Kutte all kontakt?

[Gjest En datter]

Jeg leste med stor interesse og spenning den andre tråden her inne om det å bryte med foreldrene. På bakgrunn av den tråden har jeg bestilt den boken som ble nevnt, Toxic Parents, og jeg gleder meg til å lese den. Det jeg har problemer med, er å sortere opplevelser jeg har hatt som har vært vanskelige, det vil si jeg har vanskeligheter med å bestemme om det er akseptabelt eller over grensen. Jeg er helt sikker på at min oppvekst har skadet meg på mange måter, men jeg er fortsatt der at jeg unnskylder moren min mye, hun var bl.a veldig ung, og alenemamma fra jeg var 4 år. Jeg kommer aldri videre fordi jeg går gjennom de samme opplevelsene igjen og igjen i hodet. Som eksempler på hva som jeg nå mener er blant det vanskeligste å tenke på når det gjelder vår relasjon, og som gjør meg mest sint og forvirret:

- Noe av det første jeg husker er at jeg satt på ryggen til pappa mens han hadde sex med moren min.

- Moren min spyttet meg i ansiktet, som en gjentatt lek, da jeg skulle legge meg, da jeg var 5-6 år.

- Moren min kalte meg hore da jeg gikk i 1. klasse og hadde gått ut i en for kald bluse på høsten (jeg var alene hjemme da jeg gikk ut).

- Moren min slo/dyttet meg når det ble krangling, fra jeg var 5-6 år til jeg var ca 14-15.

- Da jeg var 11 mistet jeg kontaktet med faren min og moren min hjalp meg aldri å snakke om det eller forklare hvorfor, eller ta kontakt med ham for meg.

- Da jeg gikk i 2. klasse fikk jeg fra en dag til en annen vite at vi skulle flytte og at jeg skulle bytte skole. Vi skulle flytte til en mann hun hadde kjent noen uker. Han var alkoholiker og det året vi bodde der ble vanskelig. Jeg ble vitne til at moren min prøvde å skyte seg bl.a.

- Generelt har forholdet til moren min vært preget av ustabilitet, krangling, hennes grenser for sosial kontakt (det vil si ikke-kontakt som har vart opptil et år, et par ganger), hun kan ikke stoles på når man åpener seg (hun forteller andre sårbare ting om meg), hun holder ikke det hun lover (lover storslåtte ting som ikke er realistisk), og mye mye mer.

Samtidig ser jeg en forbredring de senere årene, hun er nå i 50-årene. Hun prøver så godt hun kan å være en god mormor. Men samtidig er jeg på nåler, fordi enkelte småting irriterer meg voldsomt, som at hun lover bort sydentur til datteren min, som hun ikke har til hensikt å gjøre alvor av, og at hun kan dumme ut og le av datteren min. Jeg hater også hennes kroppsfiksering, hun snakker stygt om andre og har overfladiske verdier etter min mening, men tror selv hun er dyyyyp. Hun er også opptatt av å fortelle meg hvordan andre roser henne opp i skyene fordi hun er så snill, flink og jeg vet ikke hva. Det høres fremmed ut for meg.

Hvis noen har orket å lese så langt hadde jeg satt stor pris på noen tilbakemeldinger. Bryte, ikke bryte? Det meste av det som har skjedd tilhører fortiden, men det plager meg i ganske sterk grad hver gang vi skal møtes, spesielt etterpå. Jeg sover dårlig etter å ha hatt med henne å gjøre, jeg er rasende inni meg. Hun kan fortsatt ikke stoles på, spesielt med tidsavtaler har hun problemer og det gjør meg både redd og sint. Jeg har nesten ikke noen annen familie enn moren min, og ingen kontakt med far, så å bryte vil gjøre meg så og si "historieløs" og uten bånd. Redselen for at hun skal svartmale meg voldsomt hvis jeg bryter er der, til kjente vet jeg hva jeg kan si og har planen klar så og si, men hva hun "offentlig" kan gjøre mot meg skremmer meg og der har jeg ingen kontroll. (Ikke at jeg er noen kjent person, men jeg tenker på jobb, profesjonelle relasjoner og slike ting.) Samtidig gjenkjenner jeg den berusende følelsen det vil være å starte på nytt, uten en slik "mamma" i livet mitt.

