Kan man like ungene like godt?

[Gjest Gjest]

Kan virkelig foreldre være like glad i alle ungene sine ?

Jeg tviler så på det. Jeg tror helt ærlig ikke det går an å like / elske noen like høyt, ingenting er jo helt likt.

Har to hunder, å jeg kan jo si at jeg er like glad i dem begge, men innerstinne vet jeg at jeg har noe spessielt til den ene.

Saken er den at moren min snakker til søsteren min på en helt annen måte enn hun gjør til meg. Hun slipper også å hjelpe til hjemme, enda hun er "voksen" nå, i allefall myndig.

Hun snakker koselig og høfelig til søsteren min, har hun problemer tar hun dem seriøst å prøver å hjelpe å det uten å kjefte.

Når vi snakker sammen er det mer tørr prat, å veldig ofte vil hun kun diskutere om ting og tang hun vil "utrette" prøver jeg å snakke om skole og hvordan jeg vil bo, så skyver hun det bare vekk.

Hvis søsteren min gjør noe for henne, ...hva som helst i grunn blir hun glad å viser det. Når jeg gjør noe vedsiden av det jeg gjør hver dag (vasker, rydder og lager mat) så blir det et enkelt takk for maten, ofte ikke det en gang.Ofte hun legger heller ikke merke til at jeg har gjort noe hjemme

Dette høres ikke ut som noe giga-problem men blir jo litt lei etter hvert. Har jo hatt mine tanker om at hun liker søsteren min bedre, noe må det være.

[Gjest Gjest_Petronella_*]

Ja, selvsagt er jeg like glad i begge ungene mine.

Leser ofte her på KG at "joda, jeg er like glad i ungene mine - men på en forskjellig måte". Hva i all verden menes med det? Hvordan elsker man to likeverdige individer forskjellig? Man kan behandle dem forskjellig (noe jeg også synes er utidig og stygt) - men man kan da ikke elske noen forskjellig.

Jeg for min del har bare en måte å elske barna mine på .. For meg betyr de alt - og like mye begge to.

[Gjest lulua]

når jeg var gravid med andre barnet,vr jeg så bekymra,for jeg var sikker på at jeg ikke kom til å bli like glad i henne som i sønnen min! for hvordan skal det gå ann å elske en annen person like høyt som jeg elska han!

Men det forandra seg så fort jeg fikk hun i armene mine. nå elsker jeg begge barna mine like høyt,ingenting som skiller det jeg føler for dem!

[Yoshi]

Leser ofte her på KG at "joda, jeg er like glad i ungene mine - men på en forskjellig måte". Hva i all verden menes med det? Hvordan elsker man to likeverdige individer forskjellig? Man kan behandle dem forskjellig (noe jeg også synes er utidig og stygt) - men man kan da ikke elske noen forskjellig.

Tja.. Jeg elsker min mann på en annen måte enn min sønn. Så den ser jeg.

Men ellers synes jeg det var et godt spørsmål. Har tenkt det samme selv når jeg tenker på flere barn. Er det virkelig mulig å være like glad i to barn. Det er det sikkert, men tanken er jo der.

[Gjest navnelapp]

Eg behandlar barna mine forskjellig fordi dei treng forskjellig behandling. Dei er som på to ulike planetar, og det vert tydelegare og tydelegare dess eldre dei blir.

Elleveåringen er usikker, har få vennar, må øve på det sosiale og elskar mammaen sin over alt på jord. Fjortenåringen er verdensstjerne, vart valt til ballets prinsesse etter å ha vore i den nye klassa si i 10 dagar, får 5 og 6 i alle fag og det haglar rundt henne med vennetilbud og gutar som vil vere saman med henne. Ho er ein kald fisk, han er "a bundle of love".

Mitt forhold til dei to er heilt forskjellig, likevel meiner eg at eg er like glad i kvar av dei. Eg elskar jenta mi nettopp fordi ho er ein kald fisk, ho let seg ikkje vippe av pinnen og ho klemmer dei ho vil klemme. Får du eit kjærteikn frå henne meiner ho det verkeleg. Når vi er på tomannshand pratar ho i veg, og er utruleg mykje opnare til meg enn eg nokonsinne var til mi mor.

