Utfordringene?

[Gjest Til Steforeldre]

Jeg lurer på hvilke utfordringer det er i starten som stemor / kjæresten til far, spesielt med små barn.

Selv om vi har det aldri så koselig sammen, så er det en del av meg som føler seg lei og trist når vi har samværet. Jeg blir fryktelig fort sliten. Jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler.

Nå tenker jeg ikke på at jeg blir lei av ungene, men får mer en sånn utenfor følelse

Noen erfaringer? Når går disse "følelsene" over?

[Gjest AnonymBruker]

Skulle gjerne visst svaret på dette selv...

[Gjest oppforung]

Hei.

Når en har kjæreste som har barn fra før vil det ta tid å få tilhørighet til den nye familien. Forelskelse gjør at en ønsker å være alene med den en er forelsket i. Barn kan da lett bli en konkurent om den tiden du faktisk har til rådighet med din kjære.

Slike tanker kan lett gi dårlig samvittighet da det gir en litt ekkel følelse å innse at en er missunnelig på barnet. Negative tanker medfører at en blir fortere sliten.

Kan det være noe av dette du sliter med?

Liv

[Gjest AnonymBruker]

Aner ikke når, eller om det noen gang vil gå over.

Det er vanskelig det der. Jeg vil gjerne være nummer èn i min kjærestes liv, i alle fall ganske ofte,- men ungene har den plassen for evig og alltid. Slik er det, jeg vet det, og blir trist når jeg tenker på det.

Ungene (tre tett på hverandre i alder) er trivelige og vi funker bra sammen her, men jeg føler dette som et evig sug når det gjelder mine krefter; det er jo ikke en liten overgangsfase, men vil holde på så lenge ungene er unger og bor hjemme.Kanskje fortsetter det videre også. Det blir mange års hard jobbing, uten at jeg kjenner at jeg får tilbake det jeg trenger.

Fra å være enslig og til å komme inn i en helt ny setting i livet, er det en ganske hard overgang/virkelighet å få rett i fanget. Det er høyt aktivitetsnivå, mye støy, mange behov og oppgaver. Jeg liker unger, er ikke redd for å brette opp ermene og delta i ting som kanskje krever sin mann/kvinne fullt ut, men jeg føler det som om jeg har vært gift i førti år. Føler meg sliten og ser tidvis litt dystert på fremtiden. Det burde ha vært mere trivsel sammen med kjæresten min på dette stadiet av forholdet, men vi er bare slitne.

Det skal ikke være lett.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg føler meg fortsatt utenfor men har nå blitt vant til det. Barna har blitt ganske vant til at jeg er der og er inkluderer meg selv.

Det som skremmer meg litt er hvordan det blir når ungene blir eldre. I følge mor til ungene har jeg ikke lov til å være med på noen aktiviteter slik som skolearagement, bursdager etc.

Jeg knytter meg veldig til barna og vil gjerne være der når de gjør noe de vil vi skal se eller være med på. Føler jeg på en måte alltid må svare nei og skuffe de..

Kanskje vi bare må bli vant til det og.... ?

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg fortsatt utenfor men har nå blitt vant til det. Barna har blitt ganske vant til at jeg er der og er inkluderer meg selv.

Det som skremmer meg litt er hvordan det blir når ungene blir eldre. I følge mor til ungene har jeg ikke lov til å være med på noen aktiviteter slik som skolearagement, bursdager etc.

Jeg knytter meg veldig til barna og vil gjerne være der når de gjør noe de vil vi skal se eller være med på. Føler jeg på en måte alltid må svare nei og skuffe de..

Kanskje vi bare må bli vant til det og.... ?

Dette med å ikke delta i nevnte aktiviteter synes jeg er tull.

Jeg er far og eksens nye kjæreste er aktiv både mht fritidsaktiviteter og annet i den grad han orker å ta ansvar (han har også barn fra tidligere). Eksens tidligere kjæreste var imidlertid en drittsekk.

Jeg håper at mor til barna (i ditt tilfelle) innser at hun bare påfører barna sorg pga dette. De forstår helt klart at mor og far (og mor og du) ikke er bestevenner, men de har sikkert problemer med å forstå hvorfor). Tiden leger de fleste sår (eller du lærer deg å leve med det). Sånn blir det sikkert for dere også. Forhåpentligvis får du delta i bursdager, etc før barna blir for gamle. Det fortjener BARNA.

