Fosterforeldre for egne tantebarn

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Ja, så skjedde det som ingen ønsket.

Min søster mistet retten til barnet sitt av diverse grunner som jeg ikke vil ramse opp her.

Barnet, som er under 2 år, er blitt plassert i sånn hurtigløsning hos en famile, midlertidig.

Jeg og samboer er blitt spurt om å vere fosterforeldre.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har lyst å ta barnet inn, siden det er jo tross alt familie, og bedre å vere hos oss enn hos fremmede - et helt annet sted i landet.

Men hva vil det gjøre med forholdet til oss og min søster og mannen?

Om vi får barnet, vil jo vi bestemme hvordan livet skal vere, og de som egentlig er foreldrene må følge våre spilleregler.

Nå er det sånn at de selv ønsker at vi skal ta barnet inn, slik at det ikke blir sendt bort, men vi aner jo ikke hvordan en sånn situasjon kan utarte seg over tid

Jeg vet endel om det å vere fosterfamilie, men ikke det å vere det for noen så nære.

Er det noen har som har tatt til seg enten nevøer/nieser, eller andre nære familiemedlemmer som kan fortelle meg litt om hvordan det er?

Har ikke lyst å ofre våre liv for dette, for jeg vet at barnet sannsynligvis vil få det godt i en annen fosterfamilie også.

Det er så mye å tenke på, og hodet mitt snurrer rundt nå føler jeg.

Sambo er ikke helt med på tanken, men han mener det er rett og rimelig at det skal diskuteres.

(Han er god på å argumentere, og klarer som regel å få det som han vil... )

Kan jeg ringe barnevernet og få råd og tips med dem?

Aner virkelig ikke hva som er rett for oss å gjøre her.

Gjør vi det, så blir det for barnet sin del, og fordi da har vi det innenefor familien.

Jeg gjør det ikke for min søster sin skyld, hun har rotet det til for seg selv, og vi har vel forsåvidt sett dette komme, men håpet på de skulle klare å ta seg sammen, både hun og ham...

[Gjest Smaragd]

Åj det hørest komplisert ut...

Har dessverre ingen gode råd til deg om dette, følte bare for å gi deg en god

[Gjest Gjest_Meg_*]

Oi... Ja, hva skal jeg si. Min første innskytelse er: Hold deg unna! Ikke begi deg inn på dette! For jeg er selv fostermor i en tilsvarende situasjon, og du store tid hvor mange utfordringer vi har fått som vi ikke hadde venta. Etter samtale med andre i samme situasjon har vi også lært at det å være fosterforeldre til barn i slekta/nettverket oftest er langt mer utfordrende enn vanlige fosterhjem, og fosterhjem er utfordrende nok i seg selv.

Men på den andre siden så er jo alle tilfeller ulike, så kanskje kan det bli relativt enkelt for dere. Og til syvende og sist er det jo barnets beste man tenker på, og det kan ikke jeg vurdere ut fra det du skriver.

Uten å gå i detalj kan jeg si at det som har vært særlig utfordrende for oss (og for mange andre fosterforeldre til barn i slekt/nettverk) er at store deler av nettverket blir involvert og til tider står vi midt i store konflikter som har ringvirkninger langt utover vår lille familie. Vi har opplevd at biologiske foreldre som i utgangspunktet tryglet oss om å ta barnet i ettertid har snudd seg mot oss og gjør alt de kan for å vise at vi ikke duger, hva som helst for å hevde seg selv. Det kom som et sjokk på oss, vi hadde aldri forventet den helomvendingen. I tillegg er man jo som fosterforeldre generelt under stadig overvåkning av barnevernet (mest i starten), og her blir vi samtidig "overvåket" av biologiske foreldre, besteforeldre og andre slektninger som mener de har sin fulle rett til å bestemme hvordan ting skal være hjemme hos oss. Vi prøver etter beste evne å beholde en rolig stemning og dempe konflikter, men iblant er det rene vepsebolet rundt oss.

Men for all del, vi kan ha vært særdeles uheldige eller vi kan ha taklet ting helt feil. I deres tilfelle kan det hende at det går strålende.

Men viktigst av alt er at du og samboeren går 100% inn for oppgaven dersom dere blir fosterforeldre. For barnet trenger en så stabil livssituasjon som mulig og det er ikke bare å gi opp etter et år eller to og sende barnet videre. Vær sikre på at dere vil dette, og at dere er tøffe nok til å stå i det hvis det blir problematisk.

[Gjest Gjest]

Jeg kan si litt om hvordan en venninne av meg opplevde det.

Barnas foreldre var veldig takkmelige når de var edru, for at hun (og mannen) kunne være fosterfamilie for barna deres, og de gjorde alt de kunne for å gjøre situasjonen lettere for dem.

Det tøffeste var da foreldrene var ruset, og ønsket å møte eller snakke med barna sine, og fosterforeldrene måtte si "nei", for så å bli møtt med beskyldninger og trusler.