Eg elskar elleveåringen fordi han er så full av varme, utan atterhald og fordi han er som eit trekkpapir som syg opp i seg alt eg seier. Han tøysar med babyar i vogn i butikken, han lagar middag til meg når eg kjem heim og han er bestis med læraren sin.

Poenget mitt er at sjølv om barn er forskjellige så har iallfall eg eit særeige forhold til kvar av dei. Då fjortenåringen var yngdre ville ho at eg skulle seie kven eg var mest glad i av dei to. Eg fortalde historia om Sofies valg, og at det er umogeleg å velge mellom sine barn. Eg trur ho slo seg til ro med det.

[Gjest gjestdeluxe]

Dette høres ikke ut som noe giga-problem men blir jo litt lei etter hvert. Har jo hatt mine tanker om at hun liker søsteren min bedre, noe må det være.

Det er ikke uvanlig at en forelder har bedre kjemi med et av barna fremfor det/de andre. Man kan være glad i alle, og ha lettere for å snakke med en av dem.

Kjemien varierer. Slik er det.

[Nasseline]

Jeg er akkurat like glad i begge mine barn.

[Gjest Gjest]

Poenget mitt er at sjølv om barn er forskjellige så har iallfall eg eit særeige forhold til kvar av dei. Då fjortenåringen var yngdre ville ho at eg skulle seie kven eg var mest glad i av dei to. Eg fortalde historia om Sofies valg, og at det er umogeleg å velge mellom sine barn. Eg trur ho slo seg til ro med det.

Hva slags valg var det? Kan du fortelle?

[Gjest navnelapp]

Sophie's choice er ein film basert på ei bok av William Styron. Sophie er fange i Auschwitz saman med sine to barn under andre verdskrigen. I nøkkelscena i filmen må ho velge mellom dei to barna sine, det eine barnet blir sendt i gasskammeret.

I forteljinga ser ho tilbake på dette valget ho måtte gjere, og kva det gjorde med henne som menneske. Ein fæl og flott film. Meryl Streep og Kevin Kline spelar hovudrollene.

[Lizzee]

Sophie's choice er ein film basert på ei bok av William Styron. Sophie er fange i Auschwitz saman med sine to barn under andre verdskrigen. I nøkkelscena i filmen må ho velge mellom dei to barna sine, det eine barnet blir sendt i gasskammeret.

I forteljinga ser ho tilbake på dette valget ho måtte gjere, og kva det gjorde med henne som menneske. Ein fæl og flott film. Meryl Streep og Kevin Kline spelar hovudrollene.

Åja... kjenner jeg får klump i halsen bare av å tenke på filmen. Og flotte flotte Meryl Streep som gjør en fantastisk rolle i denne filmen.

Da ungene var mindre og jeg sa til den ene at "jeg elsker deg av hele mitt hjerte" så fikk jeg til svar at "nei det kan du ikke mamma, for du er jo glad i broren min også". Et halvt hjerte til hver altså. Men nei, jeg elsker hvert av barna mine med hele mitt hjerte! Det må jo være sånn! Om jeg hadde fått 15 barn så hadde jeg allikevel elsket hver og en av dem med hele mitt hjerte!! Men min sønns logikk den gang da tilsa at man fikk flere å dele kjærligheten på jo flere barn man hadde. Og da ble det liksom mindre kjærlighet på hver.

Spørsmålet i trådens overskrift er "kan man like ungene like godt"?

Jeg kan si til ungene mine at "vet du, akkurat nå liker jeg deg ikke!" Og jeg innrømmer at til tider så liker jeg dem ikke like godt! Det kan gå på ting de gjør, det kan gå på kjemi oss imellom og på at de i selvstendighetsprosessen (nesten voksne) trår over noen grenser... Men elsker dem av hele mitt hjerte? JA!!!

Endret 12. mars 2010 av Lizzee

[Gjest NewMonkey]

Man kan behandle dem forskjellig (noe jeg også synes er utidig og stygt

Det er da ikke utidig og stygt å behandle forskjellige mennesker forskjellig??

Mormoren min som hadde 5 barn sa en gang "Jeg kunne ikke behandle alle barna mine likt når de var så forskjellige".

