Er det slemt av meg?

[Gjest kkk]

Da jeg var 15-16år var jeg veldig flink i fortball, noe jeg i grunn fikk mye oppmerksomhet for. Spilte fast på mitt eget lag, i tillegg til damelaget i klubben min. Det ble da 3-4 treninger i uka + 2-4 kamper, i tillegg til dobbelt opp med turneringer og noe lånt bort til en annen klubb.

Jeg elsket fotball! Og det var morsomt å være flink i noe! Men beina mine fikk selvfølgelig problemer med så mye trening. Jeg hadde slitt i noen år, men når det var på toppen ble jo alt ødelagt. Etter sesongen med mest fotball var beina mine sykt vonde! Var hos minst 5 leger og 2 fysioterapauter for å få noe hjelp, men det var ikke noen som ga meg noen klare svar, annet enn at flere trodde det kunne være beinhinnebetennelse eller overbelastning. Jeg hadde så vondt at jeg trengte smertestillende hver kveld, for å klare å sovne. Jeg kunne kaste opp og gråte på fotballbanen, fordi jeg hadde så syke smerter, men jeg ga meg ikke. Til tider klarte jeg knappt å gå.

Jeg prøvde mange forskjellige ting som kunne hjelpe: Kulde/varme- behandling (med vekselvis varme fra hårføner og kulde fra isbiter), en krem til å smørre på, tabletter, masasje osv.

Jeg gikk så et halvt år hos en fysioterapaut som drev med en helt jævlig nålbehandling i musklene mine i legger, bein, rumpe.

Jeg fikk som sagt ganske mye oppmerksomhet av trenere osv ang dette, og det var også et par andre på laget som da mente de hadde det samme, men de fikk aldri noen diagnose på det.

Selv kom jeg til slutt i kontakt med en tidligere fotballlandslags-lege, som sa det var beinhinnebentennelse med en gang. At jeg ikke fikk belaste det noe mer. Ble nektet trening. Hadde to alternativer:

1) Operere, med en sjanse på 50/50 om det ble bedre eller verre av det.

2) Ikke mer fotball!

Det var et vanskelig valg, men endte jo med nr. 2, ettersom jeg ikke kunne bli verre enn jeg allerede var. I ettertid tenker jeg at jeg skulle ønske jeg ikke hadde presset meg på denne måten, skulle ønske jeg hadde hørt mer på at kroppen sa det var nok, så kanskje jeg fortsatt kunne ha spilt.

Det er 5år siden nå, men det føles fortsatt ganske bittert å bli tatt fra det man liker best å gjøre. Jeg elsket det virkelig!

Nå snakket jeg akkurat med ei venninne, som spilte på laget mitt den gangen (ene av de som mente de hadde det samme som meg). Hun sier ”Åh, jeg tror jeg har fått beinhinnebetennelse jeg. Har så vondt liksom. Så nå må jeg til legen”. Det er kanskje slemt, men alt jeg tenkte når hun sa det var HYPOKONDER!!!! Og at ”hadde du visst hvor vondt jeg hadde den gangen, så hadde du ikke tatt så lett på å ha det”.

Jeg klarte ikke få meg til å si ”stakar deg” eller noe i den duren, men det jeg sa var: ”huffda, men har du trent så mye du da?”. Da svarte hun at hun har trent tre ganger i uka, i to uker nå. Og før dette har hun ikke trent mer en max 10 ganger de siste 5 årene!

Da sa jeg bare ”jeg tror ikke man får det så fort…. Sikker på at du ikke bare er støl?”

Er jeg frekk? Er det slemt av meg? Jeg klarer bare ikke å få meg selv til å synes synd på henne. Kanskje fordi dette er en ting som har gått veldig inn på meg, og jeg var langt nede i kjelleren når jeg ble nektet å spille mere. Virker på henne som at det er kult å ha det, fordi da har man trent masse og bla bla bla……….

Vet ikke helt hva jeg vil med det her, og det ble veldig langt. Men var godt å få det ut:p

[Gjest Huffsa]

Hvis alle hadde slutta å syntes synd på folk fordi de har hatt det værre selv tror jeg ikke vi hadde hatt det noe hyggelig..

