Har du noensinne tatt abort?

[Gjest itunes]

har tatt abort 3 ganger.hadde jeg blitt gravid igjen hadde det blitt 4....

[AnonymBruker]

Hvorfor tar dere abort når det finnes så mye prevensjon å velge i?

Ikke kom å si at dere ikke tåler NOE av det. Det tror jeg ikke noe på.

Har dere tenkt på de som aldri kan få barn mens dere "sløser" med foster?

Jeg brukte kondom, den sprakk. Første og eneste gang jeg opplevde det, men det var nok. Tok angrepille, men den fungerte ikke. Sannsynligvis fordi eggløsning allerede hadde skjedd. Jeg er nok av dem som blir veldig lett gravid.

Om jeg "sløser" med mine fostre er det min sak. Det har ingenting med at andre ikke kan få barn å gjøre. Jeg kan ikke beholde et barn fordi andre ikke kan bli gravide, det henger jo ikke på greip.

[Gjest Elin]

Tok abort da jeg var 18, er 23 nå. Hadde bare vært sammen med kjæresten i 2 mnd, så det var veldig rett for oss. Men ble gravid et halvt år etterpå, som resulterte i en nydelig liten datter, og henne ville vi ha, så man kan forandre mening fort;) Sitter nå med TO nydelige små jenter;)

[AnonymBruker]

Nei, men min 7 år eldre søster skulle ta abort, men etter en del samtaler med meg og foreldrene våre, kom hun frem til at hun hadde jo oss og hun kunne bo i kjellerleiligheten til mamma og pappa.)så hun valgte å beholde barnet, nå går jeg spent og venter på at fødselen hennes skal starte:)

[Gjest just words]

Lurer bare på hvor mange her som har tatt abort? Er det en grusom opplevelse? Tenker du fortsatt på barnet flere år senere? Angrer du? Eller hvis du ble ufrivillig gravid og bestemte deg for å beholde barnet istedet for å ta abort, hvordan gikk det?

Sorry at jeg stiller så mange spørsmål, men jeg er bare veldig nysgjerrig. Hvis jeg ble gravid nå, hadde det vært en katastrofe. Jeg kan bare ikke ha et barn nå,men tror bare ikke jeg noensinne kan ha en abort...tror jeg hadde tenkt på det lille barnet hver dag resten av mitt liv No offence til dere som har tatt abort, det er selvfølgelig helt og holdent deres valg! Mener heller ikke å gjøre noen lei seg eller få dårlig samvittighet med dette innlegget, jeg er bare nysgjerrig

....

Endret 25. mars 2012 av just words

[AnonymBruker]

2 stk. Bortsett fra at inngrepet er skremmende når man har legeskrekk, var det helt greit. Jeg betrakter det ikke som mer liv enn en plante. Det er verre med alle dyr som blir drept fordi mennesker insisterer på å spise kjøtt.

Har ikke ofret de 2 fostrene en tanke. Tvert i mot, jeg følte det som en "alien" hadde tatt bolig i meg.

Hva har skjedd med norske kvinner/jenter? Det er i de siste årene at dette plutselig har blitt så "traumatisk2 for mange. Er det amerikanske TV-serier som påvirker folk til å tro at dette er så fælt? At det er "drap"? Er det religiøse fanatikere i USA som påvirker holdningene her?

Ingen av de jeg kjenner som har gjennomgått abort, føler at dette var vanskelig i ettertid!

Personlig har jeg hatt mye større problemer med å ha avlivet min elskede, dødssyke hund for mange år siden. Er det riktig å begå barmhjertighetsdrap? Burde jeg ha ventet?

[Gjest *gjest*]

Tok abort i en alder av 16 år. Akkurat startet på 1.videregående, slutt mellom meg og kjæresten..

Husker det som om det skulle vært i går..

Jeg oppdaget av jeg var gravid i 11 uke. Altså 1 uke igjen før jeg måtte ta kirurgisk abort. Søsteren min hadde akkurat dratt til Barcelona for å være der i 4 mnd, hadde ikke noe nært forhold til mammaen min, og ingen kjæreste. Så jeg bestemte alt på egenhånd.

Tok først en hjemme test, den var positiv. Jeg ringte til en venninne av meg, å spurte om hun var alene, det var hun ikke.. Så jeg tok bilde av testen, sendte den til henne, og sa hun måtte ringe så snart hun hadde muligheten. Hun var utrolig støttende, og veldig god å ha..