Jeg tror ikke man må være like glad i barna sine. Det har med kjemi å gjøre der også som i andre forhold.

Endret 12. mars 2010 av NewMonkey

[Nigo-san]

Leser ofte her på KG at "joda, jeg er like glad i ungene mine - men på en forskjellig måte". Hva i all verden menes med det?

Antagelig bare at man som forelder ser at barna har forskjellige behov.

Selv har jeg ett verdensmester-barn, ett talentfullt-men-bekymret-barn, ett flinkt-men-umodent-barn og ett snill-bortskjemt-men-søtt-barn.

Og det eneste rettferdige er i følge deg å føle akkurat det samme for alle? :klø: Minner meg om en tegneserie jeg så en gang, om en gullfisk, mus, frosk, bjørn, katt og hund som sto under et tre, med følgende snakkeboble over "læreren": "For å gjøre det helt rettferdig får alle samme oppgave- å klatre opp i treet!"

Sånn er det med unger også. Jeg elsker nok alle like mye, men på forskjellige måter, selvsagt. De trenger jo tross alt forskjellige ting. Men jeg er forsiktig med å lene meg for mye på de flinkeste, det er en felle man lett kan gå i, og det var også det første jeg tenkte på da jeg leste hovedinnlegget. At mor var mer påpasselig med å rose og være snill mot den ene, fordi hun trenger det mer. Men det kan også bli feil mot den som alltid er flink- og det bør man ha i mente.

[Gjest yojo]

Antagelig bare at man som forelder ser at barna har forskjellige behov.

Selv har jeg ett verdensmester-barn, ett talentfullt-men-bekymret-barn, ett flinkt-men-umodent-barn og ett snill-bortskjemt-men-søtt-barn.

Og det eneste rettferdige er i følge deg å føle akkurat det samme for alle? :klø: Minner meg om en tegneserie jeg så en gang, om en gullfisk, mus, frosk, bjørn, katt og hund som sto under et tre, med følgende snakkeboble over "læreren": "For å gjøre det helt rettferdig får alle samme oppgave- å klatre opp i treet!"

Sånn er det med unger også. Jeg elsker nok alle like mye, men på forskjellige måter, selvsagt. De trenger jo tross alt forskjellige ting. Men jeg er forsiktig med å lene meg for mye på de flinkeste, det er en felle man lett kan gå i, og det var også det første jeg tenkte på da jeg leste hovedinnlegget. At mor var mer påpasselig med å rose og være snill mot den ene, fordi hun trenger det mer. Men det kan også bli feil mot den som alltid er flink- og det bør man ha i mente.

Godt svar

[Gjest Gjest_trollmor_*]

Det finnes ikke noe som er mer urettferdig enn å behandle to ulike barn kikt.

Ja jeg elsker alle mine tre barn likt, men de er ulik derfor behandle jeg dem også ulikt.

En er mer såbar.

En er en tøffing.

De reagerer helt ulikt på tilsnakk, derfor må jeg snakke til de på forskjellig måte.

En viser ikke smerte.

En viser med hele kroppen hvordan det er på innsiden.

Det handler om å kjenne barna sine så godt at en vet hvilken innfallsvinkel en må ha når en møter dem.

Jeg har et helt hjerte til hver, men ja, jeg behandler dem ulikt.

Slik er det gjerne med ts sin mor også, eneste måten å få satt fokus på dette er å snakke med moren din. det er desverre bare ditt problem helt til du har delt det med den det gjelder.

[Gjest Dainty]

Antagelig bare at man som forelder ser at barna har forskjellige behov.

Selv har jeg ett verdensmester-barn, ett talentfullt-men-bekymret-barn, ett flinkt-men-umodent-barn og ett snill-bortskjemt-men-søtt-barn.

Og det eneste rettferdige er i følge deg å føle akkurat det samme for alle? :klø: Minner meg om en tegneserie jeg så en gang, om en gullfisk, mus, frosk, bjørn, katt og hund som sto under et tre, med følgende snakkeboble over "læreren": "For å gjøre det helt rettferdig får alle samme oppgave- å klatre opp i treet!"