[Gjest farge]

Jeg leste med stor interesse og spenning den andre tråden her inne om det å bryte med foreldrene. På bakgrunn av den tråden har jeg bestilt den boken som ble nevnt, Toxic Parents, og jeg gleder meg til å lese den. Det jeg har problemer med, er å sortere opplevelser jeg har hatt som har vært vanskelige, det vil si jeg har vanskeligheter med å bestemme om det er akseptabelt eller over grensen. Jeg er helt sikker på at min oppvekst har skadet meg på mange måter, men jeg er fortsatt der at jeg unnskylder moren min mye, hun var bl.a veldig ung, og alenemamma fra jeg var 4 år. Jeg kommer aldri videre fordi jeg går gjennom de samme opplevelsene igjen og igjen i hodet. Som eksempler på hva som jeg nå mener er blant det vanskeligste å tenke på når det gjelder vår relasjon, og som gjør meg mest sint og forvirret:

- Noe av det første jeg husker er at jeg satt på ryggen til pappa mens han hadde sex med moren min.

- Moren min spyttet meg i ansiktet, som en gjentatt lek, da jeg skulle legge meg, da jeg var 5-6 år.

- Moren min kalte meg hore da jeg gikk i 1. klasse og hadde gått ut i en for kald bluse på høsten (jeg var alene hjemme da jeg gikk ut).

- Moren min slo/dyttet meg når det ble krangling, fra jeg var 5-6 år til jeg var ca 14-15.

- Da jeg var 11 mistet jeg kontaktet med faren min og moren min hjalp meg aldri å snakke om det eller forklare hvorfor, eller ta kontakt med ham for meg.

- Da jeg gikk i 2. klasse fikk jeg fra en dag til en annen vite at vi skulle flytte og at jeg skulle bytte skole. Vi skulle flytte til en mann hun hadde kjent noen uker. Han var alkoholiker og det året vi bodde der ble vanskelig. Jeg ble vitne til at moren min prøvde å skyte seg bl.a.

- Generelt har forholdet til moren min vært preget av ustabilitet, krangling, hennes grenser for sosial kontakt (det vil si ikke-kontakt som har vart opptil et år, et par ganger), hun kan ikke stoles på når man åpener seg (hun forteller andre sårbare ting om meg), hun holder ikke det hun lover (lover storslåtte ting som ikke er realistisk), og mye mye mer.

Samtidig ser jeg en forbredring de senere årene, hun er nå i 50-årene. Hun prøver så godt hun kan å være en god mormor. Men samtidig er jeg på nåler, fordi enkelte småting irriterer meg voldsomt, som at hun lover bort sydentur til datteren min, som hun ikke har til hensikt å gjøre alvor av, og at hun kan dumme ut og le av datteren min. Jeg hater også hennes kroppsfiksering, hun snakker stygt om andre og har overfladiske verdier etter min mening, men tror selv hun er dyyyyp. Hun er også opptatt av å fortelle meg hvordan andre roser henne opp i skyene fordi hun er så snill, flink og jeg vet ikke hva. Det høres fremmed ut for meg.

