Ville det hjulpet?

[Gjest Gjest]

Jeg føler at angsten øderlegger livet mitt. Vet ikke om jeg har direkte angst da, har ikke fått noen "diagnose" Men psyken min er ikke helt topp. Skal prøve å gjøre dette kort. Det jeg lurer på, er egentlig om noen har slitt med ca det samme, men blitt frisk eller bedre ved å kanskje starte på noen slags angstdempende piller.

Jeg vet av erfaring at slike piller kan være direkte farlig om "rette " personer begynner på dem, å er der jeg er skeptisk til meg selv.

Kan nevne noen av problemene mine,

-Jeg har et veldig dårlig forhold til mat, den ene uken sulter jeg, den andre overspiser jeg. Den uken hvor jeg overspiser blir jeg deppet, gråter hver kveld å sliter med å sovne.

-Vil veldig gjerne få et normalt kosthold, men er vansklig når alle andre i familien er naturlig tynne å kan spise det de vil uten å gå opp i vekt, noe jeg IKKE kan.

-Vil gjerne ut å jogge, men tør ikke. Tørr sjeldent å gå tur på dagtid, å da hvertfall ikke å jogge. Sent på kvelden /natten kan jeg gå tur, om jeg har brukt lang tid på badet. Ofte ombestemmer jeg meg når jeg kommer ned i gangen, ser ikke ut som jeg gjorde da jeg kom ned fra badet.

-Kan ikke dra ut på byen alene, sammen med noen går det som regel bra. Men ofte kan jeg plutselig føle meg dårlig, nesten litt redd, ofte deprimert.

-Er ofte deprimert ( Det har sin grunn, kan ikke gjøre noe med det, da det gjelder et dødsfall. De andre problemene mine har blitt værre etter det)

Ja, det var noe av det. Tok friår fra skolen det året som var / er å angrer ikke et sekund, hadde aldri gått.Men skal på skolen til høsten å vet ærlig ikke om jeg klarer det, i folkemengder blir jeg helt grusom inni meg, vil bare forsvinne, tar opp mobilen å prøver å se veldig opptatt ut,å stiller meg gjerne vekk fra de fleste, kan ikke fortsette sånn. Jeg vil få orden på livet, få orden på kostholdet osv før skolen, men klarer det ikke. Jeg kan ikke begynne å spise uten å trene , noe jeg gjerne vil-men tørr ikke. Har en ellipsemaskin hjemme, men har ikke lås på rommet, så er alltid redd noen skal komme inn å se meg. Den bråker, å er ..Kan egentlig ikke forklare hva som er problemet,men noe er det jo.

Så over til spørsmålet, ville "lykkepiller" hjulpet meg? Kan noen piller fjerne angsten? Sånn at det er sagt, det er helt uaktuelt å gå til psykolog, hadde aldri verden klart å snakket med en sånn. Har en tedens til å spille for folk, ingen av vennene mine vet noe om at jeg sliter, annet enn at jeg er litt sjenert. Men så klart, om det hadde hjulpet ville det kanskje hvert et forsøk det også.

[Gjest .......]

Så over til spørsmålet, ville "lykkepiller" hjulpet meg? Kan noen piller fjerne angsten? Sånn at det er sagt, det er helt uaktuelt å gå til psykolog, hadde aldri verden klart å snakket med en sånn. Har en tedens til å spille for folk, ingen av vennene mine vet noe om at jeg sliter, annet enn at jeg er litt sjenert. Men så klart, om det hadde hjulpet ville det kanskje hvert et forsøk det også.

Dette var litt kjent lesning for meg. Hvor gammel er du? Jeg hadde det litt sånn da jeg var tenåring, og er mildt bipolar, men har blitt bedre med årene (er nå voksen).

Det er ikke svaret du ønsker, men det finnes nok ingen piller som vil hjelpe deg på lang sikt, ikke alene. Du bør se en psykiater, jeg vil virkelig oppfordre deg til det. Det er veldig synd om du også skal kaste bort gode år på å ha det fælt.