Syntes det er ganske slemt og utenktsomt av deg..

[Berentsens]

Forstår ikke helt problemet jeg. Må du synes synd på henne? Muligens er hun bare støl, hva så? For meg som leser dette, virker det som om du er ute etter å ha de verste plagene, mens venninna din kun er en hypokonder. Snodige greier du.

Vil legge til at opplevelse av smerte er noe ulik fra person til person. Noe som for deg ikke kjennes så vondt, kan oppleves som ganske vondt for andre.

[Gjest Kevlarsjäl]

Denne tråden handler jo ikke om venninna di, men om deg.

Du virker veldig selvopptatt.

Hvis venninna di har vondt går hun til legen. Hvis hun ikke er frisk kommer legen til å si fra om det.

Hvis du er venninna hennes får du enten støtte henne, eller være ærlig, og si at du ikke tror henne.

Lykke til med dette, du trenger det.

[aline]

Ja, jeg synes det er ganske slemt å si "du er nok bare støl" når en person har smerter som gjør at vedkommende går til legen.

Du hadde det sikkert vondere, og situasjonen var sikkert værre for deg en den er for denne personen, men hva så?

Jeg misliker disse som hver gang man forteller om noe man har opplevd, så har de opplevd noe MYYYYE værre!!

Jeg har slitt, ganske hardt også, det gir meg da ikke grunn til å kimse av andre som sliter, bare fordi de kanskje ikke sliter like hardt som jeg gjorde? Og at mine problemer skapte trøbbel som ødela mer for meg en en annen kanskje opplever, gjør da ikke den andres problem lite viktige?

Det vil alltid være noen som har det værre, det var sikkert noen som hadde hatt det værre en deg også, ville du syntes det var ok om de fnøys av dine smerter? fordi de hadde hatt det vondere så du burde bare klappe igjen og ta deg sammen?

[Gjest klkle]

Visste ikke at det var så ille det jeg skrev, men det er selvsagt satt litt på spissen.

Det jeg tenker på er vel bare det at jeg har slitt mye med det psykiske av det selv, altså at jeg ikke halt har klart å akseptert det. Og det merker jeg sånn som nå, når hun sier dette.

Har rett og slett ikke noe godt svar for hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, det er jo akkurat det jeg synes er rart.

Vil selvfølgelig hanne alt godt, men de som kjenner henne vet at hun kan klage en del på forskjellige ting. Og når hun da bruker denne tingen for sympati, så blir det noe som ikke stemmer for meg.

[aline]

Det jeg tenker på er vel bare det at jeg har slitt mye med det psykiske av det selv, altså at jeg ikke halt har klart å akseptert det. Og det merker jeg sånn som nå, når hun sier dette.

Men det er jo dine problemer, og har ikke noe med hennes smerte å gjøre.

Det er klart, er hun en som klager støtt over plager som hun aldri drar til legen med og som viser seg å bare være jug, så er det en sak, da burde kanskje det at hun pleier å lyve på seg sykdommer vært nevnt i første innlegg.

Det blir å rope ulv ulv, noe vel alle skjønner at man blir lei av.

[Gjest lkjj]

Og når det er sagt, så var det jeg skrev her langt i fra hele samtalen. Jeg ga henne jo selvfølgelig tips om f.eks å kjenne på smertene og ikke presse seg utover det som gjør vondt når hun trener. Og f.eks prøve sykkling og svømming i stede for løping.

Er ikke helt iskald, selv om det fremstår sånn lenger opp...

Men selfølgelig er de jo bare fint å gjøre noe med det med en gang, før det går alt for langt.

Ser poengene deres, absolutt, og er ikke sånn på andre områder. Men akkurat dette temaet har jeg vanskelig for å snakke om...

Og ja, kanskje det er noe med at jeg var litt irritert på henne i forkant av denne samtalen. F.eks at hun snakker ofte nedlatende til meg, og har sagt vidre en hemlighet...

[Gjest kijih]

Men det er jo dine problemer, og har ikke noe med hennes smerte å gjøre.