[Gjest annemor30]

Jeg er ikke ste-forelder, men mannen min er stefar til mine barn. Jeg kan ikke svare for hvordan han føler/følte det når han ble sammen med meg, jeg vil fortelle dere ste foreldre hvordan mine barn følte/føler og mine følelser:

Vi var sammen en god stund før barna ble involvert, vi snakket masse om hvordan jeg prioriterte dvs barna mine kommer alltid først. Hvilke rolle han "måtte" ha, hvilke roller han "ønsket" å ha, slik at vi var enige om hvordan vi som voksne skulle få til dette. Han behandler barna som sine egne, på godt og vondt med korreksjoner og ros. Ungene har fra dag en godtatt han, eldste har hatt en episode der han sa at: du er ikke pappan min, hvor mannen min snakket med han og forklarte at nei, du har en pappa allerede som er glad i deg, men jeg er også glad i deg og er glad for at jeg får være en del av livet ditt og jeg skulle gjerne vært pappan din, men jeg vil være en god voksen person i livet ditt og hjelpe deg i fremtiden hvis du lar meg få lov til det. Jeg er ikke her for å ta plassen til pappan din, jeg er her for å hjelpe pappan din å være pappa(dette var snakket med bio pappa på forhånd at min mann kom til å være en farsfigur på lik linje med biofar noe biofar syns var greit,de har forøvrig ingen kontakt idag)Gutten gråt sine modige gutte tårer og har i ettertid sagt det var pent og voksent sagt og han trengte å høre at ingen skulle ta pappaens plass. Pr idag er det ingenting som tyder på familiebildet at vi er en moderne familie. Så til dere steforeldre: engasjer dere som bio foreldre, vis barna at dere bryr dere:-) Hos oss er dette bare solskinn, og har gått bra, jeg sier ikke at der dette ikke går bra at det skyldes steforeldre parten:-)

[Phaedra]

Jeg lurer på hvilke utfordringer det er i starten som stemor / kjæresten til far, spesielt med små barn.

Selv om vi har det aldri så koselig sammen, så er det en del av meg som føler seg lei og trist når vi har samværet. Jeg blir fryktelig fort sliten. Jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler.

Nå tenker jeg ikke på at jeg blir lei av ungene, men får mer en sånn utenfor følelse

Noen erfaringer? Når går disse "følelsene" over?

Slik var det for meg i mange år (2-3 år). Jeg kan repetere noe jeg svarte i en annen tråd om samme tema, om hvordan jeg følte situasjonen som "nybakt" stemor var: Etter at jeg hadde blitt introdusert for min (nå) manns barn så oppdaget kjapt jeg et par ting: jeg fikk ikke automatisk autoritet fordi jeg var den voksne kjæresten til faren, hverken fra barna, moren eller den framtidige svigerfamilien; Jeg ble ikke automatisk glad i barna, det krevde faktisk en anstrengelse fra min side - og det tok noen år før jeg kunne si at jeg var glad i dem (fram til da så bare "likte" jeg dem); Jeg hadde ofte en følelse av at avgjørelser var utrolig vanskelige og gikk rundt med en idé om at mødre hadde et naturlig innstinkt som fortalte dem i enhver situasjon hvordan de skulle håndtere den. Dette gjorde meg veldig usikker fordi alt alltid måtte avveies på alle mulige måter. Fant senere ut at dømmekraften min ikke var så ille og at voksne også har lov til å ta feil avgjørelser ; Jeg ble ufattelig sliten av barna mentalt. Kunne være sammen med dem en helg helg og føle at hodet mitt var fullt, at jeg ikke hadde noe tid for meg selv, at ungene skulle ha oppmerksomhet hele tiden osv. (uten at de egentlig gjorde noe galt). Dette ga seg med tiden; Jeg var sjalu på mange ting, og følte at det ikke var lov til å være sjalu på barn. Men det var ikke en følelse som var spesielt enkel å kvitte seg med og det er ikke lett å slite både med sjalusi og følelsen av at man ikke har lov til å være sjalu - på samme tid; Barna var minst like usikre som meg på hvordan vi skulle klare å balansere forholdet vår, og hvordan vi skulle forholde oss til faren. Dette løste seg også med tiden.

Dette var de største utfordringene for meg. Nå er barna tenåringer, faren og jeg er gift, barna og jeg har blitt utrolig glade i hverandre, og vi har helt andre utfordringer enn det vi hadde da

Følelsen av å være utenfor og sjalusien gikk over samtidig. Jeg var også alltid veldig påpasselig med at barna aldri fikk med seg at jeg hadde disse følelsene, mens jeg var veldig åpen ovenfor kjæresten min om at jeg hadde disse problematiske følelsene, at jeg ikke trodde at han kunne gjøre noe særlig med dem annet enn å gi meg tid, og at jeg på en eller annen måte skulle fikse det selv. "Fiksingen" skjedde ved at jeg en dag våknet og alle de usikre følelsene var borte, så jeg vet ikke hva som gjorde at det plutselig fungerte.

Det er vanskelig å ikke være nr.1 i livet til kjæresten, og du kommer nok heller aldri til å bli nr.1 (for det forutsetter at han setter deg foran sine egne barn, og en slik mann ønsker i hvert fall ikke jeg å ha), men du vil alltid være viktig for ham - på en annen måte. Og akkuratt nå så har sikkert barna også en haug med følelser i forhold til deg, og faren har sikkert også en haug med følelser og prøver å balansere hele forholdet mellom deg og barna, og da er det muligens ingenting som føles naturlig eller trygt for noen av dere. Så jeg tror det er noe annet som kan gjøres enn å ta tiden til hjelp.