[crazyforgum]

Det høres ut som om du sliter mye med selvbildet ditt. Jeg tror at antidepressiva ville hjelpe deg en god del, men for å få en varig endring av situasjonen din trenger du nok samtaleterapi hos en god terapeut som kan hjelpe deg å endre de negative tankebanene. Gå til fastlegen og si at du ønsker henvisning til psykolog e.l. Det er mye god hjelp å få

[Gjest brutal_mann]

Sålenge du alltid søker den lette utveien vil du aldri bli bedre. Du vil heller ha piller enn å løse de faktiske problem sammen med en psykolog. Det valget alene vil for alltid holde deg nede der du er nå. Du må tørre å stå ansikt til ansikt med utfordringene i ditt liv og gyve løs på dem. Og ja, du er faktisk sterk og tøff nok til å klare det. Du må bare ta det første steget. Det er med slik som med trening, det er et ork å komme seg opp av sofaen, men når en først har reist seg så går resten av seg selv.

Drit i pillene, ta heller kontrollen tilbake.

[gjestepesten]

Sålenge du alltid søker den lette utveien vil du aldri bli bedre. Du vil heller ha piller enn å løse de faktiske problem sammen med en psykolog. Det valget alene vil for alltid holde deg nede der du er nå. Du må tørre å stå ansikt til ansikt med utfordringene i ditt liv og gyve løs på dem. Og ja, du er faktisk sterk og tøff nok til å klare det. Du må bare ta det første steget. Det er med slik som med trening, det er et ork å komme seg opp av sofaen, men når en først har reist seg så går resten av seg selv.

Drit i pillene, ta heller kontrollen tilbake.

Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg er enig med brutal mann!

Kjære ts! Aller først skal du få en

Det finnes ingen enkle løsninger på disse problemene. Det er åpenbart at det er selvbildet ditt du må jobbe med, og det krever arbeid! Sånn som jeg leser det du skriver, ser det ikke ut for meg som om det egentlig er depresjon du lider av (å være veldig lei seg etter dødsfall er helt naturlig, og ikke et utslag av depresjon) derfor vil antidepressiva være uaktuelt. Antidepressiva har heller ikke den store effekten mot angst, og du beskriver angsten som problemet i innlegget ditt.

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du forteller om. Spesielt gjelder det tankegangen om maten og om trening. Jeg har også "unnskyldt meg" i mange år ved å tenke at "de andre kan spise hva de vil, det er bare jeg som blir feit". Men det er det jo ikke. Dersom man har et noenlunde balansert forhold mellom kaloriinntak og aktivitet, så legger man ikke på seg. Det er så enkelt som det.

Det samme gjelder egentlig treningen. Jeg har vært svært overvektig i store deler av livet. Jeg har visst hva jeg måtte gjøre for å bekjempe overvekten, men har brukt samme unnskyldningene som deg. Jeg legger på meg "uansett hva jeg spiser", og jeg tør ikke trene, for "tenk om noen ser meg". I høst sparket jeg meg bak og satte i gang, og begynte på treningssenter. Jeg var livredd, virkelig virkelig pisseredd da jeg beveget meg inn på treningssenteret første gang. Men jeg oppdaget snart at de andre som er der, har like nok med seg selv som det jeg har. Det er ikke sånn at de setter seg til rette med popcorn og cola for å se på deg trene...

Det samme gjelder kostholdet. For min del har det hjulpet å tenke at jeg ikke er på "slanking", men at jeg bare endrer "litt på alt" i kostholdet mitt. Bytter ut brød med speltknekkebrød, bytter ut ris med fullkornsris, pasta med fullkornspasta, spiser mer frukt og grønnsaker, kutter ut fete sauser, og spiser lite, men ofte. Dette er endringer som har kommet over noe tid. I tillegg er snop og chips kuttet ut i ukene, men i helgene spiser jeg det jeg har lyst på.