Dagen etter dro jeg til helsesøsteren på skolen, tok enda en test og fikk det bekreftet. Da knakk jeg sammen.. Fikk så utrolig mange tanker i hodet.. Jeg har sagt i alle år at om jeg fikk dette valget, ville jeg aldri ta abort.. Jeg vurderte det, LENGE.. Tilslutt fant jeg ut at det var ikke tid før barn nå, jeg var 16 år, akkurat startet på utdannelsen, ingen kjæreste, bodde hjemme.. tidspunktet var rett og slett ikke der.. Så jeg valgte abort..

Jeg ble sendt videre til en gynekolog, der jeg ble undersøkt. Fikk deretter en henvisning til fødeavdelingen på sykehuset. Dro dit, og fikk 2 tabletter jeg skulle svelge..

2 dager etter ble jeg innlagt på sykehuset. Jeg fikk 2 tabletter som ble satt inn i skjeden, og fikk beskjed om å ligge i ro, slik at de ikke "ploppet" ut igjen.. 2 av mine venninner fikk høre av moren min at jeg var på sykehuset, så de kom senere..

Jeg fikk ufattelige smerter, og fikk ofte morfin.. Jeg klarte ikke spise noe, og spydde i hver eneste søppelbøtte på fødeavdelingen.. Det var litt flaut, for det var mange som var der som kjente meg..... Jeg startet å blø, MYYE.. og smertene ble sterkere.. Fikk mer morfin, og det hele endte med at jeg sovnet.. Jeg våknet av en sykesøster som kom å pirket borti meg, og sa at fosteret måtte ut.. Jeg trodde det verste var over.. Jeg måtte stå over en "potte" å presse, og massere livmoren.. Helt sykt.. Jeg presset i 3 timer før noe kom ut, og når det kom ut, kom det fort.. **Beklager detaljer**

Først kom fosteret, og det var like liten som en finger.. Men man kunne tydelig se at det var en liten "baby". Hender, ben og hode, alt var der.. Knakk sammen igjen, denne gangen var jeg heelt alene.. Lå på gulvet på rommet, å gråt.. Akkurat der og da angret jeg som faen..

Like etter kom morkaken, og det var bare gris.. Rakk ikke over potten før det rant, så over heeele rommet mitt..

Jeg var på sykehuset fra 7 om morgenen, til 7 om kvelden..

Etter aborten blødde jeg i 3 mnd i strekk.. SLITSOMT..

Det er i dag snart 3 år siden jeg tok abort, og jeg tenker enda endel på det.. Det er få personer som vet om dette, for jeg skjemmes litt.. Jeg angrer ikke på at jeg tok abort, for det var ett heelt upassende tidspunkt.. Men jeg tenker ofte på hvordan det hadde vært om jeg ikke tok abort..

Jeg vil bare minne om at hver enkelt opplevelse er individuell, så min opplevelse er kanskje ikke i nærheten av hva andre har opplevd..

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for veldig mange år siden, mens det fremdeles var en legenemd som skulle avgjøre om jeg skulle få lov.

Det var en meget ydmykende prosess å gå igjennom.

Min livssituasjon var veldig vanskelig da så det ble godkjent etter en del om og men. Jeg var på den tiden meget aktiv i forhold til selvbestemt abort. (70-tallet.)

Dere som er unge i dag og klager på "feministene". Hvor mye vet dere om hva de/vi har gjort for at dere har det enklere enn generasjonene før dere?

Og det gjelder også i høyeste grad unge menn av i dag.

Anonym poster: c548111f6cf939a1147ae83280223a32

[AnonymBruker]

Jeg har tatt to. Første gangen var jeg 18, ikke sammen med barnefaren. Jeg hadde mistanke en stund om at jeg var gravid, men testen var negativ. Var også hos legen hvor jeg tok negativ test. Skjønte etterhvert at jeg var gravid alikevel, og da viste det seg at jeg var 14-15 uker på vei. Måtte i møte med abortnemnda og fikk innvilget abort. Måtte føde fosteret på vanlig vis og lå på sykehuset en dag eller to. Jeg var helt alene om det den gangen, turte ikke fortelle det til noen.

Andre gangen var en vanlig kirurgisk abort. Var en stund usikker på om jeg skulle beholde det, men barnefaren var ikke interessert i det, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta det bort, hvis ikke ville jeg bli alenemor. Så ikke det som noen løsning, så jeg valgte abort.

Jeg tenker ikke veldig mye på dette. Noen ganger tenker man på hvordan livet hadde blitt hvis man ikke hadde gjort det, og hvordan mennesker disse ville ha blitt, men jeg angrer ikke, og har ikke psykiske problemer

Anonym poster: 58b00374f0b877758d21bb7dfa6ea5c8

[Gjest Gjest]

Jeg har tatt abort en gang. 32 år gammel. I et stabilt forhold. Ordnet økonomi. Høy utdannelse. Egen enebolig, god jobb, bra bil. Alt skulle ligge tilrette bortsett fra den ene detaljen at jeg over hodet ikke ønsker meg barn. Aborten var en konsekvens av at prevensjon svikter. Til de som påstår at prevensjon er ufeilbarlig - nei, den er ikke det.