Det er klart, er hun en som klager støtt over plager som hun aldri drar til legen med og som viser seg å bare være jug, så er det en sak, da burde kanskje det at hun pleier å lyve på seg sykdommer vært nevnt i første innlegg.

Det blir å rope ulv ulv, noe vel alle skjønner at man blir lei av.

Ja, jeg burde nok nevnt det i første innlegg, for det er jo egentlig mye av poenget mitt her, og grunnen til at jeg tenker det jeg tenker. Det er bare det at om dette også er "ulvulv"-situsjon, som det ofte er, så synes jeg det er dårlig gjort å bruke akkurat den ene tingen her, pga at det har gått så inn på meg personlig.

[aline]

Den personen du nå beskriver henne som, høres ikke ut som en du ville snakke fortrolig med om hovr mye dette har gått inn å deg, så kanskje hun rett og slett ikke vet det?

Det var nok uansett ikke vondt ment mot deg. At du har problemer med at hun lyver på seg ting derimot, det burde du kasnkje ta opp med henne, istedenfor å gå rundt å irritere deg over det og kanskje sånn sett begynne å snakke stygt om henne til andre og ikke vise det til henne. DET er nemlig ikke særlig pent.

[Gjest lkm]

Den personen du nå beskriver henne som, høres ikke ut som en du ville snakke fortrolig med om hovr mye dette har gått inn å deg, så kanskje hun rett og slett ikke vet det?

Det var nok uansett ikke vondt ment mot deg. At du har problemer med at hun lyver på seg ting derimot, det burde du kasnkje ta opp med henne, istedenfor å gå rundt å irritere deg over det og kanskje sånn sett begynne å snakke stygt om henne til andre og ikke vise det til henne. DET er nemlig ikke særlig pent.

Jeg har prøvd å konfrontere henne med det et par ganger, men tror ikke hun skjønner hva jeg mener. Men akkurat den saken her vet hun nok ikke noe om, nei.

Jeg pleier ikke å snakke stygt om henne, men når hun har snakket nedvergende om meg og bestevenninna mi, så forteller jeg jo det til henne, og det vet hun. Så er i grunn bare det her inne jeg har sagt stygt om henne. Hater baksnakking, og er ingen intrigemager, så da sier jeg det heller til henne, ja.

[Gjest Supermimz]

Jeg synest ikke du reagerte så utrolig ufølsomt jeg, hadde selv ikke orket å hatt så mye å gjøre med en person som denne jenta du beskriver..Men andres smerte er like 'betydningsfull' som din egen.

[Gjest Kevlarsjäl]

Enig med Superminz om at andres smerte er like viktig som din egen.

Man veit ikke hvor vondt noen andre har når de sier "au", for man har forskjellig smerteterskel.

Men at hun kan virke litt kjip å ha med å gjøre ser jeg også, selv om at hun forteller hemligheter osv ikke har noe med denne situasjonen.

[Gjest loveli]

Hva om hun venninna di klagde på en forsiktig måte, for å ikke være så veldig klagete?

Det er mange ganger jeg underdriver egne smerter fordi jeg ikke vil virke klagende, men advarende på en måte, hvor jeg sier til folk at jeg har vondt sånn at de kan være oppmerksomme på det. F.eks. når jeg har så vondt i hodet at jeg ikke klarer å stå men MÅ være på et eller annet (f.eks. skole), så sier jeg bare; "jeg har vondt i hodet jeg", så legger jeg hodet i armene på pulten og lukker øynene. Da sier jeg bare ifra sånn at folk ikke skal snakke med meg.

Men jeg kjenner ikke venninna di da, kan jo være hun klager over alt og alle, da er det jo selvfølgelig vanskelig å ta alt like særiøst.

[Gjest Gjest]

”Åh, jeg tror jeg har fått beinhinnebetennelse jeg. Har så vondt liksom. Så nå må jeg til legen”. Det er kanskje slemt, men alt jeg tenkte når hun sa det var HYPOKONDER!!!!