Innsats på treningssiden og omlegging av kostholdet har medført en vektnedgang på 31 kg. Så det ER faktisk mulig for alle å klare dette, men det krever arbeid, og det krever innsats. Og det krever at du forstår at det er DU som må gjøre jobben. Drit i alle de andre, bare overse dem en stund- og ha fokuset på deg og ditt liv. Hvordan vil DU har det i DITT liv? Det er det som må være fokuset.

Trening og bedre fysisk form har også gjort noe med selvbildet og selvtilliten min. Det har gjort underverker for min selvtillit å se at jeg har klart å komme i form, og med så gode resultater helt på egenhånd! Det vil gjøre noe med deg, med ditt forhold til egen kropp, og med ditt bilde av deg selv. Og med et endret selvbilde, vil du takle sosiale situasjoner bedre.

Det er altså mye du kan gjøre "på egenhånd" uten hjelp av psykolog eller psykiater, men det krever at du innser at du MÅ gjøre noe, og slutte å bruke unnskyldninger i øst og vest. Det er DITT liv, og det er DEG det står på. Dersom du ikke klarer det, da må du få hjelp til å klare det. De problemene du beskriver, kan ikke fjernes med en pille- det er det første du må innse.

Jeg høres kanskje brutal ut når jeg snakker om "unnskyldninger", men det er bare fordi jeg kjenner det så godt igjen i meg selv- jeg har vært en mester i å unnskylde meg i store deler av mitt voksne liv. "Jeg legger på meg bare jeg SER på mat" kunne jeg si, mens jeg visste at frokosten min bestod av fire blingser med tykke lag smør og nugatti. Jeg visste jo godt at det er ingen som kan spise sånt uten å legge på seg! "Jeg går turer, men det hjelper ikke" sa jeg, mens jeg ikke sa noe om at det kanskje gikk fire måneder mellom hver tur i rusletempo.

Så altså... enten må du:

-sparke deg bak og sette i gang med det som du VET hjelper, og ha fokus KUN på deg- ikke tenk på "alle andre"

-oppsøke psykolog

Lykke, lykke til med prosjekt "bedre liv". If I could do it, you can do it- det er jeg helt overbevist om!

[Gjest Gjest]

Det eneste piller kan hjelpe deg med er at du kan bli kvitt litt av angsten slik at du klarer å gå til psykolog for videre hjelp.

De problemene som du skisserer er noe som kan lettes på av medikamenter, men ikke noe du kan bli kvitt ved medisiner. Jeg hadde snakka med legen og diskutert om du kanskje skal prøve medisiner. Det er ikke sikkert du vil få det fordi nå er reglene skjerpet inn slik at man ikke skal få utskrevet dette før man har forsøkt psykologisk hjelp først. Jeg ville likevel ha forsøkt, fordi du kanskje da nettopp kan oppleve at du kan få redusert angsten litt slik at du kan tørre å gå til psykolog. Dette kan du også snakke med legen om. En ting er sikkert, du kan ikke gå rundt å ha det på denne måten. Det finnes ingen raskl løsning på dette, det er noe du må jobbe deg gjennom, og det er ikke en sykdom som du blir frisk av bare du bruker medisiner ei lita stund. Likevel anbefaler jeg deg å prøve medisiner og se om det kan gjøre at du blir kalr til å jobbe mer med suymptomene dine og tankene dine.

Det du må være klar over er at dette kreve rjobbing, trening og at du hele tiden psusher deg selv til å gå ut døra når du ikke vil, til å gå til byen selv når du er alene etc. Uten at du pusher deg på den måten vil du aldri bli kvitt disse tingene, uansett om du tar medisiner eller ikke. MEdisiner kan bare være med på å gjøre steget litt mindre når du først skla pushe deg seg selv.