redd for å få barn

[Gjest hera]

jeg er ei jente på 26 år som har møtt sjelevennen min, bor på ett koselig sted og har det generellt veldig bra. men noe som alltid har vært med meg hele livet er at jeg er redd for å få barn. til jeg blei 20 år så ville jeg ikke ha i det hele tatt, nå er jeg bare usikker og redd. jeg er ikke redd for smerter ved en fødsel, mine venner sier jeg er ansvarsbevisst og "voksen" rolig jente. men jeg har alltid følt denne uviljen mot å få barn. har inntil nylig ikke overhodet vært interessert i barn, nå kan jeg godt leke meddem og kose dem. men egne...jeg begynner å tro at jeg ikke er skapt for å få barn. hva er dette? når jeg åpner meg for andre så får jeg bare rare blikk og nedlatende tilbakemeldinger, f.eks "så klart du skal ha barn! du veit jo ikke hva livet er engang før du får barn" osv...jeg forstår ikke meg selv, er det noen andre som noen gang har følt det sånn?

[Gjest Gjest]

Tja, jeg er over 30 og føler det fortsatt sånn. Dvs, jeg er ikke "redd" for å få barn, tror jeg, men jeg merker at jeg setter veldig stor pris på livet uten barn... jeg har tantebarn jeg er glad i, jeg leker og kommuniserer greit nok med unger, men etter f eks noen timer som barnevakt er jeg kjempesliten og fatter egentlig ikke at det er SÅ mange som velger å få barn... særlig når barna er små er det utrolig mye gjentagelser, "idiotisk" - men nødvendig - grensesetting i ett, store mengder husarbeid og rot, terging flere ganger om dagen (og jeg har kort lunte...) osv. Jeg skjønner jo det der at man blir utrolig glad i barna, jeg savner også tantebarnet mitt når det har gått noen dager etter at jeg har passet det, men likevel. Jeg hadde i hvert fall ikke hørt på folk som tror man ikke kan ha et meningsfylt liv UTEN barn, dette er noe du må finne ut av selv

Men selvfølgelig kan det være fint å få innspill her inne, av folk som har valgt forskjellig og oppdaget nye sider ved seg selv enten de har barn eller ikke. Dessuten er det nok ganske stor forskjell på det å ha egne barn, vs hvordan man føler seg rundt andres, selv om jeg ikke tror at instinktiv morskjærlighet i seg selv er nok for å være en god mor. Det er i hvert fall ikke min egen erfaring fra oppveksten.

[Ego]

Det er bare å slappe av! Det er helt normalt å ikke ønske barn - selv om man er jente.

Selv får jeg nok kontakt med smårollinger gjennom familie og venner, og det er trivelig det. I små doser. Men egne barn har jeg aldri ønsket meg.

Jeg opplever også at mange reagerer på dette, spesielt på den måten du beskriver. "Klart du skal ha barn", "Du får nok lyst snart skal du se" osv.

Men det er faktisk mange av oss som aldri føler det på den måten, og det har vi så absolutt lov til

Så ikke bekymre deg du. Kanskje får du en gang lyst på barn, kanskje ikke. Livet har uansett mye å by på, og et liv uten smårollinger er absolutt ikke et liv uten mening!

[Djungelvrål]

Det er tabubelagt dette å ikke ønske seg barn...

Selvfølgelig er det ok å ikke ønske det. Man får da ikke barn for alle andres skyld.

En mor sa til meg en gang at mennesker som ikke ville ha barn var egoistiske for de ville ha verden for seg selv. Synes det var et merkelig utsagn. Er ikke alles jobb å befolke verden. Men hu hadde fått sine ved prøverørsmetoden og følte vel det var lettere for alle andre.

Ønsket meg ikke barn jeg heller, men fikk et fordet (var ikke planlagt) han var selvfølgelig ønsket etterhvert mens jeg var gravid og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han nå. Han er det beste som har hendt meg.

Irriterer meg også over folk som spør meg om jeg ikke skal ha en til.. er jo ikke deres sak. Jeg spør aldri folk om slikt, jeg synes det er en veldig privat sak om man ønsker barn eller ikke. I tillegg kan det være mange grunner til at folk ikke får eller har barn.

