Hvem tar ansvar for relasjoner hos dere

[Gjest Gjest]

Jeg befinner meg i en slags krise om dagen, der jeg innser at dersom jeg ikke er den som tar ansvar for alle relasjoner. Så er det faktisk ingen relasjoner!

Jeg er den som tar hovedansvar for parforholdet vårt, barna våre, familielivet vårt innenfor husets fire vegger. Jeg passer på at alle får sine behov dekket. Og går ofte "sulten" selv. Noe av nødvendighet, små barn osv. Jeg er blitt veldig flink til å fortelle min mann nøyaktig hva jeg trenger. Og dette fungerer bra.

Det som har sluttet å fungere nylig er relasjoner til øvrig familie. Jeg innser plutselig at dersom jeg ikke konsekvent justerer meg og mine følelser, passer på, gir omsorg, lytter, henter, gir, og sørger for. Så rakner alt. Og når alt rakner må man ha en syndebukk = meg.

For å gi et eksempel, det gikk akkurat opp for meg at hadde det ikke vært for meg og min innsats, så hadde ikke min mor hatt noe forhold til mine barn. Hun tar aldri kontakt med dem, gjør aldri noe for dem, spør aldri dem, er aldri der for dem. Hun går konsekvent igjennom meg. "Hvordan går det med barna?".

Og dette er en skjør balanse, for i det øyeblikket vi ikke fungerer optimalt sammen (som i at jeg justerer meg) så går det ut over barna. Hun beskylder meg for å nekte kontakt, og de får ikke se henne (bor langt borte). Barna sier at de ikke føler de har noe tett forhold til henne, "hun er bare der". og jeg sliter med enorm skyldfølelse. Uten å ha gjort noe galt. Jeg bare makter ikke løpe rundt og passe på mer!

Det samme mønsteret gjelder for mange av relasjonene i livet mitt, jeg løper rundt og passer på. Følger opp. Og får egentlig aldri noe tilbake! Jeg er sliten.

Hva tenker du om dette og hvordan har dere det med slike ting?

[Tobbi]

Jeg har det ikke helt som deg, men kjenner meg likevel litt igjen. Jeg tar mer ansvar enn samboeren gjør, ved at jeg minner han på å ringe foreldre og søsken. Han husker ikke på det selv, og de er nok litt lei av at det alltid er de som må ta kontakt så de venter nok på at han skal ta initiativet iblant.

Har det også litt sånn i forhold til andre familiemedlemmer, at hvis ikke jeg tar kontakt så har vi knapt noen kontakt i det hele tatt. Men jeg skriver det av på travle liv og glemsomhet. Det plager meg ikke veldig i hverdagen.

[Thomasine]

Jeg befinner meg i en slags krise om dagen, der jeg innser at dersom jeg ikke er den som tar ansvar for alle relasjoner. Så er det faktisk ingen relasjoner!

Jeg er den som tar hovedansvar for parforholdet vårt, barna våre, familielivet vårt innenfor husets fire vegger. Jeg passer på at alle får sine behov dekket. Og går ofte "sulten" selv. Noe av nødvendighet, små barn osv. Jeg er blitt veldig flink til å fortelle min mann nøyaktig hva jeg trenger. Og dette fungerer bra.

Det som har sluttet å fungere nylig er relasjoner til øvrig familie. Jeg innser plutselig at dersom jeg ikke konsekvent justerer meg og mine følelser, passer på, gir omsorg, lytter, henter, gir, og sørger for. Så rakner alt. Og når alt rakner må man ha en syndebukk = meg.

For å gi et eksempel, det gikk akkurat opp for meg at hadde det ikke vært for meg og min innsats, så hadde ikke min mor hatt noe forhold til mine barn. Hun tar aldri kontakt med dem, gjør aldri noe for dem, spør aldri dem, er aldri der for dem. Hun går konsekvent igjennom meg. "Hvordan går det med barna?".

Og dette er en skjør balanse, for i det øyeblikket vi ikke fungerer optimalt sammen (som i at jeg justerer meg) så går det ut over barna. Hun beskylder meg for å nekte kontakt, og de får ikke se henne (bor langt borte). Barna sier at de ikke føler de har noe tett forhold til henne, "hun er bare der". og jeg sliter med enorm skyldfølelse. Uten å ha gjort noe galt. Jeg bare makter ikke løpe rundt og passe på mer!

