Skillsmisse og vanskelig samarbeid.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Uff jeg er så lei meg og deppa nå, har så utrolig mange tanker.

Må bare skrive de ned ett sted. Jeg er en dame i 30 årene som er skilt, 2 barn, deltomsorg pga jobbsituasjon.

Det var jeg som ville skilles. Etter 10 år i ett dårlig ekteskap orket jeg ikke mere. Jeg var blitt en jeg ikke likte og jeg mistrivdes å bo ilag med en jeg heller ikke likte. Så vi går hver til vårt. Bor ganske i nærheten av hverandre.

Jeg hatet å bo sammen med en som ikke eide ordensans, ikke betalte regninger, fikk inkassobrev, kjøpte ting vi ikke hadde bruk for som jeg ikke visste om.. sa han gjorde ting han ikke hadde gjort osv.

Sånne ting er påvirkelige. Jeg har alltid vært flink å spare og sorterer regninger i permer osv, på slutten av vårt ekteskap var jeg iferd med å bli like "careless" som han og det var jeg som betalte ferier og nye møbler eller oppussingsobjekter osv. Han hadde det litt stramt alltid.

Nå er det 2 år siden vi flyttet hver til vårt. Jeg kjøpte han ut og bor i huset. Jeg betaler regningene mine i tide og følger opp ungene den uken de er hos meg. Så klart. Når de er hos han...da har de plutselig "ikke lyst" til å gå på aktivitetene sine, og han vil jo ikke tvinge de - ! Han har ikke betalt sfo regnigen for det ene barnet vårt (vi har ett hver) på 6 mnd og skylder mye for å si det sånn. H*n må slutte på sfo og jeg får heller ikke betalt for h*n før han har gjort opp gjelda si. Han påstår at han ikke har fått jakker til barna som han har fått, så dukker de opp 2 mnd senere -selvsagt hos han. Mobilen til barn nr1 ble borte hos han, jeg skaffet da en ny med nytt kort, han fant igjen mobilen etter 6 mnd. Inntullet i ett laken visstnok. Jeg kjøper alle uteklærne deres, sko, votter, luer osv. Han gjør det bare ikke og hvis ikke jeg gjør det - går det utover barna. De har ikke med seg venner hjem når de er hos han, dvs jeg har unger hjemme her hele uka jeg har de for å "ta igjen".

Overnatting og hele styret.

Sist hadde han glemt å legge viktige saker i sekken til minste. Han sjekker ikke penalet deres, slik jeg gjør hver kveld for å se at blyanter er spisset og at alt er ok.

Han setter på ungene klær som vi delte mellom oss for 2 år siden, siden den gang har jeg kjøpt utallige str. større i klær til begge. Så de ene uka ser ungene ut som "slubburter" og den andre forhåpentligvis vanlige. han følger aldri minste på sfo (1.kl) men sender de sammen til skolen og lar eldste hente minste når de skal hjem. Jeg følger og henter minste på sfo og rydder i hylla og sjekker at h*n alltid har skifteklær ekstra votter osv.

Jeg merker at jeg virkelig hater han. Jeg hater han for at han tror at han passer og følger så godt med på de.

Han er ordentlig rotehans og alt flyter, syns jeg. Vi krangler selvsagt en god del, fordi jeg da selvsagt *næger" om at ting ikke blir fulgt opp. Han reagerer med å bli sint og å legge på røret hvis vi snakker på tlf. Dermed blir det konfrontasjoner foran barna når vi sees - for det er jo kontaktpunktene våres - levering og henting. Jeg syns han er forferdelig uspiselig og orker egentlig ikke synet av han i det hele tatt. Han har hatt 2 kjærester siden bruddet vårt og er fortsatt samme den siste. Hun virker veldig søt og grei mot ungene og det syns jeg er fint selvsagt. Nå sist ble det fryktelig krangling pga ting han ikke hadde fulgt opp at han rygget med bilen bakover mens jeg sto og snakket med han gjennom bagasjeromsdøren til bilen. Jeg måtte da gå bakover siden han rygget. Ungene kom ut og så det hele. Det er selvsagt ikke heldig for han. Jeg klikker i vinkel for jeg syns han er så sløv og det er ikke bare det at han glemmer en og annen ting, det er ett mønster. Jeg sendte inn skillsmissepapirene for ett år siden og han har fortsatt ikke greid å få ordnet sine papirer.....er det mulig lissom.