[Sapree]

Nei du er ikke alene vil jeg bare si. Føler selv at jeg ikke er skapt for å få barn, jeg har ikke tolmodighet og heller ikke veldig keen på alt det ansvaret barn innebærer..For min del er det viktig at jeg virkelig skal ha lyst om den andre parten vil ha, jeg vil ikke føle meg tvunget. Det er også viktig at du vil føle på samme måte, om du vil komme i en slik situasjon.

[missLynch]

Du er ikke alene om å ha slike tanker m.h.t barn; det er IKKE unormalt.

Det kan hende dette endrer seg- og kan hende ikke. Begge deler er like greit.

I dag er det heldig vis slik at folk selv velger hvordan livet skal leves, og ikke lar seg styre av press og normer og forventninger. Tenk på hvordan det var bare for 50 år siden..

Du er bra sånn som du er, med eller uten barn. Og et liv uten barn kan være vel så meningsfylt som et med barn.

[Nuith]

Jeg er 27 og har heller overhodet ikke lyst på barn, har heller aldri hatt det. Hadde planlagt siden jeg var 15 å sterilisere meg så fort jeg ble gammel nok (25 års grense) for å signalisere til hele verden at jeg faktisk var seriøs, for alle har alltid sagt "du er så ung, du får garantert lyst på barn når du blir eldre".

Vel, da jeg var 24 møtte jeg verdens beste mann og vi er fremdeles samboere. Han ønsker seg barn utrolig sterkt, men i valget mellom sine ufødte barn og meg, har han valgt meg. Jeg håper, sterkt, at jeg en dag skal klare å få lyst på barn, slik at jeg kan gi ham babyene han drømmer om - men jeg tviler sterkt på at det skjer.

[Gjest Gjest]

Jeg er 27 og har heller overhodet ikke lyst på barn, har heller aldri hatt det. Hadde planlagt siden jeg var 15 å sterilisere meg så fort jeg ble gammel nok (25 års grense) for å signalisere til hele verden at jeg faktisk var seriøs, for alle har alltid sagt "du er så ung, du får garantert lyst på barn når du blir eldre".

Vel, da jeg var 24 møtte jeg verdens beste mann og vi er fremdeles samboere. Han ønsker seg barn utrolig sterkt, men i valget mellom sine ufødte barn og meg, har han valgt meg. Jeg håper, sterkt, at jeg en dag skal klare å få lyst på barn, slik at jeg kan gi ham babyene han drømmer om - men jeg tviler sterkt på at det skjer.

Kjenner igjen denne... Det hadde vært så mye enklere hvis jeg hadde visst at jeg ville ha barn om noen år. Men nå kan jeg ikke se det for meg i det hele tatt. Min mann har heldigvis valgt meg likevel, og håper at jeg ombestemmer meg.

[Kara W]

Du er absolutt ikke alene! Mange som ikke ønsker å få barn av ene eller andre grunnen, og har aldri skjønt at det liksom skal være et egoistisk valg.

Selv har jeg alltid ønsket meg barn, og tenkte jeg skulle forklare litt hvordan disse "tankeløse" vennene tenker. Å oppleve morslykken er en lykkerus helt annerledes fra alt annet. De som opplever denne synes som regel den er så fantastisk at man vil at alle andre også skal få oppleve den. Men det betyr ikke at alle som får barn vil oppleve det på samme måte, og det er heller ikke greit at man skal prakke på andre sine egne oppfatininger (jeg vil tro at sterkt relegiøse mennesker opplever noe av det samme, og derfor føler et behov for å forkynne til andre). Men de mener altså vell, og ønsker bare at du skal være lykkelig.

Det finnes også selvfølgelig de som angrer på at de fikk barn, og kanskje er misunnelig på din frie livsstil, og vil få bekreftelse på at de tok de riktige valget ved å passe på at alle andre gjør samme "feilen", men de er nok i fåtall.

[Gjest AnonymBruker]

Det er naturlig å føle det slik som du gjør TS. Ikke bry deg men hva andre sier, jeg vedder på at også de har gått igjennom en periode hvor de føler seg usikkre rundt det å få barn. Det er helt vanlig, men det er også vanlig at man forandrer mening og ønsker seg barn veldig høyt. Hilsen ei som lenge ikke ønsket seg unger, men satt i dag på toget rørt til tårer av sade's baby father. (

)=P

[Monica1968]

Ja, det er helt normalt å ikke ønske seg barn. Det er selvsagt mulig at du forandrer mening senere, akkurat som det er mulig at du ikke endrer mening. Begge deler er både normalt og akseptbaelt. Hilsen frivillig barnløs.