også, så du bør jo forholde deg til henne på samme måte uansett. Eller så har de ett eller annet til felles, på tvers av alder, og har bestemt seg for å gå for det.

Kanskje litt lettere for meg å se det siste, siden jeg har ett par venninner som har 20+ år eldre kjærester, og dermed er vant til at alder har lite å si. De jentene jeg kjenner er sammen med eldre fyrer fordi de har møtt drømmemannen, som de passer veldig godt sammen med, og det med aldersforskjellen blir da en mindre viktig detalj.

Og hvorvidt dette er det ene eller det andre kan du strengt tatt ikke vurdere før du har møtt henne, og sett dem sammen. Skjønner at det er vanskelig, siden det er faren din, men det høres jo ut som du har ett ganske realitisk forhold til det hele, og da vil det mest sannsynlig gå seg til etterhvert.

[¤Pernille¤]

Som faren din må han bare forstå at dette er noe du trenger tid for å fordøye. Jeg er enig med Leanne, forklar ham at du ikke ønsker å treffe henne før du selv er klar for det!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ta tiden til hjelp.

Faren din har valgt.

Du kan velge hva du gjør - men du må ikke velge NÅ.

Fortell det til faren din. Tid er ofte en god hjelper og det vil han forstå

[Gjest Shelob]

Huff!

Jeg er godt over 30 og kan ikke forestille meg om 10-15 år å være sammen med en som er over 20 år eldre enn meg!

Det er en ting når du er i 20 åra sjøl (ille nok) og er sammen med en som er 50, men hva med når du sjøl er 50 og kanskje er gift med en på over 70, kanskje nærmere 80!? Krise...

Nå må man jo ikke leve sammen livet ut, men jeg tror vel kanskje at gamlingen må belage seg på en utskiftning etter hvert.

Kanskje det hadde vært bedre for han med en litt nærmere sin egen alder, som han kan, eh... eldes sammen med

[Darkannie]

Darkannie-mannen er 18 år eldre enn meg... Vi kunne ikke hatt det bedre og merker lite til aldersforskjellen...men det er jo klart at han kommer til å dø før meg, men prøver å ikke tenke på det, ingen av oss vet når vi skal dø, kan skje nårsomhelst.

Datteren hans er 6 mnd yngre enn meg. Har aldri vært et problem.

Nå fikk vi og en del...meninger når vi giftet oss, men så lenge vi er lykkelige er det vel ingen andres jobb å fortelle oss at de synes det er galt...jeg mener, så lenge de ikke er gift med noen som er eldre, hvorfor skal det plage dem at jeg er det? Nei, så lenge de har det bra, så vær glade på deres vegne istedenfor.

At det er sårt pga skilsmissen er en annen ting, har på følelsen at det har kommet til å vært tungt med pappas "nye", uansett alder.

Endret 17. mars 2010 av Darkannie

[¤Pernille¤]

Nå må man jo ikke leve sammen livet ut, men jeg tror vel kanskje at gamlingen må belage seg på en utskiftning etter hvert.

Kanskje det hadde vært bedre for han med en litt nærmere sin egen alder, som han kan, eh... eldes sammen med

Ettersom 20 år skiller mine foreldre (så ja, jeg kan se saken fra begges side, TS, men støtter deg likevel), synes jeg utsagn som dette er trist lesning.

Hvem er andre til å vurdere forholdet deres?

Jeg har ikke hørt mange kjærlighetshistorier så vakre som hos mine foreldre. Det er virkelig, virkelig sterk, trofast, ærlig, forståelsesfull og gjensidig kjærlighet.

Med dette sakt, så håper jeg fremdeles din far forstår at du synes det er vanskelig, og gir deg rom til å bli vandt med tanken. Håper også du slipper å møte jenta før du er klar for det, men hvem vet - kanskje er hun kjempekoselig og flott for din far?

Lykke til.

[Gjest Shelob]

Ja, man skal aldri si aldri - der hvor det fungerer livet ut, må jeg jo bare spise hatten min, for jeg skjønner at slike forhold KAN lykkes.

Pernille - hve mener du om dama er 60 og typen er 40? Er det like vakkert da også? Bare lurer...

Herregud så pinlig jeg ville synes det var å sitte i middagsselskap (bridge?)med min 60 år gamle mann og snakke med de 60 år gamle vennene hans. Jeg blir helt flirfull...

[¤Pernille¤]

Tror ikke du leste inlegget mitt, jeg sier ikke nødvendigvis at alle slike forhold er vakre, jeg fortalte om mine foreldres historie og deres kjærlighet til hverandre.

Med det sakt, hvorfor skal kjønnet ha noe å si? Hvilken forskjell gjør det om det er dama som er eldst? Kan man ikke akseprere at kjærlighet handler om to personer, ikke tall (eller kjønnsorgan, utseende eller omgangskrets)? Hvem er vi andre til å dømme andres kjærlighet?

Min mor og far har samme omgangskrets, og vet du hva - 60 er ikke synonymt med gamlehjem og bridge. Ikke en veldig voksen sammenligning...

[Darkannie]

Man har ikke en fot i grava lenger når man blir 60. 60 er det nye 40!

[¤Pernille¤]

Man har ikke en fot i grava lenger når man blir 60. 60 er det nye 40!

Nettopp!

Tipper du får noen kameler å svelge når du blir 60 selv.

Dessuten ser ikke min far én dag eldre ut enn 40. Nesten ikke et eneste grått hår, og frisk og fin hud.

[Duracella]

Og gled deg til "kjærlighetsbarnet" kommer... Sett reklamen? "Jeg skulle heller pusset opp badet.." <img src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/<#EMO_DIR#>/laught.gif" style="vertical-align:middle" emoid="" border="0" alt="laught.gif" />

Du trenger ikke forholde deg til henne eller deres forhold. Det er nok om du forholder deg til ham som før. Om det lar seg gjøre.

Helt enig.