Hvis noen har orket å lese så langt hadde jeg satt stor pris på noen tilbakemeldinger. Bryte, ikke bryte? Det meste av det som har skjedd tilhører fortiden, men det plager meg i ganske sterk grad hver gang vi skal møtes, spesielt etterpå. Jeg sover dårlig etter å ha hatt med henne å gjøre, jeg er rasende inni meg. Hun kan fortsatt ikke stoles på, spesielt med tidsavtaler har hun problemer og det gjør meg både redd og sint. Jeg har nesten ikke noen annen familie enn moren min, og ingen kontakt med far, så å bryte vil gjøre meg så og si "historieløs" og uten bånd. Redselen for at hun skal svartmale meg voldsomt hvis jeg bryter er der, til kjente vet jeg hva jeg kan si og har planen klar så og si, men hva hun "offentlig" kan gjøre mot meg skremmer meg og der har jeg ingen kontroll. (Ikke at jeg er noen kjent person, men jeg tenker på jobb, profesjonelle relasjoner og slike ting.) Samtidig gjenkjenner jeg den berusende følelsen det vil være å starte på nytt, uten en slik "mamma" i livet mitt.

Det finnes kanskje flere måter å bryte på, du kan bryte enkelte deler av relasjonen. Som at hun ikke burde være en du har stoler på og betror deg til.

Det at du føler raseri etter å ha vært med henne, må vel løses med at du konfronterer henne med din opplevelse av henne som mamma og hvilke konsekvenser hennes morsrolle har hatt for deg og hvilke konsekvenser hennes morsrolle får for deres forhold nå som du er voksen.

[Gemini70]

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser dette.. Hvordan kan foreldre oppføre seg slikt mot ett barn er mer enn jeg forstår. Uansett, jeg forstår godt at du vil bryte kontakten med din mor. Men lurer på om du har fått hjelp til å bearbeide disse vonde følelsene? Virker som om de ligger der og ulmer, og blir trigget hver gang du har kontakt med din mor. Du burde kanskje prøve å få hjelp til å bearbeide dette, og kanskje unngå din mor i den perioden. Når du føler deg sterk nok til det så kan du jo kanskje fortelle henne hvorfor du evt ikke ønsker noen kontakt med henne. Enten om du forteller henne det personlig eller via brev. Det er for ille at du skal lide for at hun ikke klarte oppgaven sin som mor.

Må jo tilføye her at jeg overhodet ikke har noen erfaring når det gjelder sånt. Selv hadde jeg en god barndom, og har egentlig ikke noe grunnlag for å kunne uttale meg her. Bare noen tanker jeg gjør meg når jeg hører om sånt. Ønsker deg iallefall all mulig lykke til uansett hva du velger å gjøre!

[Gjest Gjest]

Jeg har samme problem med min mor. Ung alenemor den gangen, hennes foreldreansvar for meg har aldri noensinne vært innom hjernen hennes. I praksis var jeg HENNES mamma og har den senere tid innsett at jeg fortsatt tar på meg rollen som omsorgsperson. Senker meg ned og snakker som til et barn, for hun er ikke istand til å takle noe annet.

Alt annet fra meg får henne til å eksplodere i sinne og det er ingen grenser for hva hun kan få seg til å si til meg.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å begrense kontakten til det helt minimale, en hilsen på bursdagen etc. Og jeg sliter med angst og redsel for at hun skal fortsette å terrorisere meg, ikke akseptere at jeg vil ha fred osv.

Finner mye styrke i at jeg har lov (!) å verne om meg selv og at jeg ikke er alene om å ha det slik.

En til deg fra en i samme båt.

[Gjest Gjest]

Så lenge du har et barn som er din oppgave å beskytte, sier jeg bryt all kontakt. Det spiller ingen rolle om hun har aldri så mange "formildende omstendigheter" eller om hun forbedret seg de siste årene så lenge hun sårer barnet ditt.

[Gjest En datter]

Det finnes kanskje flere måter å bryte på, du kan bryte enkelte deler av relasjonen. Som at hun ikke burde være en du har stoler på og betror deg til.

Det at du føler raseri etter å ha vært med henne, må vel løses med at du konfronterer henne med din opplevelse av henne som mamma og hvilke konsekvenser hennes morsrolle har hatt for deg og hvilke konsekvenser hennes morsrolle får for deres forhold nå som du er voksen.