Det var mange tøffe tak, men heldigvis hadde fosterforeldrene mye støtte fra barnevern og annen familie.

De sier at de ville gjort det samme på nytt igjen, fordi de positive sidene langt på vei annulerer de negative sidene ved å være fosterforeldre til et familiemedlem.

I dette tilfellet fikk foreldrene tilbake foreldrerett og omsorgsrett etter ca 18 mnd, og har gått med på å bli fulgt opp av barnevernet helt til yngste barnet er 18.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde vært villig til å ofre ganske mye for min nevø. Selvfølgelig hadde jeg tatt han i mot om det var mulig. Det er jo tross alt familie.

Ja, det kan være veldig tøfft, men hadde aldri tilgitt meg selv om vi ikke hadde gjort det.

[inga:)]

ingen gode råd å gi, men har selv vert fosterbarn hos tante+onkel, og var glad jeg kunne få være hos fam. istedet for hos ukjente...

[Gjest Gjest_Lena_*]

Jeg hadde vært villig til å ofre ganske mye for min nevø. Selvfølgelig hadde jeg tatt han i mot om det var mulig. Det er jo tross alt familie.

Ja, det kan være veldig tøfft, men hadde aldri tilgitt meg selv om vi ikke hadde gjort det.

Hadde det bare vært tøft for de voksne så... Men det er ofte tøft for både fosterbarnet og andre barn i familien også. F.eks. blir fosterbarnet satt i en vanskeligere lojalitetskonflikt, fordi barnet plutselig "må" mislike tante og onkel av hensyn til foreldrene. Eller fosterforeldrenes egne barn blir dratt inn i en konflikt der de "mister" slekt og familiemedlemmer fordi hele familien blir splittet rundt fosterhjemsplasseringen. Det er ikke bare opp til fosterforeldrene, de kan gjøre en så god og heroisk innsats som menneskelig mulig, men det hjelper ikke barna når resten av slekta ikke tar sitt voksne ansvar.

I mange tilfeller vil det være best for barnet å komme til slekt. Men for noen er det best å komme til "fremmede" (de er ikke fremmede lenge), og kunne fortsette å ha et godt forhold til resten av slekta si.

[Gjest Gjest]

Hei

Forstår godt at du både føler og ønsker å ta vare på ditt tantebarn, samtidig som du også ser de vanskeligheter som kan dukke opp. Tenk deg veldig godt om før du/dere gjør valget.

Ofte er det også snakk om avlastningshjem ved fostehjemsplasering. Hva om dere tok på dere en slik oppgave. Da ville dere ikke hatt det totale ansvaret men dere ville beholde god kontakt med barnet. Dere ville være de som er med på å hjelpe barnet til å holde god kontakt med resten av familien. Du ville også fortsatt da få være den gode tanta som barnet trenger.

Det kan være vanskelig å være fosterforeldre til barn i egen familie. Det er jo ofte vanskelige og komplekse problemer som ligger til grunn for en fosterhjemsplasering. Din relasjon til din søster kan også bli veldig vanskelig.

Jeg har selv vært i situasjon der jeg har måttet ta ansvar for tantebarn i noen sammenhenger. Det var da viktig at barnet fikk være med familien, men barnet ville ikke forholde seg til mor (noe som barnevernet og barnet var enige om). Selv det var til tider vanskelig.

[Gjest Gjest]

Har sett eksepel på besteforeldre som fosterforeldre, og det falt dessverre ikke helt heldig ut, da det fungerte dårlig å skille rollene.

Tror kanskje det beste er det som ble foreslått, å fungere som avlastning for fosterfamilien for å fortsatt holde kontakten.

[Kara W]

Du har fått mange gode råd, og det er kun du som kjenner situasjonen i sin helhet. Ta en prat med barnevernet, de har masse erfaring i slike situasjoner. Dersom barnevernet anser det som best at barnet har minimalt med kontakt med foreldrene tror jeg at jeg hadde latt være, f.eks. Hvordan takler din søster situasjonen? Dersom hun føler seg veldig urettferdig behandler hadde jeg også latt være, for å slippe å komme imellom og måtte ta sider (selv om du i utgangspunktet er helt enig i avgjørelsen). Dersom søsteren din virker fornuftig og ser at dette er til barnets beste, og ønsker å gjøre om på situasjonen slik at hun kan ha barnet hos seg igjen om et par år, så hadde jeg vært mye mer villig til å stille opp. Hør også med resten av familien hva de synes om situasjonen. Du kan ende opp som den slemme som stjal barnet fra din søster og nå nekter henne hennes rett som mor (selv om dette selvfølgelig ikke er situasjonen!) Dersom noen i nermeste omgangskrets er imot avgjørelsen om mistet omsorgsrett så tror jeg ikke at jeg hadde hatt styrken til å stå imot dem, ihvertfall.

Uansett ønsker jeg dere lykke til! Jeg er sikker på at dere kommer frem til det som er det beste for barnet og hele familien