Så du mener man er hypokonder hvis man tar symptomene på alvor på et tidlig stadium, slik at de ikke skal utvikle seg til å bli like ille som du hadde det? Det er DUMT å ignorere benhinnebetennelse, skjønner du. Og LURT å ta ansvar og gjøre noe med det i et tidlig stadium. :-)

Og at ”hadde du visst hvor vondt jeg hadde den gangen, så hadde du ikke tatt så lett på å ha det”.

Tar hun lett på det, når hun går til legen med det? Hva mener du egentlig - er hun hypokonter som overdramatiserer, eller er hun det motsatte, og tar lett på det?

Da svarte hun at hun har trent tre ganger i uka, i to uker nå. Og før dette har hun ikke trent mer en max 10 ganger de siste 5 årene!

Da sa jeg bare ”jeg tror ikke man får det så fort…. Sikker på at du ikke bare er støl?”

Jeg har selv opplevd å få begynnende beinhinnebetennelse like fort. Det var også etter et lengre treningsopphold, slik venninnen din tydeligvis har hatt. Jeg gjorde den feilen at jeg startet for hardt, uten at kroppen/beina var i stand til å takle det, - 3x/uke kan være hardt nok dersom man har vært inaktiv lenge. Så jeg tror absolutt at man kan få det så fort ja, i hvert fall hvis man starter fra utrent tilstand og plutselig begynner å trene.

Ellers synes jeg du har fått mange gode svar over her. Og jeg synes også (i likhet med noen andre her) at dette handler mye om deg og dine opplevelser, noe du heldigvis virker som du ser selv også. Vi har vel alle opplevelser som har gått sterkt innpå oss, og som vi har et så uavklart forhold til at vi ikke klarer å se ting helt klart. Dette er kanskje en av dine såre temaer, håper du kommer deg gjennom det etterhvert.

[Gjest Gjest]

Se for deg at du får migrene en dag. Du spør ei du kjenner om råd fordi du vet at hun ofte sliter med migrene.

Da hadde du vel satt pris på et skikkelig svar selv om hun hadde mye verre migrene enn deg..?

[Mir]

Se for deg at du får migrene en dag. Du spør ei du kjenner om råd fordi du vet at hun ofte sliter med migrene.

Da hadde du vel satt pris på et skikkelig svar selv om hun hadde mye verre migrene enn deg..?

Enig her. Det er en rar kultur ute å går, det føles som om mange har lyst til å ha vondt`er som er værre enn andres. At man skal ta det personlig og som omtrent et angrep på sin egen person er for meg uforståelig. Man har en kropp, og kroppen opererer som den vil.

Har selv hatt et par venninner som har hatt sterkt behov for å fortelle om alle vondt`ene deres. Selv gå jeg på betablokkere for migrene og har et syndrom i tillegg. Disse damene vil alltid fortelle meg at de har det værre. Nei de kan ikke sykle engang.. Kan ikke gå raskt.. Kan ikke gjøre noe som helst, og spør meg "hvordan kan du gjøre dette da?"

Ikke putt så mye fokus på dette. Dette var din skade; om hun har skader så er det bare bra om hun får sjekket det opp. Det virker jo ikke som om dere er så gode venner, så jeg forstår ikke hvorfor du bryr deg så mye om det. Det er jo ikke som om noen kan ta fra deg oppmerksomheten ved din skade.

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som er som deg. Hun måtte legge opp som aktiv idrettsutøver pga. skade. Og hun er kjempemisunnelig på alle som kan jogge, for det kan hun ikke selv. Hun er også veldig sjalu på alle som får barn, for hun har vært ufrivillig barnløs i flere år. Hun er til vanlig en kjempekoselig jente, men innimellom virker det som om misunnelighetstrollet kommer over henne og da liker jeg henne ikke alltid noe særlig. Hun kan få seg til å si noen rare ting innimellom. Jeg overser det bare, siden jeg kjenner henne, men andre folk ser jeg reagerer negativt på det innimellom og det blir ikke noe lettere for henne å få nye venner, for å si det sånn.

Du må rett og slett bare komme over det. Du er ellers frisk, vær glad for det.