Det samme mønsteret gjelder for mange av relasjonene i livet mitt, jeg løper rundt og passer på. Følger opp. Og får egentlig aldri noe tilbake! Jeg er sliten.

Hva tenker du om dette og hvordan har dere det med slike ting?

Uff, det hørtes ikke greit ut!

Jeg er vel litt av den her hjemme også...passer på at bursdager huskes, sørger for at alt er gjort (selvom jeg delegerer ut oppgaver!!) innen natten kommer. Trenger ikke mere stress om morgenen enn nødvendig...

Likevel har det vist seg at når jeg IKKE er der (var 1 uke borte), så ordnet det seg likevel! Kanskje ikke hele tiden slik jeg ønsker det, men dog. Og det er vel det viktigste?

Sånn du har det med mor din, har vi det med far til min mann. Men jeg sa tidlig ifra at JEG ikke kom til å stå på pinne for at han skulle ha kontakt med sine barnebarn. Det har gått i rykk og napp, men de gangene barna er sammen med ham - koser de seg max! Det ser jeg og det er bra!

Kanskje du bør "slippe opp litt"? Begynne å ta hensyn til deg selv, og hvis barna ikke fikk med seg pølser til grillinga en dag, eller det faktisk ikke er tid til å klemme inn et besøk til mormor, nei da får det bli slik da! Så er det noe med å si rett ut til mormor at du faktisk har så mye å gjøre at om hun ønsker å treffe barnebarna sine, så må hun komme til dere! DU kan ikke alltid ordne ALT!!!

Nei, dette ble lovlig langt , men håper du kanskje fikk NOE ut av det?

Pass på deg selv!!

[Gjest Dhanu]

Jeg tar ansvar for relasjonene på min side av familien. Hyppigheten varierer, men kontakten er tett og god.

Jeg tar ikke ansvar for relasjoner med mannens familie. Jeg tenker som så at vi er i 2010, og hvis jeg vil være likestilt så kan jeg ikke "ta over" hans ansvar. Vel er ikke relasjonene like gode, men jeg vurderer ikke det innunder min dårlige samvittighet. Klart det er synd da, for jeg ser jo hvor stor glede ungene har av besteforeldre og tanter/onkler på min side, og det går de glipp av på fars side.

Internt i familien er det jeg som er limet, og det er helt greit for meg. Ungene er mer knyttet til meg enn til mannen, og mannen mer til meg enn til ungene. Det eneste potensielle problemet jeg ser, er ved et eventuelt brudd, da avtalen mellom mannen og meg er at han da skal ha daglig omsorg for minstemann (jada, jeg vet det er en sær avtale å inngå når forholdet er godt). Ettersom jeg har et langt nærmere forhold til min familie ville jeg hatt et langt bedre nettverk å spille på som alenemor. Men igjen - ikke min dårlige samvittighet.

[Gjest Gjest]

TS her. Takk for gode svar.

Men jeg lurer på, får dere LOV å sette grenser for en relasjon som bent ut er helsefarlig? Eller vil resten av familien forlange hodet ditt på et fat?

Det er nemlig der jeg har havnet, jeg makter ikke mer og har sagt fra. Alle hater meg for det. Og jeg føler meg ensom og innser at jeg har gjort alt jeg har gjort i alle år, nettopp fordi jeg har visst at dersom jeg sier nei. Så ender jeg her. Jeg har sviktet meg selv føler jeg. Og ønsker at jeg var tøff nok for lenge siden. Før barna kom.. Barna er mitt svakeste punkt og blir brukt hensynsløst mot meg.

[Thomasine]

Hva mener du med en relasjon som er helsefarlig?

Høres ikke sunt ut... Det er vel ikke bare LOV men RETT og KRAV til å sette grenser for en slik relasjon??

Og du sier at alle hater deg fordi du, for en gangs skyld?, har stått på egne krav og sagt imot?

Javel, men da er det slik? Men tror du helt ærlig det "hatet" varer særlig lenge?

De er nok bare veldig overrasket (veldig, veldig skuffet ) over at du har NEI i din munn...og hvis de faktisk ikke likte deg for annet at du alltid stilte opp - ja da kan det vel være det samme? Vet det er tungt, men måte på!!!

Da får du heller skrive til meg så kan vi bli venner!!!

Bedre lykkelig alene, enn ulykkelig med andre...ellers noe sånt er det vel et orrdtak som sier...