sliter med angst og sosialangst +++

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med angst og andre problemer nesten hele livet. Har nå for tiden så kraftig angst/ sosialangst at jeg ikke klarer å fungere i jobb (eller privatliv).

Har vært hos fastlegen og en gang hos psykolog for å prate om problemene, men det resulterer bare i at jeg gråter og gråter, og klarer derfor nesten ikke å si noenting...

Føler dette som ekstremt pinlig og flaut, samt at jeg føler ikke jeg får forklart meg grundig nok.

Flere som har opplevd å strigråte i slike situasjoner og som har noen triks/knep jeg kan benytte når gråten presser på som verst?

(føler jeg er den eneste i verden som ikke klarer å forklare meg...uff!)

[Berentsens]

Hei!

Så bra at du har snakket med fastlegen om dette, og at du har vært hos psykolog. Det er et viktig skritt på veien!

Det å gråte er en helt naturlig reaksjon, men jeg forstår at det kan virke flaut og at det gjør det vanskelig å skulle få sagt det man ønsker. Jeg har ingen gode triks å komme med når det gjelder å stoppe gråten. Men, du kan jo skrive ned på et ark noen punkter om det som du vil si til psykologen, slik at du kan vise dette, dersom gråten kommer. Kanskje det kan hjelpe litt? Og så kan det jo hende at gråten vil avta når du har vært hos psykologen et par ganger, når du har blitt mer vant med situasjonen.

Ønsker deg lykke til videre!

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med angst og andre problemer nesten hele livet. Har nå for tiden så kraftig angst/ sosialangst at jeg ikke klarer å fungere i jobb (eller privatliv).

Har vært hos fastlegen og en gang hos psykolog for å prate om problemene, men det resulterer bare i at jeg gråter og gråter, og klarer derfor nesten ikke å si noenting...

Føler dette som ekstremt pinlig og flaut, samt at jeg føler ikke jeg får forklart meg grundig nok.

Flere som har opplevd å strigråte i slike situasjoner og som har noen triks/knep jeg kan benytte når gråten presser på som verst?

(føler jeg er den eneste i verden som ikke klarer å forklare meg...uff!)

Jeg har slitt med dårlig selvtillit, sosial angst og depresjoner så lenge jeg kan huske, og er i tillegg veldig følsom så det skal lite til før jeg gråter. For noen år siden ble det så ille at jeg var nødt til å gå til legen med det, og det jeg gjorde (jeg visste at jeg kom til å gråte hysterisk og neppe klare å si så mye vettugt ) var å skrive ned alt jeg ville si på en lapp, som jeg ga til legen. Legen satt og leste lappen, mens jeg satt og gråt. Hvorvidt legen eller ei syntes det var merkelig bestemte jeg meg for å blåse i, for jeg hadde faktisk betalt for legetimen min og hadde krav på hjelp som alle andre. Dyktige leger at psykiske problemer kan være svært alvorlige og skal tas seriøst. Og det gjorde heldigvis min.

Å skrive en lapp som du har med og gir til legen hindrer kanskje ikke tårene dine i å komme, men det gjør i hvertfall at du får formulert det du har lyst til og dermed kan komme i gang med behandling.

Når det gjelder selve gråten kan det hjelpe å være veldig bevisst på hvordan man puster (puste rolig og dypt og bruke magen i stedet for øvre del av lungene), samt forsøke å holde en klar og tydelig samtale med deg selv i tankene slik at den rasjonelle delen av hjernen presses til å være aktiv. Dette kan roe følelsene noe. Å gråte er menneskelig, normalt og ikke noe man skal skamme seg for. Dessuten har legen og psykologen garantert sett mange gråtende pasienter, så det er kun ditt eget hode som gjør dette til en big deal. Tvihold på de fornuftige tankene, og forsøk å ta så lett på det som mulig.

Og som med så mye annet: Øvelse gjør mester! Altså trene på vanskelige situasjoner. Til slutt blir du vant til det, og da gråter du ikke lengre.

Ikke gi deg! Vær stolt av deg selv som trosser frykten og våger å oppsøke hjelp, slikt krever mot! Lykke til!

[Gjest Los]

Enige med de over her. I tillegg er det jo sannsynlig at angsten og tankene du har båret på alene så lenge må få "komme seg ut" , og at etter noen "gråteanfall" roer det seg.

Jeg har også sosial angst, og første psykologtimen min var jeg ekstremt nervøs. Jeg hadde jo tenkt på mine deprimerende tanker alene så lenge, og det var både lettelse og nervøsitet som gjorde at jeg nesten begynte å tute også.

DEt at du har tatt steget mot å få hjelp kommer til å forandre livet ditt, det hjelper og du kommer til å bli bedre og bedre

Lykke til!!