Nå tar han på seg helterollen og har utrolig nok greid å sende en mail til familievernkontoret ang samtale pga den siste episoden med bilen og ryggingen. Han mener jeg ikke greier å beherske sinnet mitt og han har fullstendig rett - fordi når han legger på røret når vi snakker sammen blir jeg ganske frustrert siden vi ikke får snakket ferdig og da blir det tatt foran barna. Derfor.

Jeg vet ikke om jeg orker å sitte i samme rom som han engang. Hadde han fulgt opp ungene sine og husket avtaler og div hadde vi jo ikke trengt å krangle. Jeg bryr meg nada hva han driver med utenom ungene. Men mener at når først ungene må han 2 hjem er det virktig at vi gjør det vi kan for at iallefall disse tingene er på stell.

Jeg er så utafor over disse tingene at jeg tror snart jeg blir statestikk enten på den ene eller den andre måten hvis jeg tenker noe mer på det.

På den andre siden lurer jeg på om jeg skal drite i den uka de er hos han. Snakke med trenere og aktivitetsledere om at den uka de er hos far er det bare ett pluss om de faktisk dukker opp på de ulike tingene. Og dersom de skal begynne på nye ting å spørre om det er greit at de går annen hver uke. Jeg aner ikke hva eller hvordan jeg skal gjøre ting for at jeg skal slippe å tenke så mye på at eksen iriirterer meg så inne i helvete mye.

Sorry for at dette ble langt, rotete og kanskje mye uten kommma og punktum men jeg måtte bare få det litt ut av systemet og kanskje noen hører mine tanker her.

[Gjest regine ii]

det var det der med å ønske seg at ting var annerledes enn de faktisk er.

Dersom det nå er sånn at barna SKAL ha delt bosted, ja da må du leve med at ting "flyter" når de er hos far. Du har i prinsippet ingenting med hva og hvordan han gjør ting, han må jo få lov til å være far ¨på sin måte, må vite.

Hvis du mener at dette ikke er bra for barna, verken slik eller sånn, ja da må du jobbe for å få omsorgen på heltid, slik at barna "bare" er hos faren i helger f.eks. Da er det som regel mye mindre å følge opp, og det er ikke så farlig om det flyter. Personlig ville jeg ikke overlatt så mye ansvar på en som ikke var villig itl å ta det, syns ikke det er rettferdig overfor barna.

Du må innse at faren ikke kommer til å endre seg. Uansett hvor mye du kjefter eller tilrettelegger. Du visste jo hvordan han var, så hvorfor tror du at han blir mer "ansvarlig" bare fordi dere ikke bor sammen lenger? Du greide ikke å oppdra han da dere var gift - så da er det vel ingen grunn til å tro at du skal greie det nå.

Jeg syns ikke det høres ut som en bra situasjon for barna å bo sånn, dels pga ustrukturen du beskriver hos far, men og fordi det tydeligvis blir sinnsykt mye bråk foran og rundt ungene mellom dere.

Som du selv sier: du må trekke deg helt ut den uka ungene er hos faren. Du kan ikke oppdra han, og sånn som det er nå lager du og mye styr for ungene. Dette er prisen for at ungene skal ha delt bosted.

Når det gjelder det med skilsmisse så får du det når dere har bodd fra hverandre i over to år - helt uavhengig av om far sender inn de nødvendige papirer eller ei. Så det kan du bare legge fra deg som bekymring og masetema. Det tar litt lenger tid, men vil altså ordne seg.