Mye av kontakten er brutt, vi prater ikke ordentlig sammen, og jeg betror meg absolutt ikke til henne. Min erfaring er at alt jeg forteller blir fortalt videre, det er erfaringer jeg gjorde meg tidlig i tenårene. Jeg har ikke hatt noen å støtte meg på siden da, og jeg hadde det jo ikke da heller.

Konfrontasjon har jeg dessverre ikke så stor tro på når det gjelder henne. Ymter man frempå om noe som helst av vanskeligheter, eller at hun er noe annet enn 100% perfekt, blir hun krakilsk og snur det rett tilbake til meg, eller motparten (hun er slik i andre relasjoner også), med snakk om utakknemlighet osv. Noe av dette er det jeg føler har skadet meg mest, at jeg føler at jeg egentlig ikke har hatt problemer, at jeg kun er utakknemlig og vanskelig. Det er mulig en konfrontasjon som du sikter til er mulig idag, men jeg har veldig vanskelig for å se det for meg. Jeg har mest tro på å komme meg videre, egentlig. Tusen takk for innspill, verdifullt for meg.

[Gjest En datter]

Jeg har samme problem med min mor. Ung alenemor den gangen, hennes foreldreansvar for meg har aldri noensinne vært innom hjernen hennes. I praksis var jeg HENNES mamma og har den senere tid innsett at jeg fortsatt tar på meg rollen som omsorgsperson. Senker meg ned og snakker som til et barn, for hun er ikke istand til å takle noe annet.

Alt annet fra meg får henne til å eksplodere i sinne og det er ingen grenser for hva hun kan få seg til å si til meg.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å begrense kontakten til det helt minimale, en hilsen på bursdagen etc. Og jeg sliter med angst og redsel for at hun skal fortsette å terrorisere meg, ikke akseptere at jeg vil ha fred osv.

Finner mye styrke i at jeg har lov (!) å verne om meg selv og at jeg ikke er alene om å ha det slik.

En til deg fra en i samme båt.

Takk! Klem til deg også. Du høres sterk ut. Vet ikke om jeg ville klart å skulle ta kontakt ved bursdag og jul, føles ikke det nytteløst, eller meningsløst? Jeg prøver å ikke tenke så svart-hvitt, at det ikke behøver å være alt eller ingenting, men det er vanskelig. Jeg kjenner også igjen dette med å ta ansvar for henne. Alt fra jobb, til lån og leilighet, vi har stilt opp.

Min mor eksploderer også i sinne ved minste motstand. Derfor er jeg nå ganske nummen i og av verden, og har mine egne problemer med å åpne meg og ha ordentlige relasjoner til venner, noe som begrenser mitt sosiale liv. Har heldigvis noen få nære venner og det betyr alt.

[Gjest Shelob]

Kjenner meg veldig igjen (og har også skrevet i den andre tråden) i dette. Og det er helt riktig at du har rett til å verne om deg selv.

Den berusende følelsen du beskriver, når du tenker på å starte på nytt uten en slik mor i livet ditt, den følelsen mener jeg du skal tro på! Jeg kjenner også på den, og tror at den er "sann". Du skal ikke behøve å gå rundt og ha denne redselen fcr alt som kanskje kan skje.

De som eventuelt bryter med deg fordi du har brutt med moren din, er antakelig ikke dine egentlige venner uansett. Stol på den magefølelsen som sier deg at du vil bli fri.

Det rareste er, at noen mennesker forandrer oppførselen sin, når vi viser vårt sanne ansikt. Så snart du slutter å være redd for alle disse mulige konsekvensene (som kanskje bare eksisterer i ditt eget hode), vil du være en annen overfor moren din, omså helt ubevisst. Da kan det hende hun endrer seg... noen mennesker må ha en form for motstand for å "gi noe".

Jeg har forresten begynt å lese Toxic Parents, den er veldig bra så langt.

Lykke til