På grunn av antatt sikker prevensjon tok det lang tid før jeg forsto at jeg var gravid. Var hos fastlegen i det jeg trodde var uke 8, og hun rekvirerte time på sykehuset for meg. Det tok en ukes tid før jeg fikk sykehustime, og det viste seg at jeg var kommet lenger i svangerskapet enn jeg trodde. Aborten ble foretatt kirurgisk i uke 11 + noen dager. Jeg var til undersøkelse på sykehuset én dag og fikk time til inngrepet dagen etter fordi jeg var kommet så langt.

Jeg følte intet annet enn lettelse da inngrepet var over. Det gjorde ikke vondt, og det verste var egentlig undersøkelsen på forhånd, der jeg fikk vite hvor langt jeg var kommet. Minuttene jeg måtte vente, fra de fastslo vha ultralyd hvilken uke jeg var i og til jeg fikk vite om de hadde mulighet til å utføre inngrepet før fristen, var nesten uutholdelige.

I etterkant tenker jeg ikke over aborten mer enn at jeg er glad for at jeg tok den og at jeg ikke har barn. Jeg er helt sikker på at det var et riktig valg. Fordi jeg hadde lest så mange skrekkhistorier om at "alle" angrer abort, spurte jeg fastlegen om det. I følge henne er det slett ikke slik at alle sitter med de verste kvaler. Det er faktisk de færreste som gjør det, og de som er sikre i sitt valg har minimal risiko for psykiske ettervirkninger.

[Gjest Gjest]

Er ikke i mot selve abort-loven. Men selv kunne jeg aldri gjort det. Jeg ble uventa gravid og det første jeg da tenkte var; javel, da blir vi foreldre. Mange rundt meg lurte på hva jeg skulle gjøre. Men i min verden er dette ett liv, som jeg ikke kunne klart meg uten og jeg tenker som så at skal man ha sex så får man tåle det om det skulle bli barn ut av det. Selvsagt kan andre få lov til å bestemme selv, men tanken på at hjerte slår og de kan føle smerte gjør tanken umulig for meg. Jeg var ikke klar da, men det blir man når man får møte vindunderet.

Ønsker ikke å kritisere noen her inne for deres valg, men ville bare legge til ett nytt perspektiv.

[AnonymBruker]

Er ikke i mot selve abort-loven. Men selv kunne jeg aldri gjort det. Jeg ble uventa gravid og det første jeg da tenkte var; javel, da blir vi foreldre. Mange rundt meg lurte på hva jeg skulle gjøre. Men i min verden er dette ett liv, som jeg ikke kunne klart meg uten og jeg tenker som så at skal man ha sex så får man tåle det om det skulle bli barn ut av det. Selvsagt kan andre få lov til å bestemme selv, men tanken på at hjerte slår og de kan føle smerte gjør tanken umulig for meg. Jeg var ikke klar da, men det blir man når man får møte vindunderet.

Ønsker ikke å kritisere noen her inne for deres valg, men ville bare legge til ett nytt perspektiv.

Det er jo flott du mener folk kan få lov å bestemme selv over egen kropp og valg, takk for at du synes det er en selvfølgelighet

Og om det hadde stått

"Jeg var ikke klar da, men det ble jeg når jeg fikk møte vindunderet. " så hadde det og vært litt mer i tråd med hva du skriver med at du ikke ønsker å kritisere noen.

men takk for perspektivet, jeg angrer overhode ikke på at jeg tok abort aldri angret et sekund engang, beste valget jeg har gjort.

Anonym poster: b6976b552c11a60de5bfb309d076db44

[Gjest Lara89]

Jeg gikk på p-piller, men ble likevel gravid. Jeg er midt i utdanning og kan ikke tenke meg å ha barn på hvertfall 7 år. Tok medisinsk abort for et halvt år siden da jeg var 7 uker på vei.

Synes ikke det var et vanskelig valg å ta i det hele tatt. Ikke tenkt noe særlig på det i ettertid. Det var riktig valg for meg å ta, ingenting å angre på. Det er (i mine øyne) ikke et barn, så jeg tenker ikke på hvordan "barnet" ville bli/ha det senere.

Selve aborten gjorde helt insane vondt. Jeg lå på badegulvet og gråt i 6 timer.

Nå har jeg p-stav og krysser fingre og tær for at ikke dette prevensjonsmiddelet også skal svikte.

Endret 6. juli 2012 av Lara89