Sånn er det med unger også. Jeg elsker nok alle like mye, men på forskjellige måter, selvsagt. De trenger jo tross alt forskjellige ting. Men jeg er forsiktig med å lene meg for mye på de flinkeste, det er en felle man lett kan gå i, og det var også det første jeg tenkte på da jeg leste hovedinnlegget. At mor var mer påpasselig med å rose og være snill mot den ene, fordi hun trenger det mer. Men det kan også bli feil mot den som alltid er flink- og det bør man ha i mente.

Men dette er jo ikke å være glad i dem på forskjellig måte? :klø: Du har vel den samme grunnleggende morskjærligheten for alle barna, men du behandler dem forskjellig fordi de har behov for forskjellige ting? Nå har jeg ikke egne barn, men tantebarn, og jeg kjenner akkurat samme kjærlighetsfølelse når den ene klemmer meg, som når den andre gjør det, selv om jeg ser at de er forskjellige små mennesker og har behov for ulik behandling

[Gjest Ninette]

Antagelig bare at man som forelder ser at barna har forskjellige behov.

Selv har jeg ett verdensmester-barn, ett talentfullt-men-bekymret-barn, ett flinkt-men-umodent-barn og ett snill-bortskjemt-men-søtt-barn.

Og det eneste rettferdige er i følge deg å føle akkurat det samme for alle? :klø: Minner meg om en tegneserie jeg så en gang, om en gullfisk, mus, frosk, bjørn, katt og hund som sto under et tre, med følgende snakkeboble over "læreren": "For å gjøre det helt rettferdig får alle samme oppgave- å klatre opp i treet!"

Sånn er det med unger også. Jeg elsker nok alle like mye, men på forskjellige måter, selvsagt. De trenger jo tross alt forskjellige ting. Men jeg er forsiktig med å lene meg for mye på de flinkeste, det er en felle man lett kan gå i, og det var også det første jeg tenkte på da jeg leste hovedinnlegget. At mor var mer påpasselig med å rose og være snill mot den ene, fordi hun trenger det mer. Men det kan også bli feil mot den som alltid er flink- og det bør man ha i mente.

Foreldre må tenke seg om mange ganger før de behandler ungene sine forskjellig - fordi foreldrene ser at ungene er forskjellige.

Min mann er vokst opp med søsken som har vært stakkarsliggjorte pga sykdom hele barndommen, noe som medførte at de to fikk masse oppmerksomhet, mens han ble satt helt tilside. Foreldrene mente at han var frisk, sporty og tøff og ikke trenge like mye omsorg som søsknene sine.

Foreldrene så ikke gutten som gråt seg i søvn om kveldene, han var jo så tøff må vite .. Det er helt uhørt og makabert av foreldre å oppføre seg på en sånn måte. Jeg ser hva dette har ført til for mannen min og hvor mye dette har slitt på ham. Han har ikke orket konfrontere foreldrene med dette før nå i voksen alder - for å forklare hvorfor han ikke orker å besøke dem mer enn toppen et par ganger i året .. og da er det jeg som omtrent tvinger ham til det.

For all del - ikke tro at søsken trenger så forskjellig omsorg og oppmerksomhet - bare fordi de er forskjellige. Det kan få alvorlige følger for alle parter.

[Gjest Gjest_Trollmor_*]

Ninette: Tror du hans foreldre reflekterte over at de behandlet dem forskjellig og hvordan han hadde det og hvordan han oppfattet denne forskjellbehandling?

Jeg tror de fleste av oss ubevisst behandler ulike mennesker forskjellig. Det gjør jeg med barna mine og med venner. Dette fordi jeg kjenner dem, jeg vet hvordan jeg skal møte barna mine, jeg snakker med dem og bruker like mye tid sammen med hver og en av dem(så godt det lar seg gjøre)

Jeg tror forskjellen ligger i at noen er bevisst at de gjør dette og hvorfor de gjør det. Det går ikke på hvor god omsorg en gir dem, men hvordan en tilpasser omsorgen til hvert enkelt individ.

Det jeg ville fram til med mitt tidligere innlegg var at moren til ts kanskje ikke var bevisst hvordan hennes utførelse av morsrollen oppfattes, og at ts derfor må ta dette opp med henne for å bvisstgjøre henne om hvordan hennes måte å behandle døtrene på sårer henne.